Da regjeringen la frem sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett i forrige uke, brukte Dagsavisen forsiden til å stille spørsmålet «Var det alt, Siv?». Arne Strand kommenterte at budsjettet var flikking på et eksisterende budsjett. Ja. Det ligger lissom litt i begrepet «revidert». Men det stopper ikke kritikken av en blåblå regjering. En liten oppgang i ledighetstallene gjør at Dagsavisen kan slå på stortromma og kalle endringene i permitteringsreglene og flere nye tiltaksplasser «som å stoppe en storbrann med hageslange». LOs reaksjon om at dette er «for lite, for sent» ble ikke overraskende brakt videre av Arbeiderpartiet i spørretimen bare dagen etter. Et parti som senest i desember i fjor nektet å anerkjenne behovet for omstillinger og mente regjeringen gjorde for mye under falske premisser.
Under stortingsdebatten om nasjonalbudsjettet i desember i fjor angrep nemlig Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson, Marianne Marthinsen, regjeringens moderate endringer med at Høyre spilte «upopulært, men nødvendig»-kortet når det «overhodet ikke var grunnlag for det». I sitt alternative statsbudsjett for 2015 kritiserer Arbeiderpartiet endog regjeringen for å ha lagt frem det mest ekspansive budsjettet i nyere tid. Det er friskt fra et parti som gjorde lite, eller ingenting – bortsett fra å advare mot en blåblå regjering – for å forberede Norge på de omstillingene vi alle har visst ville komme. Da Arbeiderpartiet tok over etter Høyre i 2005, skrev Arne Strand faktisk at de rødgrønne kom til dekket bord. I åtte år gjorde en Arbeiderparti-styrt regjering lite for å forberede Norge på omstillingen. Den siste Perspektivmeldingen Arbeiderpartiet presenterte, viste med all tydelighet at den sosialdemokratiske velferdsstaten ikke var bærekraftig på sikt. Selv uten fallet i oljeinntektene sto Norge foran krevende omstillinger som Arbeiderpartiet så sent som i desember altså ikke engang anerkjente. Arbeiderpartiet hadde det største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noensinne har hatt. Samtidig økte todelingen av økonomien – i 2012 ble det investert 200 milliarder årlig i petroleumsnæringen, mot 20 milliarder på fastlandet. Sjeføkonom Steinar Juel i Nordea sa ved regjeringsskiftet at Norge aldri tidligere har hatt en så sterk forverring av konkurranseevnen som i årene etter 2005. Og som en regjering som gikk til valg på å fjerne fattigdommen i Norge, burde de tenke over det faktum at det ble 15.000 flere fattige barn i Norge i deres regjeringstid. I anstendighetens navn hadde jeg tenkt meg veldig lenge om før jeg kom med påstander om andres sendrektighet. Det finnes ikke en nasjon i verden som har fordelt seg til økonomisk vekst eller som har skapt nye arbeidsplasser gjennom å bedre permitteringsordninger. Det nye Arbeiderpartiet stritter mot alle endringer og modernisering og lover å reversere selv de mest moderate endringer denne regjeringen gjør.
I høringene i Stortingets finanskomité i forbindelse med det reviderte budsjettet roses regjeringen fra flere hold for å ha lagt frem viktige tiltak for å stimulere til økt verdiskaping og styrke vekstkraften i norsk økonomi. En moderat økning i oljepengebruken beskrives som fornuftig i en utvikling preget av svak vekst og økt ledighet. Arne Strand etterlyser krisepakker lik den Arbeiderpartiet brukte vesentlig mer oljepenger enn det handlingsregelen tilsier for å finansiere i 2009, samtidig som han ikke er bedre enn å kalle regjeringens moderate økning for en «pengegalopp». Det han kaller flikking på budsjett, er altså en revidering av et budsjett som skapte storm da det kom, men viste seg å være bedre tilpasset dagens situasjon enn det de fleste klarte å forutsi. Med den bakhistorien burde ikke overskriften være «var det alt» til Siv Jensen, men «takk for ingenting, Jens Stoltenberg»!