Norge bruker bistandspenger på forskning fordi det er smart. Jeg ønsker full åpenhet om denne innsatsen. Det er helt greit at Høyre er kritisk til at en rapport om temaet ved en feil ikke ble offentliggjort.

Jeg er mer undrende til at Høyres Peter Gitmark får hele forskningsinnsatsen til å høres kritikkverdig og mistenkelig ut, i spørretimen på Stortinget nylig.

En rapport viser at Utenriksdepartementet i 2010 kanaliserte 250 millioner kroner fra bistandsbudsjettet gjennom amerikanske forskningsinstitusjoner og tenketanker.

Samarbeidet med forskningsinstitusjoner bidrar til at Norge kan ha en effektiv utviklingspolitikk tuftet på kunnskap. Folk i fattige land er ikke tjent med at et stort bistandsland som Norge bruker penger i blinde. Forskningsinnsatsen gir oss dessuten mulighet til å sette dagsorden internasjonalt på spørsmål som er viktige for fattige land.

Det er ikke underlig at amerikanske miljøer blir brukt fordi disse miljøene på en del temaer representerer de fremste kunnskapsbasene i verden. Vi har støttet USA-basert forskningsinnsats for eksempel i arbeidet for å redde regnskogen, kamp mot kapitalflukt, fred og forsoning i konfliktområder, demokratiutvikling, menneskerettigheter, kjernefysisk nedrustning og kontroll med håndvåpen.

Jeg syns likevel det er viktig å understreke at omlag halvparten av de 250 millioner kronene som omhandles i rapporten har gått videre til mottakere i utviklingsland som forskningsbasert bistand. Et eksempel på slik bistand er Clinton-stiftelsen som har sørget for at mange barn i Nigeria har reddet livet fordi de har fått behandling mot diaré.

Det er en beklagelig glipp at rapporten om forskningen ikke ble offentliggjort da den ble overlevert Utenriksdepartementet i mai i fjor. Den ble umiddelbart lagt ut på nett da jeg ble gjort oppmerksom på denne feilen. Gitmarks svevende ideer om at denne forskningsinnsatsen er et skjult forsøk fra SV på å kjøpe seg innflytelse i USA, har ingen rot i virkeligheten.SV er opptatt av at utviklingspolitikken skal være kunnskapsbasert, og går ikke av veien for å bruke amerikanske forskningsmiljøer for å sørge for størst mulig gjennomslag i kampen mot fattigdommen i verden. Så kan vi dele et felles ønske om at mer av forskningsinnsatsen framover skal kunne gjøres av fagmiljøer i sør.

Jeg er enig med FIVAS at det er store udekkede behov innen vann- og sanitærsektoren globalt, og berømmer FIVAS for å ta opp dette.

Foreningen for Internasjonale Vannstudier (FIVAS) etterlyser norsk engasjement for vann- og sanitærområdet i utviklingspolitikken i Dagsavisen 22. mars. Norge bevilget 163 millioner kroner til vann og sanitær i 2012. Det er en økning fra 129,2 millioner kroner i 2011. Støtten ble gitt gjennom flere kanaler; gjennom norske bistandsorganisasjoner og FN, og direkte til enkeltland.

Flere store norske frivillige organisasjoner har langsiktige landprogrammer innen vann og sanitær, og støttes gjennom rammeavtaler med Norad. Videre har Utenriksdepartementet (UD) i år inngått en langsiktig samarbeidsavtale med Kirkens Nødhjelp for å styrke gjennomføringen av retten til rent drikkevann og sanitær i humanitære kriser. Avtalen innebærer en økt satsning fra UD og støtter både konkrete prosjekter i felt og internasjonalt samarbeid for bedre standarder og koordinering. UD har også økt den langsiktige støtten til Flyktninghjelpen, der innsats innen vann og sanitær for flyktninger og internt fordrevne er ett av fem hovedområder.

FIVAS spør omnorske myndigheter anser jobben som utført,etter at vann og sanitær endelig ble anerkjent som en menneskerettighet i 2010, og peker på stortingsmeldingen om Global helse fra 2011.Norsk utviklingspolitikk dekker et bredt felt, og det vil alltid være områder som prioriteres i ulik grad. Norge kan ikke løse alle utfordringer alene. FIVAS påpeker sammenhengen mellom vann, sanitær og helse. Regjeringen har gjort et historisk løft for å støtte global helse, som er en hovedprioritering i norsk utviklingspolitikk.

