ANNONSE
lege_sykepleier_siri

22-04-2016

Sykeplagen

På et sykehjem står en lege og lytter på en person med stetoskop i over to minutter. Kvinnen har vært død i over 15 timer. Hva har skjedd?

Ikke noe spesielt, for legen er det bare en helt vanlig dag på jobben.

Den siste måneden har jeg vært i barsel og har derfor møtt de beste menneskene jeg vet om; sykepleierne. Først og fremst jordmødrene som man ser på som overmennesker etter en hard fødsel, men også helt vanlig sykepleiere. For min del på Ullevål sykehus. Jeg hadde vært innom sykehuset flere ganger i løpet av året fordi jeg fikk svangerskapsoppfølgingen på ABC-klinikken, og innom nesten hver dag rett før jeg fødte fordi jeg gikk over tida. Og da opplevelsen viste seg å ende i en ganske stor fødselsskade, fikk jeg møtt en haug med helsepersonell over flere etasjer i dette eldgamle huset. Bare det at helsepersonellet på Ullevål er såpass blide i rom som ser ut som de er kulissene til en film fra 1800-tallet og at Hønse-Lovisa når som helst kan entre rommet, gjør at du får umiddelbar respekt for dette yrket. Sykepleieren er og blir en du lener hele din revnete kropp på, rett etter at legen har prøvd å lappe deg sammen. Før jeg forsvant inn i narkosen, kunne jeg kose meg med den søte kutymen der alle i rommet presenterer seg ved navn og hva slags tittel og funksjon de har i operasjonssalen. At det står så mange kvalifiserte mennesker rundt deg, mens du etterskjelver etter fødselen og venter på å forsvinne ned i narkosedypet, gjør meg helt trygg. Særlig de snille, antibakterielle hendene som du tidligere vet har holdt folk i hånda med trygge rørsler virker beroligende. Jeg syns rett og slett vi har et fantastisk helsevesen, med helt nydelige mennesker rundt oss, som gjør en enorm innsats hver eneste dag. Men når du har vært der et par dager, skjønner du jo at det fins visse systemer innen helsesektoren som kanskje burde tas tak i.

Denne uka kunne vi lese at det er 15.000 søkere til sykepleierutdanningen som bare har 4.500 studieplasser. I Oslo 30 prosent økning, noe som er helt fantastisk. Føkk deg, oljebransjen, her kommer generasjon omsorg! Men hva slags yrke er det de ferdige studentene skal gå inn i om noen år? Hvordan vil de ha det på jobben, og hvor mye vil vi ha løftet statusen før de begynner i full jobb? Får vi til å løfte dette yrket før alle disse håpefulle skal ta vare på oss som ligger der med revnegrad fire?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da jeg ble født i 1980 var det vanlig at legen kom inn i rommet først, med en hale av sykepleiere bak seg. Ingen sa et ord. Noen viste enorm beundring overfor overlegen. De åpnet dørene for ham nesten krypende, eller som om de gikk på en catwalk, rank i kroppen og uten et smil. Vi har heldigvis kommet litt lenger. Men likevel slår det meg der jeg ligger, hvor liten makt sykepleiere har i forhold til legen, og hvor mye sykepleieren allerede vet om meg. Når du ligger til overvåking, får du besøk av en sykepleier eller jordmor nesten hvert tiende minutt. Medisiner skal svelges, drypp skal fylle kroppen, og drenposer skal tømmes. Hun eller han er innom deg og hører hvordan du har det, om du er kald, om du vil reise deg litt, om du har det vondt, om du trenger mat. De skaffet til og med kjæresten min en egen sykeseng så han skulle slippe å sitte rett opp og ned i en plaststol og holde den nyfødte i to døgn. Den ene jordmoren kunne fortelle at bestevenninnen hennes hadde nettopp kommet inn og at hun skulle være med på fødselen, den andre jordmoren spurte om jeg ville flyttes tilbake til avdelingen der jeg fødte. Den tredje var innom og sa jeg aldri måtte slutte å skrive i Dagsavisen. Når så legen kommer inn i rommet, snur den gode stemningen. En respekt fyller rommet, men også en merkelig stillhet. Ingen kryping fra 80-tallet, men en stillhet som gjør at du som pasient, tenker: Har dere virkelig ikke kommet lenger i dette yrkesystemet deres? Et eksempel: Det er altså slik at sykepleieren ikke kan fortelle legen at jeg har fått influensa i løpet av dagen, men sykepleieren kan fortelle legen hva slags målinger de har gjort,og hvor høy feber jeg har. Denne personen som har vært inne hos pasienten utallige ganger i løpet av døgnet, kan altså ikke si noe til legen. Diagnosen må nemlig legen finne ut selv, som en dum gjettelek der sykepleieren står og gir små hint, og legen stolt får slått seg på brystet og sier høyt i rommet: med denne feberen tror jeg du faktisk har influensa.

