Dedikeres Jonas Gahr Støre

Det hendte psykologen min kom med innvendinger til min oppfatning av tingenes tilstand, enten det gjaldt fortid eller nåtid. "Nå må jeg realitetsorientere deg litt", sa hun. Med resonnementer viste hun meg hvordan depresjonstanker fungerer, og hjalp meg til å se min virkelighet og hverdag fra flere synsvinkler. Jeg ble bedre, min verden er ikke lenger så kullsort. Selv om en depresjon kan vende tilbake om man ikke holder seg våken. Etter år i blant annet kognitiv terapi har jeg i dag en indre stemme som prøver mine antakelser om det ene og andre. Et tankeredskap som objektiviserer det jeg måtte mene om meg selv eller verden. Særlig når vonde eller negative tanker melder seg. De som sier: Du kan ingenting, gjør ingenting og er ikke god nok for deg selv eller noen andre.Tankene som forteller meg alt som kan gå galt, vil gå galt og gjør det det ikke vil det straffe seg.

Jeg har lang erfaring med ulik gruppeterapi.Speilingseffekten i slike kan være fantastiske. De gangene jeg har bedt om hjelp har jeg bestemte meg for at jeg skulle vokse som menneske. Med hjelp fra andre og meg selv finne tilbake til meg selv og alt rundt meg om det til tider kjentes svært smertefullt. Jeg har erfart at de medmenneskene jeg har møtt ikke var der fordi det var det de ønsket seg ut av livet. De var der fordi ei eller flere kriser hadde tvunget dem dit. Akkurat som meg. Sånn sett opplevde jeg oss som noenlunde like. Ellers er menneskene i terapi akkurat like mangeartede og ulike som menneskene i alle andre sammenhenger.

I slike grupper har jeg opplevd medmennesker med brennende ønsker om lavere eller høgere utdanning, bli til noe, ha interessante jobber. Utvikle og bruke sitt potensiale. Være til nytte for seg selv og familien sin. Gjøre noe bra for samfunnet, i det hele tatt komme seg ut og vekk fra situasjonen. For det er det de aller fleste i utgangspunktet ønsker seg, streber mot, strekker seg etter. Det er oppdragelsen og grunnlaget for en velferdsstat;- at så mange som mulig yter sitt for fellesskapet. For den som bærer oppdragelsen om å yte alle sine dager er det faktisk ganske traumatisk å bli satt ut.

 Jeg hadde både høgere utdanning og fast jobb.Gid den hadde vært en utvetydig garanti for å for god helse, og å "få være med" alle dager.Undertegnede har bakset med disse tankene utallige ganger etter møtet med veggen. Jeg gikk tom, brant ut. Nå er det ikke bare bare, for det handler om psyken. Og, det er til alt som har med den og gjøre den store skammen fortsatt knyttes den dagen man blir avhengig av offentlig støtte. Det er min opplevelse at det er stor forskjell på å være en vanlig dødelig arbeidstaker enn å være statsminister, kronprins eller ansatt på livstid. Pengene rår, og det finnes onde tunger som uimotsagt stadig vekk får hevde at den som får er en unnasluntrer og slabbedask som bare må se og ta seg sammen.

Det finnes dager jeg er så inderlig sliten av å forsvare min situasjon for det jeg kaller "min indre og ytre domstol" at jeg blir liggende rett ut. Den greia er en seig dævel. Men de fleste dagene i horisontalen skyldes fysisk sykdom.Men, den indre og samfunnsmessige 'domstolen' er en seig dævel. På den henger skammen som tyner og tyner og tyner til man til slutt husker at det meste av helseplager ikke er viljestyrt.

Så kan jeg igjen leve dagene mine med den verdigheten jeg faktisk mener er et hvert menneskes rerettighet, enten livsdagen er slik eller sånn. Jeg fokuserer igjen på de tingene som kan forandres, og finner motet til å gjøre noe med dem. For øyeblikket sitter denne uførepensjonisten på den andre siden av jorda. Rimelig oppreist, og har gode dager midt på vinteren. Hjemme hadde jeg stort sett vært passivisert av klimaet, ikke maktet være sjølgående. Blitt slappere og sykere mens jeg ventet på våren. Her i Chiang Mai er det sommerklima,og jeg mosjonerer hver eneste dag. Lever, ikke bare eksisterer. Med min lille trygd klarer jeg faktisk å betale regningene heime, og bo billig her i tillegg. Nesten hver eneste dag får jeg thailandsk yogamassasje og/eller reflexologi. Begge deler gjør svært godt for det fysiske jeg bakser med. Inntekten min gir ikke rom for tilsvarende behandling i Norge.Punktum!

Denne morgenen våknet jeg likevel tidlig, med verkende kropp og sinn. Senga så ut som jeg hadde stått på hodet i den, som en hip-hop-danser eller noe.Takknemligheten for at jeg ikke skulle prestere noe, eller rekke noe, eller måtte noe var absolutt til stede. Jeg sendte faktisk en takknemlig tanke til gode norske velferdsordninger med verkende nakke, hofter, knær og føtter.Så tenkte jeg på uverdige 'debatter' om uførhet. Jeg har lest mer enn en grufull uttalelse , særlig på internettet... Dit skal jeg ikke gå nå. Det er ikke mitt anliggende med denne teksten.

Nei, denne teksten dedikerer jeg til helseministeren, som jeg oppfatter som både klok og reflektert.

Det snakkes så mye om et inkluderende arbeidsliv, om tilrettelegging og i det hele tatt.Helt uavhengig av hva man faktisk feiler, og hvordan hverdagen som kroniker forløper.Vel og bra. Fint er det også.

Men... Men med stor M. Det finnes minst et slikt.

Slik arbeislivet fungerer, og arbeidsmarkedet med, så forutsettes det at man allerede er en ansatt om noe som helst kan tilrettelegges. Jeg er ikke ansatt, så egentlig synes hele den diskusjonen noe utopisk.

 Det hender jeg forestiller meg et jobbintervju, dersom det var slik at jeg ville forsøke stable meg tilbake til arbeidslivet. Hypotetisk sett ble jeg plutselig betydelig friskere og flommet over av såkalt restarbeidsevne.Sett at jeg da søkte på en jobb jeg har faglig utdanning og kompetanse til, og mot alle odds ble innkalt til intervju i konkurranse med friske unge nyutdannende voksne. Ja, sett at det hendte meg. Femtien år gammel kvinnelig uførepensjonist, og med et hull på ti år i CV-en. Jesus gikk jo etter sigende på vannet, så hvorfor ikke?

 (For ordens skyld nevner jeg at jeg slett ikke kjenner meg igjen i statistikkene som viser at uføre arbeider mye, alt for mye ved siden av trygden. Tjener langt over det som er lovlig og så videre. Jeg tilhører dem som ikke har tjent ei krone ekstra siden jeg ble 'satt ut'. Det har jeg ikke hatt helse til, det er derfor jeg er ufør!)