Latin-Amerika er det kontinentet der forskjellen på fattig og rik er størst.

Dette er særlig tydelig i Guatemala hvor mayaene utgjør mer enn halvparten av folket. Likevel lever de fleste mayaer i fattigdom og må kjempe for retten til jord, vann og andre naturressurser. Ane Evenstad skriver om Guatemala og norske investeringer i Dagsavisen 4. februar.

Få dager tidligere besøkte jeg landet for å se hvordan Norge støtter opp om rettighetene til mayaene og andre sårbare grupper. Den viktigste innsatsen vår i Guatemala er nettopp å støtte dem så de kan fremme rettmessige krav til myndighetene. Vi støtter også en styrking av rettsapparatet.

Jeg besøkte flere små landsbyer i Guatemala. I Chuarrancho har mayafolket blitt frarøvet sitt territorium to ganger. Etter å ha kjøpt landet tilbake, ble jorden urettmessig overført til kommunen for tolv år siden. Med norsk støtte fikk de økonomisk og juridisk bistand til å ta saken for retten. Nylig feiret de at retten hadde gitt dem medhold.

I Totonicapan åpnet militæret ild mot en gruppe demonstranter i oktober i fjor. Åtte personer døde. Konfliktnivået er fortsatt høyt i Guatemala, 16 år etter at borgerkrigen tok slutt. Krigen tok mer enn 200.000 liv de 36 årene den varte. Da jeg møtte urfolksrådet i Totonicapan fortalte de om utfordringene i rettsapparatet. Jeg tok saken opp med guatemalanske myndigheter. De ga tilbakemelding om at de skyldige nå blir rettsforfulgt. Vår ambassade i Guatemala vil følge saken nøye.

Som Evenstad er jeg opptatt av at alle norske investeringer i fattige land skal være etisk forsvarlige. Ikke minst gjelder dette investeringer gjort av statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund) og oljefondet vårt (Statens pensjonsfond utland). Den rødgrønne regjeringen har sørget for at anklager og kritikk av selskaper må undersøkes, blant annet ved å etablere et eget etikkråd for oljefondet.

Norge hadde en viktig rolle da borgerkrigen i Guatemala tok slutt. Nå har vi en viktig rolle i å støtte urfolkets rettigheter. Gjennom dette bidrar vi til mindre forskjeller, mindre konflikt og en bedre hverdag for mayaene.

Utvikling: I morgen spiller Drillos mot Zambia, Afrikas beste fotballandslag. Kan Zambia også bli afrikamester i utvikling?

På fotballbanen kan fattige banke de rike - bare de er gode nok. Derfor skaper fotballen drømmer på gutterom over hele verden. Talent og innsats kan gi noen få en rask vei ut av fattigdommen. Like enkelt er det ikke med utvikling, men fotball og bistand har likevel noe til felles: Det er resultatene som teller.

Zambia har også muligheter til å bli afrikamester i utvikling. Grunnlaget er der. Landet er rikt på naturressurser. Den økonomiske veksten i 2012 var på nesten åtte prosent, takket være høy kobberpris og gode avlinger fra landbruket. Zambia er ikke lenger i gruppen av de fattigste landene. De er blitt et såkalt mellominntektsland, slik også Ghana og Botswana har blitt.

Zambia har mottatt mye norsk bistand. Det har gitt resultater. Etter privatisering av kobbergruvene for 12 år siden gikk bare fem prosent av verdien på den verdifulle naturressursen til staten. Gruveselskapene betalte knapt skatt. I Norge får staten om lag 70 prosent av inntektene fra salg av olje og gass. Med norsk støtte ble skattesystemet i Zambia endret i 2007. Siden har skatteinntektene økt med flere hundre millioner dollar. Da blir behovet for bistand mindre. Zambia kan selv finansiere mer av det som trengs for å bygge et godt samfunn.

Likevel betaler de store selskapene fortsatt lite skatt i Zambia sammenliknet med i andre land. Prisen på kobber har steget og eksporten økt, uten samme økning i skatten de må betale. Den økonomiske veksten bør føre til færre fattige. Vi fortsetter derfor å støtte Zambias arbeid for å skjerpe skattesystemet slik at gruverikdommen kan bidra enda mer til fellesskapet.

