Debatt

Systemene skapte Trump og Brexit

Valgene av Trump og Brexit forteller om en latent misnøye i befolkningen som i liten grad har kommet til uttrykk gjennom tidligere valg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hva var så spesielt med Trump og Brexit? Felles for begge var at de gjorde det mulig for befolkningen å gi uttrykk for misnøye med «systemet». En stemme til Demokratene eller Republikanerne – de Konservative eller Labour, ville uansett kunne oppfattes som en stemme for «the establishment». Slik var det ikke med Trump eller Brexit. I begge tilfelle opplevde grupper av borgerne at det for dem plutselig ga mening å stemme.

Det amerikanske og britiske systemet, basert på en-manns kretser, hvor «Winner takes all», skaper automatisk to-partisystemer. Mindre grupper som er misfornøyd på sak, må gi uttrykk for sin misnøye innad i partiene, som Tea party-bevegelsen eller Corbyn-aksjonen. Å starte et eget parti vil være håpløst. I Storbritannia fikk det innvandrerfiendtlige partiet UKIP 12,6 % av stemmene, men bare ett parlamentsmedlem. Misnøye må være basert på geografi – ikke sak, for å få uttelling – det skotske nasjonalistpartiet fikk bare 4,8 % av stemmene, men 56 parlamentsmedlemmer.

Et system med proporsjonal representasjon gir borgerne mulighet til å gi uttrykk for sine spesielle meninger ved å danne egne partier. Dette åpner for å fremme politiske standpunkter man mener ikke blir ivaretatt av de eksisterende partiene. Man kan mene mye om de høyrepopulistiske partiene i Europa, men demokratisk er det en åpenbar fordel at disse meningene blir kanalisert inn i – og gjennom – det eksisterende politiske system. Mulighetene til å kunne kjempe for sine standpunkter i de eksisterende folkevalgte organer, bidrar til å legitimere disse i hele befolkningen. I to-partisystemer kan misnøyen akkumuleres og blir liggende latent, for så å bli utløst av en spesiell sak – eller en spesiell kandidat.

Mer fra: Debatt