Da jeg ble langtidssykemeldt hadde jeg vært "aktivt sykemeldt" noen uker i forkant. Men, dette var i disse ordningenes barndom, og de fungerte ikke noe særlig bra. Jeg skulle skjermes for stress, og det var umulig der jeg var. Så en morgen var det bare slutt. Alle reservene var tømt, og jeg var snaue førti.

Selvsagt er jeg vurdert og undersøkt  og så videre etterpå. Ingen får uførepensjon uten at det er noe galt. Mye galt. Ei stund tenkte jeg på omskolering som en mulig vei tilbake. Prøvesatt universtetbenken bare for å bli satt tredobbelt tilbake.

Tilbake til det høyst teoretiske jobbintervjuet mitt. Den jeg eventuelt var i intervju med kunne kikke i papirene mine. Gode vitnemål og attester.Langvarig høgere utdanning. Ok, jeg er ikke realist, men det finnes andre jobber enn dem innenfor økonomi. Dessuten så har jeg stor kompetanse på hvordan det er å gjøre det beste ut av tilsynelatende umulige situasjoner.Snu det totale nederlaget til det motsatte. Finne balansen og kunne stå som menneske igjen. Finne verdighet uten tilknytning til arbeidslivet.

I jobbintervjuet kunne jeg si at jeg virkelig ønsket forsøke få brukt det jeg har lest og lært. Delt erfaringer om hvordan det er å falle ut. Hvilke utfordringer det gir, og hva som skal til for at man ikke skal gå helt til grunne. Siste tiårets, og vel så det, erfaringer med egen helse. Min antakelse er nemlig at jeg ikke er unik.

Ja, og så ville jeg garantert få spørsmål om hvordan helsa mi er nå,og hvordan jeg ser framtida. Da ville jeg måtte svare at, noen ganger fungerer jeg rimelig godt. Særlig hvis klimaet er lyst og varmt. Dager og uker finnes hvor jeg føler meg nesten som alle de friske, og ser blikkene fra den siden av samfunnet som mener jeg ikke er et menneske, men en utgiftspost. De dagene den store skammen over å være kroniker tar meg. Skammen som sier at jeg skulle lagt nede og ikke kunnet røre meg noen dag. Så var det ingen som så meg smile og le, og være som alle andre mennesker.Som innerst inne handler om det der med at jeg skulle visst heller vært død. Selv om jeg kjenner at jeg har gode dager, elsker tilværelsen og livet og nyter "å bare være".

 Så måtte jeg også fortalt om dager, uker, måneder, år hvor jeg har fungert så dårlig at det bare har handlet om eksistens og knapt nok det. Holde ut! Håpe på at det blir bedre snart ! Det er i nedoverbakke det går oppover...

Hvis den mulige arbeidsgiveren spurte meg om jeg trodde jeg kom til å få mange slike perioder i årene som kommer ville jeg måtte svare:

Jeg skulle ønske det ikke gjorde, men all erfaring tilsier at de kommer igjen, om jeg ikke gjør noe aktivt for å ha det bedre hver eneste dag. Det som hver dag krever timer med innsats. Så jo, jeg kan nok klare holde meg sånn noenlunde i lengre perioder om jeg får nok tid til å ivareta helsa.

For det andre er det med meg som alle andre; jeg blir ikke yngre. 

Ærlig spurt: Kommer et menneske som meg inn i arbeidslivet igjen på disse premissene?

Ærlig talt tror jeg ikke det finnes en arbeidsgiver noe sted som ville ansatt meg.

Ville du, herr helseminister?

Chiang Mai, 17.januar 2013

Synnøve Sætrum

Ord og bilder er et mektig våpen, så misbruk dem ikke!

Undertegnede er ei vanlig dødelig halvgammel dame som benytter seg av internettet og blogger. Hvilket gir min uførepensjonisttilværelse mening her i den halvprivate sfæren noen ynder kalle den.Offentlig sier nå jeg da! Siden jeg ytrer mine meninger med fullt navn og bilde. Vær-varsom-plakaten kjenner jeg godt til, og tar hensyn til den i mye større grad enn den norske pressa. Det betyr ikke at jeg knebler mine fredelige ytringer.
 Selvsagt måtte samfunnet granske seg selv etter terroren 22.juli.
Som samfunn er vi både moralsk og etisk forpliktet til det. Udiskutabelt, ikke sant?
Forhåpentlig gir rapporten store konsekvenser for politiet. Helst så mye at slikt som dette aldri aldri skjer igjen. Rapprten er svært grundig og usminket, akkurat som bestilt.Sjøl hørte jeg lederen legge fram hovedpunktene store deler av gårsdagen.  Selvfølgelig ble jeg sjokkert over mangler og feil den avslører, og selvsagt får jeg vondt i magen når jeg tenker på systemfeil som kan ha kostet mennesker livet. Det rapporten likevel gjør er å holde seg for god til å foreslå navn for skafottet. Klokt gjort! Tvert i mot ble det tydelig sagt at syndebukker er ikke det de er ute etter, men lærdom for det lille samfunnet Norge er.Politiet og de politiske myndighetene må tåle kritikken.Ingen tvil. Mennesker kunne overlevd om systemer hadde fungert, og andre bestlutninger tatt. Det er virkelig ille at så mange feil fikk så fatalt tragiske konsekvenser.   Likevel drister jeg meg til et usminket og åpent ærlig talt: Vil det gi noen livet tilbake om vi nå kollektivt går inn i ei heksejakt for å ta Jens Stoltenberg? Er det ikke et paradoks om vi nå skal la bitterhet og sinne og hva det måtte være ta fullstendig overhånd for å få brent noen på bålet? Vi har stått sammen når det virkelig gjaldt, og det bør vi fortsette med!I det hele tatt så vil jeg ikke være med på heksejakta som nå later til å være i gang. Nei, jeg er ikke enig med VG som mener Stoltenberg må gå, ikke med Dagbladet eller Kåre W for den saks skyld.

Jo, jeg er enig i at alt til syvende og sist hviler på stasapparatet og ordensmakten.
Hvem det gagner om alle skulle bli kastet er jeg mer i tvil om.
Jeg kjenner det gjør meg utrygg om høyrekreftene skal overta i stedet. For meg vil det være å gi terroristen en liten seier. Det fortjener han ikke!

Så VÆR VARSOM! Sånn ser nå jeg det. 

 

Synnøve Sætrum    

 

http://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A6r_Varsom-plakaten

Jeg reflekterer mye rundt dette med verdighet, dårlig samvittighet og politikk. Årsak og virkning, eller sagt mer folkelig, kjenner jeg på hva som fører til hva i min livssituasjon.Noen ganger skulle jeg nok ønske jeg bare kunne la være, leve i mi lille bobble, nyte både gode og mindre gode dager og ikke ta inn noe som helst. Slik er jeg ikke skrudd i hop.

