Debatt

Sylvilismens nyttige idioter

Hege Ulsteins forsøk på oppgjør med sylvilismen gjør ikke – og kan ikke gjøre – annet enn å styrke den.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg er for fedrekvote, mot å trykke «like» på at vi sender unge gutter tilbake til Afghanistan og skremt over hvordan «elite» vokser frem som et potent politisk skjellsord. Likevel er det med betydelig oppgitthet jeg har bevitnet den siste ukens ulike oppgjør med Sylvi Listhaug, som kanskje fikk sitt tydeligste utslag i Hege Ulsteins artikkel om «sylvilismen» i Dagsavisen.

Frustrasjonen er forståelig. Feministeliten, sier Sylvi Listhaug, og formulerer det slik at det ikke bare rammer professorer i tverrfaglig kjønnsforskning, men fagorganiserte hjelpepleiere som mener fedrekvoten øker deres reelle handlingsrom. Lik og del, sier Sylvi Listhaug, og vi blir redde for at integreringsministeren legitimerer en hatsk stemning mot asylsøkere.

Les: Sylvilismen: «Enten er du med meg, eller så er du mot folket» (Hege Ulstein)

Men den som vil forhindre fremveksten av trumpisme i Norge, må gå litt flere runder med seg selv. Første skritt er å erkjenne at sylvilismen, uansett hva den er, ikke er trumpisme. Sylvi Listhaug har ikke tatt til orde for noe muslimregister, hun har ikke foreslått innreisenekt basert på religion, ikke anklaget dommere som er etniske minoriteter for ikke å kunne gjøre jobben sin, ikke truet med å innføre lover som gjør det lettere å saksøke kritisk presse, aldri sagt at valgresultatet ikke er legitimt om hun ikke vinner. Og hun har ikke «grabbed» noen, hverken her eller der.

Det finnes likheter, selvsagt: Donald Trump vil bygge gjerde mot Mexico, og Norge har bygget gjerde mot Russland. Trump vil sende ut ulovlige innvandrere, og Listhaug gjør det allerede. Men det er ikke disse policy-punktene som er det skumle med Trump. Det går an å være uenig i at det er klok politikk, men det er også politikk som har bred støtte ikke bare i regjeringen, men også i befolkningen. På dette området er jeg for min del helt enig med regjeringen – men også de som ikke er det, gjør klokt i ikke å raljere over Listhaug for slik politikk.

Hege Ulstein begynner sin artikkel om sylvilismen med nettopp disse to punktene. Det er usmakelig at en statsråd med ansvar for integreringen i Norge skriver «lik og del» om at Norge sender ut unge afghanere til en usikker fremtid i et herjet land. Men at regjeringen gjennomfører utsendelsesvedtak i tråd med det et demokratisk flertall ønsker, må eventuelt kritiseres på en annen måte. Det kan ikke forutsettes at det er absurd, illegitim og rasistisk politikk. Man må argumentere for hvorfor det skulle være uklokt og urimelig, forklare hvordan man vil møte utfordringene på annet vis, på en måte som tar hensyn til den legitime bekymring mange har for både høy innvandring og vår manglende evne til å kontrollere den, både på forhånd og gjennom at vi ofte ikke er stand til å sende ut mennesker med endelig avslag.

At Sylvi Listhaug angriper «feministeliten», kan virke, og er i en viss forstand, absurd. Men det er ikke absurd å mene at fedrekvote svekker valgfriheten til mange barnefamilier. Rundt valget i 2013 viste meningsmålinger at et betydelig flertall av befolkningen var kritiske til fedrekvote. Også om det på sikt skulle være bra for likestilling og kvinners muligheter på arbeidsmarkedet, har det reelle og negative konsekvenser for dem som i dag hadde ønsket det annerledes, enten det er kvinner som vil være hjemme lenger eller menn som ikke ønsker eller ikke opplever at de mestrer å være hjemme. Selv er jeg for fedrekvoten. Men behandler man meningsmotstandere som trumpistiske misogynister, vil de etter hvert oppleve at det finnes en illiberal feministelite som ikke er interessert i deres hverdag.

Og mange på høyresiden, uavhengig av sitt syn på fedrekvoten, har opplevet at deres avvik fra den organiserte feministbevegelsens uoffisielle doktriner – enten det gjelder abort, kvotering eller fedrekvote – er blitt møtt med nettopp slike anklager. Det er ikke i utgangspunktet en konflikt mellom folket og eliten. Det er avgjørende at man ikke hjelper til å gjøre den til det.

I likhet med Donald Trump er Sylvi Listhaug en del av eliten – også meningseliten. Jeg har flere ganger skrevet om hvordan stemmer som kanskje for ti–femten år siden legitimt kunne oppleve at deres standpunkter var fraværende i pressen og akademia, bør erkjenne at det ikke lenger er slik. Raljeringen mot ikke navngitte «eliter», iblant også «globale eliter», er skummel, og truer med å delegitimere hele det politiske systemet. For noen er det også øvelsens hensikt.

For meg er det en trussel mot et godt organisert samfunn, fordi det er krevende å erstatte møysommelig oppbygde politiske institusjoner og verdiene de bærer med seg. Hvis respekten for akademisk kunnskap, medier, internasjonale avtaler, og normene for politisk adferd forsvinner eller forvitrer, vil det som kommer i stedet, ofte være en politikk uten mulighet for et felles kunnskapsgrunnlag, et fravær av normer og alles kamp mot alle.

Jeg tror ikke det er Sylvi Listhaugs mål; hun ser nok snevrere på hva som kan gavne Fremskrittspartiets oppslutning etter et politisk krevende halvår. Men om betydelige grupper på den politiske venstresiden reagerer med en avsky som ikke evner å forstå hvilke bekymringer Listhaug likevel målbærer, vil det styrke verdensbildet til dem som mener at «elitene» ikke forstår deres bekymringer. Og slike prosesser har en egen dynamikk. Kanskje vil også Sylvi Listhaug oppdage at krefter som står lengre ute enn hun selv gjør, i siste instans kan bruke sinnet som skapes, til helt andre formål, slik mange tradisjonelle republikanere fikk oppdage at mange av bannbullene mot liberale eliter de i årevis hadde gledet seg over på FOX News, fikk eget liv, og ble en del av bølgen som mot deres vilje løftet frem Donald Trump.

Jeg håper Erna Solberg tar en alvorsprat med Sylvi Listhaug, og forteller henne at det ikke er i tråd med nedarvede norske politiske normer og verdier at en profilert statsråd går til krig i sosiale medier mot en journalist som skriver en sleivete kommentar om henne. Faren for at Listhaug vil gjøre omtrent det så lenge det tjener Fremskrittspartiet i velgeroppslutning, er dessverre likevel til stede.

Derfor er det også opp til Hege Ulstein og hennes meningsfeller ikke å være sylvilismens nyttige idioter.

Mer fra: Debatt