Økonomisk vekst alene er imidlertid ikke nok i kampen mot fattigdom. Det er også helt nødvendig med rettferdig fordeling. Et samfunn hvor noen få sitter med det meste av ressursene og makten, er verken stabilt eller demokratisk. Urettferdig fordeling skaper sosiale spenninger, mer konflikt og mindre muligheter for økonomisk vekst. Det er behov for ekstraomganger i fordelingspolitikken, både i Zambia og mange andre fattige land.

I vår legger jeg derfor fram en egen stortingsmelding om rettferdig fordeling. Norges utviklingspolitikk skal bidra til en rettferdig fordeling av både ressurser og muligheter. Her blir nettopp utvikling av bedre skattesystemer viktig.

Norge støtter også Zambia i kampen for at folk skal kunne skaffe seg mat. Retten til mat er viktig for den norske regjeringens nye strategi for matsikkerhet. Her har vi brukt gode erfaringer fra Zambia. Vi ønsker å nå ut til flere fattige land. Afrika er fortsatt det fattigste kontinentet og det som er mest utsatt for farlige endringer i klimaet. Det er derfor viktig å støtte afrikanske land så de kan produsere mer mat.

Samarbeidet har gjort at 300.000 zambiske bønder nå kan mer om nye og moderne metoder for å dyrke jorda til tross for klimaendringer. Dette handler også om likestilling. Sju av ti som jobber i landbruket i Afrika er kvinner. Bedre metoder i landbruket gir dem et bedre liv. Kvinnene må ikke bare på banen, men på førstelaget. Det er urettferdig og sløseri med talenter om de blir sittende på reservebenken.

Denne uken startet NRKs storsatsing om den norske bistandens historie, «Den gode viljen». Serien gir berettiget kritikk mot bistand som ikke funker. Særlig i de første årene ble det gitt penger til feilslåtte prosjekter. I likhet med annen norsk politikk, har utviklingspolitikken endret seg mye de siste tiårene. Nå er det viktig at de fattige landene selv skal sitte i førersetet. Vi skal støtte deres egne planer og prioriteringer.

Norge støtter også en fotballturnering for barn og unge i Zambia denne helgen. Fysisk aktivitet gir en sunnere befolkning som øker fattige lands muligheter til positiv utvikling. Idrett er en viktig verdiskaper og gir barn og unge en arena for å delta i samfunnet. Kjerneverdier i fotball som fair play, lagbygging og respekt, er grunnleggende for et bedre og mer rettferdig samfunn.

Det norske fotballandslagets opphold i Afrika er med på å formidle inntrykk til oss her i Norge om hvordan situasjonen er for de fattige. Som Bjørn Helge Riise sa til Dagbladet etter å ha møtt barn i slummen utenfor Cape Town: «Ungene mine skal ikke klage på en dritt heretter. De har godt av å se hvordan andre barn egentlig har det. Og hvor bra de har det selv.» Jeg er helt enig. Samtidig er det viktig å legge merke til framgangen som skjer i Zambia og andre afrikanske land.

Jeg er i Zambia for å følge opp vårt utviklingssamarbeid, og gleder meg til landskampen i morgen. Norsk seier i kampen mot afrikamesteren vil være en fjær i hatten for Drillos. Men enda viktigere vil det være at Zambia slår til med en knusende seier i den mye tøffere kampen mot fattigdom og urettferdig fordeling. Med Norge på laget.

«Kjerneverdier i fotball som fair play, lagbygging og respekt, er grunnleggende for et bedre og mer rettferdig samfunn.»

Fattige land trenger billigere medisiner. Norge gir nå mer til helseforskning og er pådriver i Verdens helseorganisasjon (WHO) for livsviktige medisiner til verdens fattige.

Som utviklingsminister er jeg opptatt av en mer rettferdig fordeling av goder mellom verdens land. Det trengs et globalt krafttak for å skaffe flere livsviktige medisiner til verdens fattige, særlig kvinner og barn. Eksisterende medisiner må bli lettere tilgjengelige, mens nye og billigere medisiner må utvikles for land med svak infrastruktur. I Dagsavisen 29. oktober nevner lege Marius Trøseid et viktig initiativ i Verdens helseorganisasjon (WHO) og utfordrer meg til å gripe sjansen: Det gjør jeg gjerne.