 

Når den dårlige samvittigheten siger inn bakfra synes tankevirksomheten som en ulempe.For jeg vet det er meninger der ute som hevder at slike som meg er unnasluntrere og slabbedasker som bare må se og ta seg sammen og komme seg på jobb. Ikke sitter jeg i rullestol, og ikke har jeg uhelbredelig kreft. Det man ikke ser med det blåtte øyet finnes ikke.Når en hører slikt tilstrekkelig mange ganger blir en påvirket.Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg er kronisk syk, og noen ganger føler jeg meg utenfor og annerledes.Det kjennes uverdig.

Løfter jeg derimot blikket ut og bort fra meg selv kjennes evnen til refleksjon rundt livet og livssituasjonen min god. Selv om jeg ikke er "helt god" har jeg det fint. Jeg får tak i selvrespekten, og får øye på verdigheten. Alt handler jo til syvende og sist om at man får dekket grunnleggende menneskelige behov, og om likeverdighet enten man er sånn eller slik.Jeg kjenner det som å ha hatt ufattelig flaks, som om jeg har trukket vinnerloddet.Det er et gedigent paradoks, men forandrer ikke tanken. Helseproblemer skal man ikke få så mange andre steder enn her.Jo mer jeg løfter blikket mot verden, jo mer styrkes takknemligheten over å være født i trygge gode lille rare rike fredelige medmenneskelige Norge. Landet som ikke var så rikt da jeg ble født på sekstitallet, men som ble det i løpet av mine tre første tiår.

Slik jeg ble oppdratt ble det sterkt veklagt at man skulle bidra, og bruke livsdagen. Foreldrene mine har alltid vært yrkesaktig, og jeg lærte tidlig at kjønn ikke var noe hinder for utdanning eller arbeidsliv. Denslags ser jeg nærmest på som selvfølgeligheter. Noe som bare skulle mangle. Man gjør sin plikt og krever sin rett. Veldig tidlig visste jeg hva solidaritet som prinsipp innebærer, og jeg fant det ubegripelig at noen kunne forfølge medmennesker på grunnlag av rase, kjønn eller seksuell legning. Bestefaren min husker jeg som gledesstrålende da de første sosiale velferdsordningene ble innført, og jeg kan ennå minnes begeistringen hans over arbeidsmiljøloven. Endelig skulle livet bli levelig for vanlige mennesker. Jeg tilhører ikke dinosaurene, men jeg forstår at min nevø på tolv kunne komme til å tro det.Jeg har aldri opplevd krig, eller sultet.

Min overbevisnig sier meg at flere medmennesker på jorda gladelig skulle villet bytte med meg om de kunne. Like så er jeg overbevist om at jeg på mage måter ikke kan begripe hva det vil si å leve i krig, være sulten jamt mens man i tillegg blir forfulgt på grunn av sine fredelige overbevisninger. Jeg vet egentlig ingenting om hvordan det er å måtte tie om det man tror eller mener av frykt for konskevensene.Noen av mine venner ble født uten den beskyttelsen statstilhørighet gir.De har måttet ta sine få saker og flyktet i nattens mulm for å berge livet."Etter andre gangs besøk om natten, og min bror var blitt borte bestemte vi oss for å dra", sier venninna mi. Jeg kan føle med henne og familien, respektere dem, men aldri fullt ut forstå hvordan det er å måtte forsvare seg for den man er sånn til daglig. Jeg lever nemlig ikke med tilleggsbelastningen som åpenbart finnes i å bli møtt med mistenksomhet og mistro.Særlig om man er muslim eller har betydelig mørkere hudfarge enn vi har heromkring. Frykten for den som på en eller annen måte skiller seg litt ut er seiglivet fyr.Den kan bøye menneskenes nakker, og gjør mye med verdigheten.Kanskje er det nettopp dette vi har til felles sånn hun og jeg. Vi er født samme året, men under ulike himler på jorda. Vi har opplevd fundamentalt forskjellige livsbetingelser, men likevel kjent på dette med annerledesfølelse og den kan bety for verdigheten.Hun har stått over for helt andre utfordringer i livet, men vi har begge bøyd nakken i skam over å være den man er.Den dårlige samvittigheten for at vi ikke bidrar aktivt til å øke landets brutto nasjonalprodukt kjenner vi begge på. Intellekt er en ting, følelser noe ganske annet.

Den er heldig som er såpass i form at man kan gå mange timer ei lita uke i fjellet. Syv til åtte timer jevn gange kjennes, men det går. Sinnsroen blir dypere, og ryggen rettere.Man bøyes ikke under vekten av ryggsekken, snarere tvert om.Det er ingen ting jeg er så takknemlig for som takknemligheten. Forstå det den som kan og vil, men den gror under nevnte omstendigheter. Smilet mitt ble bare blir større jo lenger inn på vidda jeg kommer. Den dårlige samvittigheten fordufter mens man fortsetter sette det ene beinet foran det andre.Den norske fjellheimen gjør stolt.Setesdalsheiene vidunderlige.På ei vandring fødes drømmen om flere turer. Mange flere. Hele tidenUmerkelig blir man bare revet vekk og med.Finest i hele verden spør du megNorsk sommertemperatur passer det norske lynnet mitt. Ingen tvil om det. Jeg synes faktisk det mest behagelige er norsk sommer som for meg betyr å kunne være ute uten lue, skjerf og votter men likevel være kledd.Når opplevelsen tidvis ga knallblå himmel, strålende sol ville jeg ikke byttet med noe sted på jord. Forventningene ble mer enn innfridd. Dessuten viste formen seg brukbar disse dagene. Skuldre og magemuskler greide åtte kilos sekk med glans. Helt tvert i mot sank skuldrene ned, mens sinnsroen siger inn og den glade vandrer bare nyter og nyter og nyter den norske fjellheimen. Noe vakrere er det vanskelig å komme på. Ingenting gjør vondt, det bare "strøymer på ein så ein knapt kan andas". Men helt ærlig: Jeg skulle ønske jeg kunne vært der helt uten snev av dårlig samvittighet.Dårlig samvittighet for min sviktende helse svekker verdigheten min.

Uførepensjonisttilværelse hører med i mylderet av norske selvbilder. Uførepensjon betyr i utgangspunktet verdighet for mottakeren, og den er velferdstatens gullmedalje .En rettighet som andre har kjempet for i mange år, og som jeg og andre kronikere er heldige å kunne motta. Det hadde vært fint å kunne kommet unna dårlig samvittighet, men det er vanskelig.Jeg gruer meg allerede til neste valgkamp. Legene mine har flere ganger spurt meg om hva jeg gjør når jeg er utslitt og trøtt. "Sover" svarer jeg da. Et svar som alltid blir mottat positivt. Hjelperne mine gir meg verdigheten jeg så sårt trenger,samtidig som de letter på min kronsik dårlige samvittighet.  Å være innvilget uførepensjon fra NAV betyr tid til å kjempe imot kroniske sykdommer, helst med verdigheten i behold. Samtidig betyr det dårlig samvittighet påført utenfra.Et liv med rett rygg er en gave for den kronisk syke. Forutsetningen finnes i et samfunn som evner likeverdighet som grunnleggende verdi og rettighet.

