Det er lett å lage elendighetsbeskrivelser om sysselsetting som går ned og utenforskap som øker. Faren er at det oppstår utålmodighet som skaper politisk hang til enkle løsninger på kompliserte forhold. Resultatet de siste 20 årene har blitt at den til enhver tid sittende regjering lanserer garantier, programmer og tiltak som den neste regjeringen ofte endrer eller reverserer. Det er ikke rart at summen av regelverk og ordninger blir uhåndterlig for den jevne Nav-saksbehandler, og i tillegg ofte komplisert å sette seg inn i for et nytt Storting. På sitt meste har det vært om lag 30 ulike tiltak og ordninger for å få folk i jobb.
Har man havnet på utsiden av arbeidslivet kan dørene til jobb både være vanskelig å få øye på, og åpne. Bedre enn i noen statistikker eller utredninger er dette beskrevet i novellesamlingen «Arbeidsnever» av Frolandsforfatteren Jan Kristoffer Dahle. Samtlige noveller i samlingen er portretter av personer som falt utenfor, de som ikke fikset skolen og droppet ut. De ufaglærte. De som aldri flyttet hjemmefra. Et rop om anerkjennelse er en rød tråd gjennom boken. Dette skiller dagens arbeidsmarked fra det arbeidsmarkedet foreldregenerasjonen opplevde hvor inngangsterskelen til arbeidslivet var lavere, samtidig som det var gode muligheter til å klatre i stigen når man var innenfor. Mennesker med arbeidsnever møtte anerkjennelse. Dahles enkle bok viser at store deler av det norske samfunnet har foretatt en klassereise, som ikke alle har fått være med på.
Samfunnskulturen opphøyer det vellykkede, men rammene og målene vi setter er så sørgelig trange. Det skaper en forventning om at du skal tre inn i arbeidslivet helst på tredje eller fjerde trinn. Arbeidsnevene som i seg selv tidligere ga stolthet og muligheter oppleves ikke bra nok i dag, verken i den teoretiserte skolen, det høyproduktive arbeidslivet eller for den saks skyld i den navlebeskuende sosiale mediesfæren. At psykiske lidelser er den dominerende diagnosen for personer med nedsatt arbeidsevne i dag er ikke bare alvorlig for den enkelte, men et samfunnssymptom.
Systemet glipper på å se folk med de kvaliteter og den kompetansen man har. Nye programmer, tiltak og garantier har liten effekt hvis personen likevel blir plassert i et venteværelse i halvannet år uten et tilbud slik tilfelle er i dag. Samtidig har 6 av 10 NHO-bedrifter i stor eller noen grad et udekket kompetansebehov. Man sliter altså med å finne den kompetansen man trenger, viser NHOs ferske kompetansebarometer. Vi har et lærende arbeidsliv hvor flertallet av norske bedrifter ønsker å bidra til formell og nødvendig kompetanse hos sine ansatte, men da må man finne den tilgjengelige arbeidskraften.
På samme tid står rekordmange utenfor arbeidslivet. Det gir paradoksale utslag som at det innen en rekke næringer er behov for arbeidskraft, også ukvalifisert, samtidig som du har mange ledige arbeidsnever. Politisk handler det først og fremst å bli flinkere til å finne de mekanismer som kobler arbeidssøkere, selv om de har stått utenfor arbeidslivet og har ulike utfordringer, med de ledige jobbene som allerede er der og som vil komme i enda større volum framover. Det krever ikke nødvendigvis mer prøving og feiling, men en styrking av metoder som i dag fungerer.
Eldrebølgen innebærer de nærmeste årene at 25.000 flere alderspensjonister trer ut av arbeidslivet hvert år, og etterlater seg arbeidsoppgaver som skal fylles. Det gir en gigantisk mulighet for å få utsatte grupper i jobb. Skal vi opprettholde morgendagens velferd og bedriftenes konkurransekraft betinger det at vi i større grad lykkes å ta i bruk denne arbeidskraftreserven. Framsynte bedriftsledere ser allerede i denne retningen i rekrutteringsarbeidet. Arbeid- og inkluderingsbransjen har det første halve året formidlet nesten 5.000 i jobb i 2017, mot 7.000 i hele 2016.
Det norske arbeidsmarkedet har noen distinkte trekk. Et fåtall av jobbene lyses ut, samtidig som det er økende behov for arbeidskraft. Nettverk er avgjørende for å få jobb og feilansettelser er kostbart for bedriftene. Dette er de nye hindringene i dag. Et velfungerende mellomledd blir derfor enda mer avgjørende, fordi du ofte vil trenge noen som både kjenner deg og kjenner arbeidsmarkedet godt for å gå fra trygd til jobb. Moderne attføring handler om å bygge selvtillit, tilby arbeidstrening, tette kompetansegap og finne god jobbmatch i arbeidslivet som de viktigeste virkemidlene for å få flere utenfor i jobb. Politikere som vil oppnå resultater, bør bygge videre på dette. Men det grunnleggende i at alle blir sett og anerkjent for den man er, der må vi alle bidra til i større grad.