På sykehjem, der gamle mennesker dør på de merkeligste tidspunkt, som for eksempel klokka halv ni på kvelden, er det ingen lege til stede. Legen er ikke på jobb igjen før dagen etter. Det er altså sykepleiere på jobb som ser at personen er død, men de har ikke makt til å kunne gi dødstidspunktet. En sykepleier jeg snakket med, kunne fortelle at det er en spesiell stemning i rommet når den gamle skrotten har dødd kvelden før, og legen ikke rekker innom rommet før kl. 13 dagen etter. Der sitter han og lytter med stetoskop til brystet på avdøde i over to minutter og sjekker pupillen fordi det bare er leger som kan gjøre dette. Å se en lege lytte på en person som har ligget død i over tolv timer må være passe frustrerende når du som sykepleier har en viktig jobb å gjøre med de levende i rommet ved siden av. Ikke minst fordi det var denne sykepleieren som holdt kvinnen i hånda da hun tok sitt siste åndedrag. Sykepleierne er der alltid.

Å være sykepleier er ikke det samme som å være lege, en tre års utdanning kan ikke sammenlignes med seks års medisinstudier. Men det må være svært irriterende hvis du har vært 20 år i bransjen, og du møter en kokky turnuslege første dagen på jobb som skal fortelle deg hvordan du behandler en pasient med åndenød, bare fordi det er regelen at legen skal si dette til sykepeleren. Sykepleiere må også ringe leger for å få vite hva slags dosering de skal gi til pasienter, selv den minste lille paracet, og de kan ikke si legen imot hvis han oppgir feil dose.

Når du ligger på operasjonssalen og ser at alle sykepleierne har navneskilt med fornavn, mens legen kommer inn med bare etternavnet på skiltet, så er det vel noen som har glemt å fortelle samtlige i helsesektoren at man fint kan ha både fornavn og etternavn på navneskiltet, så det ikke ser komisk hierarkisk ut. Er det ikke nettopp derfor sykepleieryrket er et lavstatusyrke? Det er på tide at vi ser hvordan systemet fungerer rundt miljøet til sykepleierne, og ikke bare diskuterer om det er tunge løft og deltidsjobber som gjør heldagsyrket lite attraktivt. Særlig blant leger blir dette siste latteriggjort.

Hva med å starte med å forby egne lunsjbord der bare legene får sitte? Hører dere, legene på Bærum sykehus? Små likestillingsløft gjør underverker. Meng dere med sykepleierne og før gode faglige samtaler sammen med dem i lunsjen, felles lunsj gir felles glede på jobben.

Derfor gleder jeg meg spesielt i år til å stå langs med Karl Johan og klappe taktfast når de kvinnelige sykepleiernes trommekorps hamrer forbi i den ikoniske sykepleierdrakten sin med blå kjole, rød kappe og den gammeldagse, stivete sykepleierhatten. Så får vi håpe at de nye studentene slipper å bukke, nikke, neie til legen, men heller jobbe i team som resten av landet gjør!

Les flere kommentarer fra Sigrid Bonde Tusvik her!


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!