Tur retur Bossbu - Gjuvasslega ga stillhet og rom for å grunne rundt det som er viktig i mitt livet enten det leves sånn eller slik.  Verdighet styrker helsa, mens dårlig samvittighet svekker den. Som enkeltmenneske handler det om å gjøre så godt en kan for fellesskapet. Bruke livsdagen, og gjøre sitt beste. Kan man egentlig gjøre mer?De ting den enkelte ikke kan kontrollere skal man vel ikke ha dårlig samvittighet for?Enten den påføres innen- eller utenfra.Eller er det slik at man skal føle seg som en byrde for samfunnet uansett?Uten politisk vilje til velferdsordninger for alle hadde jeg ikke kunne gått fra hytte til hytte med verdigheten i behold. Jeg kunne ikke møtt de menneskene jeg møtte med rett rygg. Hadde jeg ikke selv sittet på skolebenken i flere tiår, og etterpå arbeidet i mange århadde jeg ikke hatt de trygderettighetene. Jeg kunne i det hele tatt ikke kjempet som best jeg kan for den livskvaliteten jeg har.Alt er politikk sa man på seksti- og syttitallet. For meg kjennes det ikke mindre sant drøye tre tiår seinere.

Til slutt og enda en gang: Min takknemlighet over at jeg er så frisk til å være så sjuk har jeg problemer med å finne beskrivende ord for. Verdigheten min er til stede hver eneste morgen når jeg tenker "så godt jeg har det".Den er heldig som er uførepensjonist og ikke alltid har vondt over alt, at helseproblemene som finnes ikke bare handler om smertehelvete på jord. Oppvåkningen til augustsommerdagen kom seint, men den kom.Siden har jeg sittet i skyggen og skrevet mitt bidrag til norske selvbilder. Akkurat det har gjort dagen min til en av dem uten nevneverdig dårlig samvittighet.

Jeg har et "forvrengt verdensbilde" og er stolt av det.

 

Fortsatt er det slik at utall millioner sulter. Ja for det kan aldri bli noe annet enn et utall det er snakk om. Det kan være nyttig å minne seg selv om at det bak hvert et siffer i statistikken finnes et medmenneske. All lidelsen bunner i økonomiske systemer  styrt av markedets usynlige klamme hånd. Den ekstreme markedsøkonomiens prioriteringer er grunnlaget for verdensborgernes vel og ve. Ve er for ufattelig mange mennesker resutat. Kapitalismen rår, og pengemakta består. Vinn eller forsvinn, og det bokstavelig talt. 

Forvrengt verdensbilde??? 

Jeg har fått så hatten passer fordi jeg faktisk fortsetter hevde at fattige tiggere kommer til Norge (verdens tredje rikeste land) av nødvendighet, ikke fordi mafiaen eller andre har sagt de må. Mitt syn er fortsatt at de bare representerer en liten flik av verdens lidende. Er det forvregning å påpeka at verdens økonomisk system fordrer hiving av tusenvis av tonn fullt brukbar mat mens hordene bukker under av sult? For ikke å ødelegge markedsmekanismene. Hva er den menneskelige logikken i slikt? Grådighet for de få som får haia til seg?

En håndfull fattige tiggere gir oss rike en påminnelse om ståa på jorda. Verden er ikke Norge alene. Norge hvor vi har så mye fred at vi glemmer krigenenes redsler. Katastrofetrøtte som massemediene gjør oss. Vi er så mette at vi blir forbanna på dem som sulter, og så friske at vi lever til vi blir hundre. Minst! 

Hvordan kan det ha seg at mennesker dør av lett kurerbare sykdommer fordi de ikke har penger til medisiner, samtidig som medisinprodusentgigantene 'dumper' ubrukeligheter i fattige land for å begrense de økonomiske tapene? Hvordan påvirker det helsa til den som inntar 'søppla'? Jeg bare undrer meg.

Det har heller aldri vært så mange vepna konflikter som nå.Krig er et helvete for menneskene, mens våpenprodusentene lever sine glade dager. 'Forvrenger' jeg verdensbildet ved å si at noen få tjener rått på verdens elendighet?Det er da vitterlig ståa. Inntektene finnes der, men de kommer ikke verdens krigsherjede, sultne eller syke til gode. Jeg undrer meg enda litt mer. 

Dessuten er det fortsatt slik at mange av Norges unge bekymrer seg for om de noen gang kommer til å kunne skaffe seg en bolig, og da snakker jeg ikke om store palasser.Bare en liten, men anstendig leilighet. Hvordan det går med sysselsettingen i framtiden bekymrer flere enn meg, så lenge markedskreftene rår. Jakten på den maksimale profitten har enorme negative menneskelige konsekvenser.

Kanskje er det naivt og utopisk, men ideene om noe annet enn det bestående er der. Undertegnede drømmer fortsatt om 'en jord der blomster gror', og rettferdige livsvilkår, fred og inkludering for alle verdensborgerne.  

Det passer meg utmerket å gå med hodeplagget på snei.

Det gjør meg bare spesielt stolt.

Venstresidestolt!

 

Avstanden fra rosetog til rasisme og fremmedhat synes i disse dager skremmende kort...

(Så tillater jeg meg publisering en gang til, med litt korrektur... )

Jeg tenker på det om dagen jeg, atdet snart er 1-årsmarkering for terroren 22. juli 11. For et år siden gråt vi over barbariet, fremmedfrykten og ideene som førte til nedslaktingen av uskyldige medmennesker. Vi gikk i rosetog, og statsoverhodene snakket varmt om medmenneskelighet, mer åpenhet og mer demokrati. Kan ikke hjelpe for det jeg, men jeg tenker på at avstanden mellom rosetog til rasisme og hat er skremmende kort. Oppvisningen i umenneskelig menneskesyn får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg disse dagene.

Jeg leser all hetsen mot fattige tiggere, ser det glødende hatet og føler meg nesten som en avviker når jeg tenker:

 Hvor tar de dette menneskesynet fra? Hvordan er det mulig? Hvorfor ser en ikke at det handler om det gamle splitt og hersk? Hvorfor sparker man alltid på den som ligger skinnflat? Vil verden aldri slutte og bedras, og når skal sparkene begynne å gå i riktig retning? Oppover, om noen skulle tro jeg mente noe annet! Det er myndighetene som rår og legger rammene for hvordan samfunnet ser ut. Hva verdiene skal være. Jeg grøsser over å være medlem av et samfunn hvor det fra de utroligste hold hyles 'ut' til et trakkasert, forfulgt og fattig folk. Hvor kommer dette umenneskelige menneskesynet fra i 'verdens beste land'?

