Først av alt, takk for at vi får gleden av å bli nevnt i så celebert selskap som Oslo Innovation Week! Vi er meget begeistret for all gratis markedsføring, uansett hvor krass den måtte være. Når jeg skriver til deg sitter jeg på en café på et startuphus i Oslos innovasjonsdistrikt, jeg har kjøpt kaffe, på selskapets regning (så klart) og ser bilene som flyter utenfor cafévinduet. Jeg tenker på foredraget til Børre forrige uke, herregud han var inne på noe der. Foredraget het noe som; Kunsten å vrenge svampen – Her er grunnen til at du ikke får nok støtte! Jeg trekker hendene over tastaturet på Macen som jeg fikk i premie på en idékonkurranse, mens jeg lurer på om jeg skal starte en kickstarterkampanje; Tresko med demperinnlegg og bluetooth? mekker dem i Taiwan. De kommer ikke til å bli lagd, men hvis jeg nesten når målet mitt, vil jeg stå mye sterkere neste gang jeg møter Anita, eller matmor som vi kaller henne.
Når jeg går til Dapper på Gründerløkka for å kjøpe brylkrem tenker jeg; «Du har få kvelder i løpet av livet ditt, hva gjør du med dem?» og da klør det i nevene, jeg må skrive en ny søknad, helst en som ikke bare blåser opp skjørtet til Innovasjon Norge, helst en som får Erna til å føle seg som Marilyn Monroe i en av hennes mer ikoniske tilstander. Som parasitt er jobben min å sørge for å komme meg innpå deg, uansett.
For hva vil det si å være gründer? Prat, ifølge mange, det er en ganske fet tittel å kaste ut i den prestasjonsorienterte ungdomskulturen. «Halla baby, gründer her». For hva er gründerbevegelsen om ikke keiserens nye klær, igjen?
Men fra spøk til revolver, det er verdi Slasken ønsker å vise til. Ikke menneskeverd, men kroner og øre. Vår venn ser ut til å mene at vi «gründere» er små fugleunger med åpne nebb og stor appetitt, og det er nok ikke umulig. Det er en infrastruktur bygd i Norge, basert på at det skal kunne være mulig å trekke seg opp ved hjelp av kun én «god» idé. Staten har da lenge hatt denne infrastrukturen, og nå begynner den å vise frukter. Og når frukten kommer, da kommer åtseleterne.
Innovasjon og et hav av andre buzzord renner inn over oss, spesielt de som er en del av «scenen» får oppleve dem høyt og lavt. Men sånn er det når man jobber med noe som ennå ikke er helt etablert som marked. Det som kan kalles krigståke gjelder vel også i forretningsverdenen, men å ikke kunne se lenger enn sin egen nese, herregud.
Som ung og håpefull er det alltid bra å bli synet. Hva er poenget med å ha en drøm eller visjon hvis man ikke må forsvare den. Og det kan bli nødvendig i fremtiden, men ikke i dag.