Dagpenger er ment å være en midlertidig inntektssikring for de av oss som i en periode står uten arbeid, men har hatt og skal ut igjen i en fast jobb. I dagens ordning beregnes dagpenger enten på grunnlag av inntekten det sist avsluttede kalenderåret eller en gjennomsnittsberegning av de tre sist avsluttede kalenderårene, dersom det gir bedre uttelling. Som inntekt regnes i tillegg til lønn, dagpenger, sykepenger, pleiepenger, svangerskapspenger og foreldrepenger, dersom disse ytelsene er opptjent som arbeidstaker.
Du kan altså ha vært tre år borte fra arbeidsmarkedet eller i sporadisk jobb, og likevel ha rett på en ordning som er ment som en midlertidig inntektssikring for de som plutselig står uten arbeid og så raskt som mulig skal tilbake i nytt arbeid. Å kvalifisere folk som har vært tre år mer eller mindre utenfor arbeidslivet til en stønad de i verste fall kan ende opp med å gå to år til på, er å gjøre folk en bjørnetjeneste. Gjennom å kun legge inntekt siste år til grunn for nye mottakere, i stedet for de siste tre årene, sørger regjeringen for at ordningen treffer nettopp de med nærmest tilknytning til arbeidsmarkedet.
Arbeiderpartiet går altså både mot å styrke arbeidslinja, og samtidig inn for å øke skattene for de som skaper verdier og arbeidsplasser.
Under regjeringen Tajik selv var minister i, økte antallet ungdom som stod helt utenfor arbeidslivet fra 47.000 i 2008 til 70.000 i 2013. Det er godt gjort under en økonomi i vekst og en oljepris på 120 dollar fatet. I 2016 var tallet 73.000, hvilket betyr at denne regjeringa har klart å holde tallet stabilt selv med det største oljeprisfallet på 30 år som førte til flere arbeidsledige. Det mest sosiale vi kan gjøre for arbeidsledige er å sørge for arbeid. Økt skatt på de som skaper dem, sørger ikke for flere arbeidsplasser. Etter fire år med en politikk for arbeid, aktivitet og omstilling ser vi at veksten er på vei opp og ledigheten på vei ned. Det siste arbeidsledige trenger nå er med andre ord Arbeiderpartiets bjørnetjenester.