Nei, jeg liker det ikke om noen truer seg innpå meg og rister med koppen noe jeg bare har opplevd en eneste gang gjennom det tiåret tiggerne har vært her(i dette tilfellet en ung etnisk norsk mann.. så det teller ikke). I årevis har jeg hørt medmennesker eke seg opp over at dette. Jeg begriper det bare ikke. Ikke fordi jeg er så edel eller høysinnet i alle saker og anledninger. Heller ikke fordi jeg alltid gir til alle tiggere, det har jeg ikke råd til. Jeg forsøker bare forestille meg at jeg var ei av disse fattige damene. Et medmenneske som helt sikkert har hatt sine drømmer og ønsker for hva det gode livet er, akkurat som meg (eller deg). Jeg er av den oppfatning at jeg tror det er menneskelig å søke trygghet og menneskeverd andre steder om man ikke kan finne det på sitt fødested. Menneskene har alltid vandret etter ei bedre framtid. Det er ikke noe historisk nytt. Ikke er det noe historisk nytt at romfolket i Europa jages fra det ene landet til det andre? Når skal det ta slutt?

Aprops bæsj- og søppelproblematikk. I Kristiansand ser jeg damene med pappbegrene sitte rolig i Markens. Noen sier ord jeg ikke forstår når jeg passerer, noen klager, atter andre er tause. I Kristiansand har det offentlige toaletter blant annet i Wergelandsparken ,så jeg tror ikke det finnes et avføringsproblem lik det i Oslo. Selvsagt ville jeg ikke synes det var noe stas om jeg fant bæsj der jeg gikk tur med eller uten hund & barn. Men jeg klarer ikke hisse meg opp til vannvidd over at mennesker må gå på do, derimot blir jeg ganske rødglødende over at vi som slår oss på brystet med å være verdens rikeste og beste land ikke tilbyr hjemløse et sted å gjøre fra seg. Det er dermed ikke sagt at alt er såre vel i sørlandshovedstaden. Det finnes nok av dem som uler 'vekk' her også.

Det er mulig jeg er enfoldig eller har tung for det, men jeg tror ikke noen velger sin fattigdom. Derimot kan vi som ikke er rammet av dem velge å oppføre oss som gode medmennesker, la være å kriminalisere den og behandle våre medmennesker med respekt. Når ble det en forbrytele å være fattig? Når ble det stuerent å toe sine hender, sparke den som allerede ligger nede og se en annen vei? Er det det materialismen gjør med mennesker? Må det være sånn?

I verden forøvrig regnes 1,7 milliarder mennesker som ekstremt fattige.Begrepet fattigdom defineres ikke bare som mangel på penger og inntekt.Fattigdom er også pr. definisjon mangel på muligheter til å leve et langt og sunt liv, fattigdom er dessuten årsaken til dårlig levestandard, lav gjennomsnitts levealder, dårlig helse og lav utdanning.

Noen av verdens fattige sitter i gatene i norske byer. Mange sover ute, og sliter med det som blir følgene når ingen sanitære forhold er på plass. Det er de norske myndighetene som har ansvaret for dette, ikke den bostedsløse fattige.

På kloden vandrer millioner av mennesker til en hver tid. Det er ikke så veldig lenge siden veldig mange nordmenn gav seg i veg til Amerika, fordi fattigdommen i Norge var uutholdelig. Jo, menneskene vandrer når livsgrunnlaget ikke finnes der de fødes. Noen vandrere kommer hit, men langt fra alle. Er det virkelig vanlige folks oppriktige mening at vi ikke skal tåle dem som ikke har det like godt som oss?

Når skal verdenssamfunnet på alvor ta inn over seg at fattigdommen er alles anliggende og problem? Argumentet som sier sånn er det, og sånn blir det rommer kun umenneskelig menneskesyn. Verdensøkonomien fungerer kun for de rike, og det skurrer.

Det skurrer! Det skurrer! Det skurrer!

Det heter at eier man mer enn 9 ting, eier tingene deg. Etter den målestokken er de aller fleste fanget i tingene her på berget. Ikke at det er det jeg egentlig diskuterer, men finnes det sammenheng mellom denne grådigheten og ut-ropene? Kan det tenkes, om man går helt ærlig i seg selv?

Noen ganger er det nødvendig å stoppe opp, undre seg litt over hva som er nødvendigheter. Mat, søvn, klær, nestekjærlighet og ytringsfrihet er nødvendig.
Nok søvn på et trygt og varmt sted hvor man kan leve sine dager er nøvendig. Rosetog kan være ytterst nødvendig.

Rasisme, fremmedfiendtlighet og umenneskelig menneskesyn er totalt unødvendig!!!!!

Trenger man strengt tatt vite så veldig mye mer?

Undervekt kan være slitsomt, men overvekt er nesten ikke til å bære...

Da jeg var unge spurte 'de gamle tantene' meg om jeg ikke fikk mat hjemme fordi jeg var så veldig veldig tynn. I puberteten hendte det ufordragelige gutter trakkaserte meg  og andre på grunn av sparsomt utstyrt brystkasse.Jeg måtte bli langt over tretti før jeg sluttet bry meg om de kommentarene. C-cup ble bonus etter barnefødsel. Den gang da jeg var veldig ung og tynn hadde jeg store komplekser,og var sånn sett lykkelig for at moten på den tida var vide gevanter som skjule ståa. I dag er jeg som alle andre lett aldrende damer når jeg betrakter fotografier fra fortida. Jeg ser så ung jeg var, så tynn jeg var, så utrolig pen jeg var. Selv om jeg fikk komplimenter for både kropp og utseende både fra menn og kvinner gjennom ungt voksent liv var jeg over hodet ikke i stand til å se det.
Den gangen var fokus sterkt på om man hadde anoreksi eller lignende. Jeg var av den veldig slanke sorten, og ble nøye vurdert.Jeg husker godt begravelsen til ei venninne som hadde 'sultet seg ihjel'. Anoreksi bulemi var ikke blitt en del av daglitalen da jeg var femten.
Jeg husker jeg funderte mye omkring hvordan det var mulig å dø av matmangel, og hvordan det var mulig i Norge uten at noen grep inn. Her fantes ingen krig eller hungersnød på den tiden(heller).

Jeg ble ertet rett som det var men ignorerte så godt jeg kunne, selv om jeg gråt mine modige tårer i puta.Simpelten fordi jeg var tynnere enn gjennomsnittet.Jeg klarte ikke spise så mye, men jeg syntes mat var godt da. Spiste jeg mye kunne jeg gjøre det 'ustraffet' fordi forbrenning og stoffskifte virket som det skulle. Likevel ser jeg i ettertid at jeg gikk og ønsket meg en annen kropp enn den jeg hadde. Skammet meg over den jeg hadde, med alle de konsekvensene det fikk for selvaktelsen.  For et par tiår siden var jeg tretti, og kroppen begynte forandre seg. Gradvis la jeg på meg, og særlig over bryst og rundt magen.Det ble etter hvert såpass at jeg likte det. I de tidlige trettiårene fikk først og frems brystene sitt. Bitte litt mage, men ikke noe å være obs på i det hele tatt. Dessuten snakket man ikke om type 2 diabetes på den tiden. Jeg var lykkelig over stilnet gnål om matinntaket. Alt er ikke svart hvitt.I dag tror jeg det var overgangen til å bli diabetiker som rammet. Hvem har fantasi til å tenke at en kanskje er i ferd med å uvikle 'gammelmannsdiabetes' når en har sett ut som et skjelett med hud på det meste av voksne livet? Det er tross alt den tynne utgaven av meg som både var og fortsatt er den indre identiteten min.  I mitt unge liv var det sitting over bøker på høgskole og universitets lesesaler. Senere ble det rettearbeid, forberedelsesarbeid og jamt over mindre fysisk aktivitet.

