Kultur

#tøsetejente

I skyggen av en ukultur kan alvorlige hendelser skje uten at noen tenker at de burde reagere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Derfor trenger vi å forebygge lignende situasjoner i fremtida. Det handler ikke om dyneløfting, men om å sette ord på hvilke etiske verdier vi ønsker at partiet vårt skal ha og at våre fremste tillitsvalgte skal etterleve.

I begynnelsen av denne uka var jeg i kontakt med 45 menn i eget parti, fra ulike landsdeler og fra ulike nivå i partiapparatet. Målet var å finne ut hva partiet hadde gjort for å bevisstgjøre dem på denne maktubalansen og ansvaret som følger med den. Svarene var nedslående, men også en klar marsjordre til hva vi bør jobbe videre med. Ingen hadde vært i samtaler om dette. Verken ansatte eller tillitsvalgte, statssekretærer eller lokallagsledere, unge eller gamle.

Tidligere i uka skrev Fasting og Sand fra Norsk Idrettshøyskole at det ikke var nok for organisasjoner og politiske partier å ha gode mediestrategier, retningslinjer og oppfølgingsrutiner. De løftet frem viktigheten av å ha forebyggingsstrategier i form av bevisstgjøring og opplæring av ansatte og medlemmer. Og de viste til forskning fra organisasjoner og i arbeidslivet som sier at risikoen for å bli utsatt for seksuell trakassering og overgrep er større der hvor man ikke har noen forebyggingsstrategi. Det er her vi i Arbeiderpartiet ikke har vært gode nok.

Det tok ikke lang tid før denne saken ble snudd på hodet, hvor skylda for all viraken ble lagt på kvinnen som varslet. Vi har sett det så mange ganger før. Det er klassisk og det har et navn. Påføring av skyld og skam. Det som gjorde situasjonen så ekstra skammelig var at det var voksne aktører fra den politiske floraen, sentrale mediepersoner og deler av kommentariatet som sto for denne skyldpåførselen. Som en leder i APs kvinnenettverk kan jeg ikke være et taust vitne til den behandlinga den første varsleren i denne saken har fått. Både for hennes del, men også med tanke på framtida for jenter som opplever lignende ting.

Teorien om at det hele var en drittpakke fikk raskt bein å gå på. Men mange nøyde seg ikke med å lage politisk spill ut av en trist situasjon. Personkarakteristikkene har også haglet. Hun har blitt beskyldt for å være åpen som ei låvedør. For å legge seg på rygg for å raskt rykke fram i partiet. På twitter navngis hun under hashtagen #tøsetejente. Den siste uka har jeg fått spørsmål av typen; Hvordan er'a egentlig? Er'a litt laus? Er det hun i de korte kjolene? Hvem er det som er så illojal og tar dette så nært et stortingsvalg? Hvorfor måtte hun dra sexkortet?

Skittkastinga og konspirasjonsteoriene ble stilt i et, om mulig, enda mer grelt lys da nok en kvinne sto frem med sin ubehagelige historie. Begrunnelsen for at hun ikke hadde stått frem før var behandlinga hun visste at varslere i slike saker får.

Lederen for Arbeiderpartiets kvinnenettverk skrev i Dagbladet i mai: «I min tid som leder i Arbeiderpartiets kvinnenettverk kan jeg heller ikke garantere at ingen AUFere har hatt dårlige opplevelser på partiets møter. Men jeg håper de som har opplevd politiske ledere som misbruker sin maktposisjon skal føle trygghet til å fortelle om det.» Etter min oppfatning har partiledelsen taklet denne saken på riktig måte. Det er deler av grunnfjellets innsats på sosiale medier og rundt møtebordene som står til stryk. Vi kan ikke etterlate oss et inntrykk av at det å varsle om det som oppleves som maktmisbruk og seksuelt press i politikken ikke er akseptabelt. Måten vi omtaler kvinner som varslerpå er også en del av en ukultur det må ryddes opp i.