Norge bidrar allerede med hele tre milliarder kroner til helsebistand i fattige land. Av dette går minst 200 millioner kroner til forskning og utvikling av nye, livsviktige medisiner. Vår satsing på kvinne- og barnehelse i fattige land kan redde seks millioner kvinner og barn de neste fem årene. Her drar vi nytte av ny kunnskap utviklet av FN-kommisjonen ledet av Norge og Nigeria som ble lagt fram i september i år.

Behovene er imidlertid enorme, og krever en stor internasjonal dugnad. En ny rapport skrevet av helseeksperter for Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler å styrke organisasjonens rolle innen utviklingen av nye medisiner. WHOs medlemsland vurderer nå anbefalingene i rapporten. Regjeringen er åpen for muligheten å støtte en ny konvensjon som nevnes av Trøseid, men bare dersom alle de andre medlemslandene enes om konkrete tiltak og legger penger på bordet. Regjeringen vil for 2013 øke bevilgningene til utvikling av nye medisiner til om lag 300 millioner kroner, tilsvarende 0,01 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt. Vi vil for 2013 da oppfylle målet som WHOs ekspertgruppe har foreslått.

Skal dette lykkes på tross av dagens vanskelig økonomiske situasjon blant mange giverland, kreves det høyere bevissthet rundt temaet. Marius Trøseid og Leger uten grenser fortjener en stor takk for å bidra til nettopp dette.

Mange av verdens fattigste bor i mellominntektsland: De kan utnytte sin voksende legemiddelindustri til å lage billige medisiner for de fattigste i eget land. Norge har en tett dialog med blant annet Brasil om nettopp dette.

Jeg kan forsikre Trøseid og alle andre om at jeg er brennende opptatt av flere og bedre medisiner til de fattigste. Dette engasjementet vil jeg fortsette å ta med meg i møte med andre land, FN og sivilt samfunn. La oss sammen kjempe for store og reelle framskritt i kampen for rettferdig fordeling og bedre helse for alle.

Kunnskapen og kreativiteten i Trondheim bør tas i bruk når 1,3 milliarder mennesker i verden trenger ny grønn strøm.

Innlegget er skrevet sammen med Torild Skogsholm, generalsekretær i Care Norge.

Daglig skapes innovative løsninger gjennom møter mellom dyktige fagfolk og visjonære gründere i Trondheim. Det offentlige har støttet denne utviklingen siden åpningen av den tekniske høgskolen i 1910.

En slik langsiktig dugnad på tvers av sektorer er også nødvendig for å gripe de nye mulighetene i Afrika. Hvordan kan vi i Norge bidra til utvikling i Afrika? Dette spørsmålet stiller Norad og CARE på folkemøte på Studentersamfundet onsdag 3. oktober, og vi inviterer byens befolkning til å bidra i debatten.

Vi har for lengst lagt vekk tanken om Afrika som et «elendighetens kontinent», der bare bistand kan løse problemene.Syv av dagens ti raskest voksende økonomier er i Afrika og investeringer skyter fart. Det skjer også teknologisk utvikling som er spennende for bedrifter i andre deler av verden. I flere afrikanske land er de for eksempel flinkere enn oss til å utnytte mobilteknologi.

Ideer, kunnskap og engasjement vokser gjennom kontakt på tvers av sektorer og landegrenser. CARE har erfart dette gjennom sitt samarbeid med norske selskaper om å utvikle solcellelamper. Slike produkter er etterspurt av mennesker som mangler tilgang på elektrisitet: fattige kvinner på den afrikanskelandsbygda, så vel som trøndere på telttur i Bymarka.

Solcellelamper gir økt trygghetfor kvinner i Afrika. Den gir bedre helse fordi den erstatter rykende parafinlamper. Lys gjør det mulig for barn å gjøre lekser på kvelden. Kvinnene som selger lampene får et mer stabilt inntektsgrunnlag, som igjen gir økt velferd for familiene. Prosjektet støttes av norske myndigheter og private bedrifter. Gjennom CAREs lokale nettverk er dialogen tett også med lokale myndigheter.