 

Når jeg kikker på livet  i etterpåklokskapens lys trer det tydelig fram at singelstatusen, som jeg fikk ganske tidlig, hadde betydning for at livet ble mer passivt. I endel år var jeg helt utkjørt etter arbeid,og jeg fant det vanskelig med 'selvgåinga' etter jobb og i helgene. Da barneperioden var over og jeg ble boende alene var det vanskelig å ta seg ut i skog og mark eller annet. Jeg følte meg veldig veldig singel. 
Men, man snakker jo ikke særlig om det. Ikke i et samfunn hvor det meste er fokusert på å lykkes hvis man bare gjør de riktige tingene.  Utdanne seg høyere, i det hele tatt gjøre de riktige valgene for å få et godt og interessant liv. Gjøre karriere og suksess, skaffe seg materielle goder av alle slag og selvsagt sammen med den ideelle partner. Jeg hang på den karusellen så godt jeg kunne. Over åtte år på høgskoler og universitetes lesesaler ble det. For all del interessante år som jeg ikke på noe vis ville vært foruten. Jeg kan enda huske fryden over å fordype meg i interessene mine. Jeg var lykkelig, og jeg elsket miljøet og menneskene som kom meg nære gjennom den tiden. Mange av dem har jeg fortsatt rimelig nær kontakt med. Jeg ville uten tvil vært et fattigere menneske uten studiedagene mine. Ikke en dag for mye brukte jeg til det.Ingenting er helt svart hvitt. Ikke sant?  

 

Men: Det ble for mange usunne vaner, for mange lettvinte løsninger.
Da jeg startet yrkeskarrieren gikk det ikke som smurt. Arbeidsmarkedet viste seg vanskelig høyere utdanning til tross. Mange år med usikre vikariater hvor man ikke visste fra vår til høst om statusen ville bli arbeidssøkende eller ikke. Samtidig skar både kommune- og fylkeskommune på vikarmidlene. Midt oppi det var nyutdannede meg, som forsøkte holde hodet over vann. Eller vettet i behold. Kjært barn har mange navn, men det var bare uforutsigbarhet i forkledning alt sammen.Ikke hadde jeg de riktige bekjentskapene heller, og dessuten tror jeg jeg mangler gener til å albue meg fram. Har ofte studert mennesker som kan det der, og konstatert jeg ikke får det til. Ikke under noen omstendighet. Om jeg har talens bruk så det holder betyr det likevel ikke at man behersker alt.Etter noen år ble jeg stresset, veldig stresset og veldig utrygg.
I ettertid kan jeg huske jeg tenkte: Jeg savner noen å lene meg og ensomheten min mot!Så forsøkte man kompensere med litt sosialt liv i helgene og slappe av sammen med venner. For jeg både hadde og har det. Likevel vet jeg at jeg følte meg ensom. Syntes ofte det var trist å komme hjem til tom leilighet, våkne alene om morgenen. På sikt var det ikke sunt for kroppen min. Ikke det mentale landskapet heller. Kroppen er en del av hodet.
Det ble endel kvelder på byen hvor man slengte innpå junkfood på veien hjem nattestid. Helt hul av matmangel. Veldig av - og påforbrenning. Usunt, men vanvittig godt. Kroppen instiller seg på hungersnød og begynner lagre fettreservene. Sånn sett er historien min helt etter boka.Vanlige morgener hadde jeg store problemer med frokosten. I ettertid vet jeg at det er en del av depresjonsbildet uten at jeg var i stand til noen selvdiagnostisering da.Ei heller satt jeg i den livssituasjonen jeg gjorde for moro skyld. Jeg hadde likevel tro på at det kom til å ordne seg til slutt, og at strevet skulle betale seg med et vanlig liv. Andre planer hadde jeg ikke. Jeg ønsket meg ikke kroniske sykdommer som skulle sette meg ut på mange vis. Det finnes ingen likhetstegn mellom livet jeg beskriver og medisinske diagnoser. Over åtti prosent av befolkninga lever det livet de ønsker uten å bli rammet av noe som helst. Andre er kjernesunne men dør likevle av kreft tidlig i tyveårene.

 

Først møtte jeg veggen på alle vis. Siden fikk jeg høyt blodtrykk og andre stressrelaterte fysiske skavanker. Vekta økte radikalt, uten at jeg forstod det for ukentlige lange turer var en integrert del av tilværelsen. Scanninger av hele kroppen fulgte. Jeg hadde diffuse symptomer og på noen av vandreturene følte jeg meg som en nittiåring. Helsa ble ikke bedre av turene ute i naturen rundtomkring, heller tvert imot. Til slutt slo det meg at det var noe med maten som ikke stemte. Som oftest sov jeg tungt og i timevis etter måltidene. Legen min 'våkna' da jeg sa det var noe med maten som ikke stemte.  Noen få dager etter fikk jeg identitetskifte og ble 'gammelmannsdiabetiker'/livsstilsdiabetiker' i en alder av 43. Gjett en gang om jeg har fått fokus på vekt enda en gang i livet? Det er jo nesten ikke med måte heller.Mange dager i vekt-tvangstrøya er et mareritt. Opplevelsen av dårlig samvittighet ved matbordet er til tider kronisk. Fordi inntaket kan straffe seg. Man legger uønsket på seg selv med sunt og ordinært kosthold. Alt sukker er fjernet, og nesten alt fett men likevel.Til å begynne med var det relativt enkelt med vektreduksjonen. Samtidig med at jeg fikk blodsukkeret under kontroll forsvant noen kilo 'gratis'...Det opplevdes som indre mentalt amnesti for ei stund. Jeg fikk dreisen på kroppen jeg for lengst hadde mistet kontollen over. Hvem kan egentlig kontrollere kroppen sin? Frisk eller syk?
Jeg sloss som et dyr for å slippe medisiner. Hadde problemer med å godta at jeg tidlig i førtiårene skulle bli avhengig for resten av livet. Det gikk ei stund, men type to diabetes er en sykdom som er sammensatt og som utvikler seg om enn man gjør alt man kan. Så jeg måtte 'bite i gresset' og gå i gang med tabletter for å gjøre arbeidet mot sykdommen enklere for kroppen. Parallellt med hele min sykdomshistorie har massemediene vært spekket med at dette er en selvpåført sykdom som man kun har seg selv og takke. Lite om alle genene som disponerer og som faktisk også må til. Ingenting om hele slekter og familier som rammes av alvoret i ledd etter ledd.Den framstilles til tider som om dersom man trener litt hver dag, og slutter spise så blir man frisk nærmest på automatikken. Lite sies om all genetikken som er involvert her, eller at man kan spise salatblader og løpe halvmaraton hver eneste dag og likevel forbli hundre prosent trofast ved sin diabetiske lest.Ei heller fokuseres det på bivirkninger medisiener av alle slag gir, og det er mange av dem for diabetikeren. Jeg tar mine forhåpentlig livsforlengende doser hver eneste dag, og stoler på legen som funnene er signifikante i så måte. Tidlig død og alvorlige komplikasjoner trakter jeg naturlig nok ikke etter.Håpet er å leve lenge og gjerne med både lemmer og hjerte i behold.