Seksuell trakassering spiller på kjønn, kropp og seksualitet. Trakasseringen kan føles ubehagelig, nedverdigende eller truende. Den forekommer ofte i form av uvelkomne forslag om eller krav på sex, klåing, kommentarer om utseende, påkledning eller privatliv. Til tross for at graden av alvorlighet er svært ulik, har flertallet av jentenejeg kjenner i politikken opplevd seksuell trakassering eller at menn gjør bevisste og ubevisste forsøk på å misbruke sin makt. Det betyr ikke at det alltid skjer, og at alle menn misbruker sine lederposisjoner, men når vi summerer opp ser vi at det er en ukultur tilstede som vi har latt passere. Og det er i skyggen av denne typen ukultur at alvorlige hendelser kan falle under radaren.

Arbeiderpartiet er ikke unikt i denne sammenheng. Etter 15 år i organisasjonslivet har jeg sett tendensen til ukultur i de fleste partier og organisasjoner jeg har deltatt på helgekonferanser hos. Faktorer som festlige lag med overnatting, alkohol og kort avstand mellom unge medlemmer og til de lederne man beundrer er vesentlige grunner til dette. Også i samfunnet forøvrig er seksuell trakassering og seksuelle overgrep et større samfunnsproblem enn hva som kommer frem i media. NOVAs forsker Svein Mossige la i 2001 frem tall som viste at 31 prosent av jentene i hans undersøkelse hadde erfaring med bli presset til seksualiserte handlinger de ikke ønsket. Sakene i den politiske sfæren bryter oftere lydmuren fordi de skaper større overskrifter.

Det er ingen hemmelighet at menn har mulighet til å utnytte sin lederposisjon overfor yngre kvinner i partiapparatet. Nettopp derfor har vi som ledere et ekstra ansvar for å bevisstgjøre våre mannlige tillitsvalgte på den særskilte oppgaven de har til å ikke utnytte seg av denne situasjonen. Det handler ikke om dyneløfting, men om å sette ord på hvilke etiske verdier vi ønsker at våre fremste tillitsvalgte skal etterleve.

Vi har et ledelsesansvar for å ta jenter som varsler på alvor. Vi har et ledelsesansvar for å sørge for at menn med makt i eget parti vet hva som er akseptabel oppførsel og ikke. Og vi har et ledelsesansvar for å motarbeide den ukulturen som tidvis biter seg fast i noen miljøer. Selv tar jeg ansvar for å løfte denne problematikken i eget fylkesparti og jeg håper at resten av det politiske-Norge vil gjøre det samme.

Da jeg var 16 år på IUSY-festival med AUFs søsterorganisasjoner hadde jeg den pinligste praten jeg noen gang hadde hatt med en voksenperson. AUFs daværende leder samla alle de unge AUF-jentene og snakket om sex, press og alkohol. Det hagla med klare meldinger. Jeg prøvde å synke ned i et stort svart hull da Anniken snakka. Det var så eksplisitt om noe som vi ikke snakka høyt om. Praten som de eldre gutta i samme teltleir fikk var om mulig mer direkte. Av de 45 tidligere omtalte partimennene var 7 av dem på den samme festivalen og alle påpekte at til tross for at partiet ikke hadde tatt tak i problematikken, så hadde de fått hele problematikken fra A-Å av AUFs ledelse gjentatte ganger.

Vi trenger flere aktører som Anniken Hutifeldt på banen for å forebygge seksuell trakassering og maktmisbruk i politikken. Inntil flere kommer på banen er det på sin plass å børste støvet av Annikens ord fra mai: «Uansett voldtekt eller ikke kan ikke politiske ledere invitere 17 år gamle medlemmer av ungdomspartiene til uforpliktende sex på hotellrommet. Lederrollen forplikter ikke bare i konferansesalen, men også på lederens hotellrom etter møtets slutt.»

Mer fra: Kultur