Ingen av oss kunne fått det til alene. En bistandsorganisasjon så behovet. En bedrift hadde løsningen. Myndighetene la til rette. Vårt felles mål er at alle mennesker skal få mulighet til å bidra til utvikling og ta del i gevinstene av økonomiske vekst – uavhengig av kjønn eller bosted. 

1,3 milliarder mennesker i verden mangler tilgang på strøm. De må leve med begrensningene og helseskadene det fører med seg. Et felles løft mellom stater, næringsliv og organisasjoner med lokal kunnskap kan gi disse menneskene en ny hverdag og bedre liv. Og ved å satse på fornybare energikilder, kan vi sørge for at fattige land hopper over fossilalderen, og blir de fremste ambassadørene for en ny og klimatilpasset verden. Spørsmålet vi vil stille på Samfundet onsdag kveld er: Hvordan kan vi sammen sørge for grønn strøm til alle?

I fjor ble det slått fast at Norge var det sjette største giverlandet til grunnskoleutdanning i verden.

Det er urimelig å påstå at Norge svikter barna, slik Helen Bjørnøy og Plan gjør i Dagsavisen tirsdag. I den siste rapporten fra FNs barnefond (Unicef) er Norge det eneste landet som trekkes spesielt frem for vår store, langsiktige støtte på utdanning i en tid med økonomisk krise.

Norge er store på utdanningsbistand. I fjor ble det slått fast at Norge var det sjette største giverlandet til grunnskoleutdanning i verden. Regjeringens ambisjon er at Norge skal bidra med 1,6 milliarder kroner i utdanningsbistand i 2013. Slik innfrir vi med god margin nivået vi lovet i stortingsmeldingen «Klima, konflikt og kapital.»
Utdanningsbistand fungerer. Men myndighetene selv har et ansvar for å prioritere skolegang til egne innbyggere. Vi ser positiv utvikling i mange land vi samarbeider med. I Tanzania har for eksempel myndighetenes utgifter til utdanning i statsbudsjettet økt fra 3,8 til 6,3 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) det siste tiåret. Nå går 95 prosent av alle barn på skole. I Nepal øker myndighetenes egen andel til grunnutdanning jevnt og trutt, og tar en større bit av deres eget budsjett.
I krig og etter konflikt er myndighetene ofte ute av stand til å gi barn skolegang. Nesten halvparten av alle barn uten skoletilbud bor i konfliktområder og krigssoner. Utdanning til barn i sårbare stater er derfor en hovedsatsing og Norge tar en internasjonal lederrolle for dette blant annet i samarbeid med FN. Derfor foreslår vi også 75 millioner nye kroner til frivillige organisasjoners arbeid på utdanning i konfliktområder for 2013. De kan støtte skolen, når myndigheter strever.

Norge bidrar til at flere jenter kan gå på skole, blant annet gjennom støtten til FNs barnefond og til det Globale partnerskapet for utdanning.

Plan ønsker at også prosentandelen av bistandsbudsjettet som går til utdanning skal øke, og viser til tidligere politiske målsettinger for dette. Min vurdering er at dette er et mål som er vanskelig å innfri når totalbudsjettet for bistand øker så kraftig som det gjør i absolutte kroner. Som ny utviklingsminister har jeg likevel varslet at jeg vil komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan vi kan satse mer på utdanning enn det som er gjort de siste par årene. Det er det vi gjør når vi nå foreslår å øke utdanningsbistanden i statsbudsjettet for 2013.

Plans påstand om å svikte barna er også merkelig sett i lys av Norges store satsinger for vaksinering av barn, og mødre-barnehelse. I dag dør det hver dag 13.000 færre barn enn det gjorde i 1990.

Norge er barnas fremste forsvarer.

Ensidig tro på at vekst avskaffer fattigdom har vist seg å feile.

I likhet med KrF (Dagsavisen 15/8) er vi i den rødgrønne regjeringen opptatt av rettighetene til de fattigste. Men to forhold gjør at rettferdig fordeling er blitt enda viktigere enn før. Kofi Annan og de andre ekspertene i Africa Progress Panel er tydelige: Den store økonomiske veksten i mange av de fattigste landene trues av økte forskjeller mellom fattig og rik. Samtidig bor flertallet av de lutfattige i verden ikke lenger i de fattigste landene, men i middels rike land som India.