 

Tilbake til å slite med vekta. Etter at jeg fikk diabetes har overvekt vært gjennomgangsmelodien i livet mitt. Blodsukkerkontroll ja, men kampen mot vekta overskygger.Jeg forsøker å sammenligne meg med meg selv, og se mine egne små framskritt som store. Men, enkelt er det ikke med all negativ presse, samt vanlige folks generelt lave kunnskapsnivå om hva denne sykdommen egentlig er. Medisinbruk har for eksempel bivirkningen overvekt, samtidig som de forsøker minske den.Mosjonerer man ikke daglig sammen med tablettene og endringene i kosten blir man bare tjukkere. Drikker man Cola Zero eller annen ekstremt usunn diabetikerdrikke blir man tjukkere.   Flere av dem som fortsatt brukes i Norge er forbudt andre steder i verden. De gir fedme rundt buken. Den farlig fedmen.Jeg skammer meg over meg selv og sykdommene mine, og at jeg ikke er i stand til trylling. Det føles som å være fengslet i egen kropp. Samme hvor en snur seg har en rumpa bak! Dørstokkmila er til tider er uoverkommelig i vinterens Norge. Mørket påvirker mitt mentale lystsenter og det er lettere å bli værende i horisontalen. Selvsagt ville det hjulpet litt om jeg ikke innhalerte poser med Sørlandchips, men man får jo en trang til trøst når det ellers ikke er noe stas. Selv om det ikke er bra for vekta. Å væew'nazi' mot meg selv fungerer kun periodevis. 
Så blir jeg for sliten, og snur på flisa igjen. Vinteren som gikk var  langtids helsereise i sola motgifta. Sunn mat og muligheten til å gå mange timer hver eneste dag virket. Jeg som har den tynne jenta i hodet, men ser ikke fullt så overvektig ut i speilet.. Men, man kan ikke hvile på noen lauvbær eller sette gårsdagens skritt i banken. Dessverre! Kampen mot overvekt har vært den mentale plagen det siste tiåret. Så ettertrykkelig at jeg noen ganger har tenkt på fettsuging og annen moro. Har til og med spurt legen om hvorfor ikke det er behandlingsmetode for diabetikere siden magefettet er så skadelig og samtidig det vanligste problemet for den som rammes?  Denslags ekstremsport er alt annet enn helsebringende, og dermed ingen løsning. Jeg fortsetter fodømme meg selv og skammer meg over det andre ser. Gjemmer kroppen i 'sekkene' mine igjen og forsøker ikke bli sett. I stedet for å være glad for at man lever dagen i dag, og godta seg selv som den man er. Gi seg selv fred og kreditt i stedet for å smelle med pisken...Siden bildet som skapes av oss menneskene med vektproblemer er entydig er det nesten ikke til å unngå.Jeg tenker det er på tide og ta bladet fra munnen og innrømme at man som type 2 diabetiker til tider gråter sine ramsalte tårer bak lukkede gardiner over at man ikke ønsker være den man er som man er.Jeg kjenner ikke kroppen min igjen når jeg er på det værste. Avstanden mellom å kjenne seg selv igjen selv igjen og å bare se 'feita' i speilet er kort.

 

Til slutt: Motivet mitt for disse ordene er ikke at man skal bli syntes synd på, og 'stakkars deg' og sånn.Det jeg forsøker si er at man kanskje skal tenke seg litt om før man dømmer den overvektige. Kanskje man skal tenke litt på genetikk og stoffskiftesykdommer som sådan, og ikke minst tenke på at denslags sykdommer krever evig innsats for å holde tilstandene i sjakk.Overvekt er et slit, og det oppleves til tider som stor skam. Jeg har prøvd den radmagres liv også, og kan sammenligne. Det er værre å være tjukk. Mye mye mye værre.I vår kultur er det vel heller ingen tvil om at syndpunktet er det. Man foretar fettsuging ikke tilførsel på plastikk-klinikkene. Jeg skal uten å blunke sette mange penger på at det aldri komme til å bli butikk med oppfeitingsklinikker for den jevne hopen medmennesker. Den som skal være sin 'egen beste hjelper' blir oppmuntret av den positive holdningen til seg selv, all negativiteten bare graver og graver og graver vekk et noe ellers ustødig fundament. En kan øve seg endel på å ikke bry seg med hva massemedier og medmennesker mener om fett, men det finnes grenser. Litt hyggelig og oppmuntrende hjelp mens man kjemper med kiloene hadde ikke vært dumt. Som før sagt, det negative har del aller fleste orden på så det holder...Ingen lever i vakum!
Synnøve Sætrum

Type 2-diabetes. Diabetiker 44 år gammel. Den store lottogevinsten har jeg enda ikke sett snurten av, men i det helsemessige ”lotteriet” ble det uttelling.

Gevinsten lød ”gammelmannsdiabetes”, eller ”livstilsdiabetes” som tabloidavisene tidvis skriver masse om. Selvpåført i følge de samme mediene. Sånn at man riktig kan gå i sitt lønnkammer med skam, selvbebreidelse og selvforakt. Som om det ikke er nok å å bli uhelbredelig syk.Ikke et ord om alle gener som disponerer for sykdommen, eller alt det man faktisk ikke vet.Jeg hadde sluttet å drikke alkohol, og også å røyke år før jeg fikk diagnosen. Jeg gikk turer minst tre ganger i uka, og jeg trodde jeg hadde et sunt kosthold. Det usunne i mitt liv var brus og sjokolade.
Likevel: Den nye ”epidemien” rammet meg. Jeg fikk et svar på hvorfor jeg hadde fått høyt blodtrykk ei tid i forkant, og hvorfor jeg følte meg trøtt, svett, stiv i alle muskler, og allment elendig rett som det var.

Jeg godtok situasjonen ganske fort. Selv om jeg ble fortalt at jeg hadde fått en kronisk og alvorlig sykdom, var jeg midt oppi det hele takknemlig for at jeg kunne gjøre noe selv. Forvirring og engstelse hører med som en naturlig del av 'pakken'. Redsel for hva sykdommen ville bety for tilværelsen. Forvirret i forhold til hva som ville kreves av endringer i livet. Maten i særdeleshet, og livsstilen som sådan. Jeg hadde alltid vært av dem som hevdet at ville man det var det mulig å kutte ut det aller meste. Som røyk, drikk og sex. Maten derimot har jeg alltid ment var en helt annen sak. Når jeg opplevde medmenneskers slit med anoreksi eller bulemi tenkte jeg det måtte være noe av det værste. For mat må man jo ha for å leve. Så komplisert er det. I tillegg var det det med levealderen min, og økt risiko for hjerte- og karsykdommer, kreft og annet ”snadder”. I praksis en god del nye utfordringer, og jeg trengte hjelp.

Jeg har vært heldig med hjelperne mine. At jeg meldte meg inn i Norges Diabetesforbund med en gang gjorde at jeg fikk informasjon om hva sykdommen er, om rettigheter, og ikke minst om hva slags hjelp det var viktig å få. Jeg kunne stille legen min de riktige spørsmålene. Jeg opplevde å bli tatt på alvor. I løpet av et halvår var jeg hos indremedisiner, øyelege, fotpleier, diabetesspesialist og jeg deltok på kostholdskurs ved regionssykehuset. Jeg begynte å gå systematisk. 40 minutter hver dag, og etter hvert begynte jeg å trene på helsestudio.

Det ga resultater. Positive. Blodtrykk og blodsukker gikk ned, og langtidsblodsukkeret er på et nivå hvor jeg i sammen med blotrykkregulerende medisin kun trengte en liten dose Metformin daglig. Siden er bildet noe endret. Med alderen utvikler det seg, selv om man gjør det man kan for å holde tilstanden i sjakk. I dag må jeg ta flere medisiner for selve diabetesen, samt blodtrykk- og kolesterolregulerende tabletter. Diabetes 2 har mange sider, som et slags syndrom. Likevel: Jeg er på mange måter i bedre fysisk form enn på år. Et paradoks, men et faktum. Og jo, det oser solskinnshistorie dette. Ingen tvil om det. Jeg er heldig som er så frisk til å være så syk.
Som kjent har alle medaljer ei bakside. For meg handler den om at det til tider er vanskelig å være ”sjølgående” hver eneste dag. Alltid må jeg være min egen beste hjelper, og ta de riktige avgjørelsene for meg. Et ”lite” eksempel kan være det daglige brød. Brød er virkelig et problem for diabetikere. I alle fall de som finnes i butikken. Har undret meg mye over at det skal være så vanskelig å produsere grove brød uten sukker? Et annet problem er alt kunstig, direkte heleseskadelig søtningsmiddel som tilbys diabetikere. Etter hvert som jeg oppdaget at disse stoffene ga vektøkning måtte jeg slutte med dem. Nå bruker jeg vanlig sukker som 'krydder' en sjelden gang. I tillegg til bladene fra urten Stevia.

Når jeg holder meg til generelle retningslinjer for sunt kosthold, dvs. betydelig mer fisk og sjømat enn kjøtt, grovt og grønt og mat lagd fra grunnen av, samt at jeg mosjonerer daglig, er gevinsten at kroppen min fungerer godt. Jeg blir kvitt avfallet, er myk i musklene og jeg holder vekta nede. Jeg er i følge indremedisineren veldig lite overvektig. Men, skeier jeg ut vokser jeg rundt midjen, skuldrene og ansiktet. I tillegg til at jeg fra naturens side er utstyrt med brystkasse størrelse c.

Poenget mitt er: Jeg er bare et menneske, og jeg har levd de fleste av mine år, så langt, uten diabetes. Så alt har vært og er ei stadig omstilling, og det hender at jeg ”sprekker”. Noe som innebærer at jeg etter noen år gikk fullstendig tom i forhold til ensformigheten på helsestudio, og at jeg ikke alltid greier finne motivasjon til å gå så mye som jeg pleier. Jeg blir for stillesittende om vinteren. Siden jeg lever alene er det innimellom lett å bli sittende inne. Å alltid trekke seg selv etter ørene kan være tungt. Eller jeg spiser to vaffelplater istedenfor ei. Et kakestykke. En softis for mye. Eller en hel Kvikklunsj. To poteter i stedet for en halv. Hamburger i stedet for kyllingfilet. For ikke å snakke om fint brød og pasta, som er det jeg savner mest fra livet før diagnosen. Det straffer seg. Jeg merker det på kroppen ganske umiddelbart. Den føles tung og oppblåst og stiv, og jeg føler meg til tider fylt til randen med avfall som blir sittende fast.

Den psykiske siden av ”sprekkene” er at jeg tenker på levealderen min. Selv om dette så langt ikke synes på langtidsblodsukkeret mitt grubler jeg likevel litt. Grunnen finnes i familiehistorien. Mormoren min fikk stilt diagnosen da hun var 32. Hun døde av hjerteinfarkt (komplikasjon) bare 56 år gammel i 1965. Jo da. Jeg vet at mulighetene for riktig kosthold er ganske annerledes i dag. Jeg vet at man på den tiden ikke målte langtidsblodsukker, og dermed ikke kunne holde kontroll på sykdommen på samme måten som nå. Jeg vet også at hun ikke hadde samme muligheter for mosjon som jeg har. Hvilke medisiner som var tilgjengelige den gangen aner jeg ikke noe om. Det er sikkert mye annet jeg ikke vet noe om også. Det er jo lenge siden. Men, det er ikke så lenge til jeg er 56, og hun var min mormor. Det er det der med genetikken... Så, jo. Jeg tenker på det innimellom. Selv om jeg vet at dette er noe jeg ikke kan ha kontroll over, og at det er en av sidene ved å leve jeg ikke kan forandre. Ingen vet når det er slutt. Diabetes eller ikke diabetes.

”Forkorter jeg levetiden min om jeg spiser en softis av og til?” Jeg stilte spørsmålet til diabetesoverlegen på sykehuset. Svaret jeg fikk var: ”Det gjør man hver eneste dag man lever.” Så vidt jeg husker smilte han også. Med andre ord ikke noe klart svar. Jeg hadde ønsket meg et ja eller nei. Softisen spiser jeg fortsatt innimellom, men veldig langt fra hver dag.

Natten til denne skrivende dagen har jeg sovet godt, som jeg gjør de aller fleste netter. Jeg sitter her med avisen og morgenkaffen. Den grove skiva med Svolværpostei er spist. Eplet også, og jeg har drukket to glass vann. Det regner ute, og det er tidlig høst i lufta. Jeg skal ikle meg regntøyet og gå timen min. Jeg erfarer stadig at både fysisk og psykisk livskvalitet avhenger av det. 40 minutter gange om dagen, minst. Akkurat det er av de ting jeg kan ha kontroll over. Valget er mitt hver eneste dag, så lenge jeg har bein å gå på. De har jeg av og til litt skummelt vondt i, men jeg fortsetter tråkket likevel. Jeg går for blodsukkeret, og en kropp jeg føler meg komfortabel med. På sikt går jeg kanskje mot et lenger liv, enn om jeg ikke gikk.

Uansett. Minuttene gir meg, for dagen i dag, bedre livskvalitet. Når alt kommer til alt så er det jo bare den som teller.

Synnøve Sætrum