Rettferdig fordeling skaper ikke bare bedre samfunn, med mindre kriminalitet og mer tillit mellom folk. Det bidrar også til mer økonomisk vekst fordi flere deltar med sin arbeidskraft. Dette har vi sett eksempler på i land som Brasil. Vi ønsker KrF på lag som tydelige forsvarere av rettferdig fordeling. Ensidig tro på at vekst avskaffer fattigdom har vist seg å feile.

Jeg er enig i at utviklingspolitikken skal baseres på grunnleggende rettigheter, og at folk må kunne holde myndighetene ansvarlige. Her støtter vi blant annet den viktige innsatsen norske organisasjoner og FN bidrar med. Et aktivt sivilt samfunn, med en sterk fagbevegelse, har en viktig rolle for å fremme demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene. I dette samarbeidet er det viktig at nasjonale og lokale organisasjoner selv er med på å sette dagsorden. Vi må finne fram til partnere som representerer de gode drivkreftene.

Jeg er spesielt opptatt av rettighetene til kvinner og jenter i fattige land. Først og fremst ut fra et verdi- og rettighetsperspektiv. Men overfor finansministre i fattige land er det lettere å vinne fram med økonomiske argumenter: Når kvinner deltar fullt ut i samfunnet med samme rettigheter som menn, bidrar de til stor økonomisk vekst. Men da må de få bestemme over egen kropp, få utdannelse og helsetilbud og ha rettigheter til eiendom. Slik kan vi bruke hodet og hjertet samtidig og bidra til en god sirkel hvor fordeling, vekst og rettigheter henger sammen.

Regjeringen har besluttet å gjennomføre en gjeldsrevisjon.

For seks år siden tok den rødgrønne regjeringen ansvar for Norges feilslåtte utviklingspolitikk og slettet alene og betingelsesløst over en halv milliard kroner av gjelden fattige land hadde til Norge. Gjelden stammet fra den norske skipseksportkampanjen (1976-80). Nå, seks år etter, setter Norge igjen gullstandarden på gjeldsområdet; Regjeringen har besluttet å gjennomføre en gjeldsrevisjon. Arbeidet settes ut på internasjonalt anbud, igangsettes i 2012 og ferdigstilles før sommeren 2013.

Mye gjeld er slettet de siste årene. Alene er imidlertid ikke sletting nok. Viktigere enn å slette gjeld er å sikre at fattige land ikke får en så stor utenlandsgjeld at sletting blir nødvendig. For å sikre seg mot dette har begge parter et ansvar. Låntakerne har et ansvar for ikke å låne over evne og for å låne penger til riktige formål. Långiverne har også et ansvar for å opptre ansvarlig. Å ikke kun hevde sine egne eksportinteresser, det å ikke å ta urimelig betalt, å la låntakers prioriteringer også gjelde, åpenhet, miljøkrav, og å vurdere låntakers mulighet til å betale ned gjelden, er alle eksempler på elementer som inngår i begrepet ansvarlig långivning.

Norge er i front internasjonalt for å sette søkelyset på ansvarlig långivning. Med norske penger lanserte FN i vår internasjonale kriterier for ansvarlig långivning. Mange land har sluttet seg til retningslinjene, også kreditorland. Gjennomføringen av en norsk gjeldsrevisjon må ses i sammenheng med dette arbeidet. En norsk gjeldsrevisjon må også sees i sammenheng med Norges arbeid for å fremme finansiell åpenhet.

Formålet med å gjennomføre en gjeldsrevisjon er ikke å slette gjeld. Dette er et normutviklende arbeid. Formålet er å bidra til at man fra norsk side utøver en ansvarlig långivning og at arbeidet kan bidra til at andre kreditorer diskuterer og gjennomfører lignende gjennomganger og derigjennom blir bedre långivere. Ansvarlig långivning og gjeldsrevisjon har vært på den internasjonale agendaen en stund. Likevel har det så langt ikke vært gjort en gjeldsrevisjon i et kreditorland. En norsk gjeldsrevisjon vil sette søkelyset på ansvarlighet internasjonalt, være med på å utvikle internasjonale kriterier for ansvarlig långivning og låneopptak og legge press på andre kreditorer til å gjøre det samme.