Debatt

Svenske tilstander

Det er ikke en drøm, men fakta, når jeg skriver at for hver Rakhmat Akilov finnes det en Cornelis, en Bellman og en Taube. Og en Zlatan.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I dag er det åtte uker siden Akilov kjørte en lastebil inn i kjøpesenteret Åhléns City og drepte fem mennesker. To av dagene denne uka har jeg tilbrakt på strategisamling med våre avisers hovedeier i det Stockholm den 39 år gamle usbekeren rammet så hardt, hjerterått og meningsløst.

I Stockholm prøver jeg alltid å stikke innom restauranten Den Gyldene Freden i Gamle Stan. Finere «brun krog» finnes knapt. Kjøttbullarna savner sidestykke. Den Gyldene Freden åpnet dørene første gang i 1722. Stedet fikk trolig navn etter freden i Nystad i Finland året før, der Sverige og Russland avsluttet den nordiske krigen. I praksis var det svenske imperiet over og det russiske startet.

Utestedet har vært stamsted for en rekke av de største svenske kulturpersonlighetene. Cornelis Vreeswijk hadde sitt stambord der, og jeg lytter til den nederlandskfødte trubadurens svenske strofer mens jeg skriver disse ord. 200 år før Cornelis kom til Sverige som 13-åring pleide den svenske nasjonalskalden Carl Michael Bellman å sitte i de samme salene i Gamla Stan. Bellmans forfedre på farsiden innvandret fra Bremen i Tyskland rundt 1660.

Lenge etter Bellman, noen få år før Cornelis, var det Evert Taube som var Den Gyldene Fredens mest kjente stamgjest. Den adelige Taube-slekten var opprinnelig av tysk-baltisk avstamning, og delte nok både velstand og tysk påvirkning med maleren og skulptøren Anders Zorn. Zorn som har malt svenske kongelige og amerikanske presidenter, var sønn av en bryggerimester fra Tyskland og gift med Emma som kom fra en velstående jødisk familie.

Tre måneder etter første verdenskrig var det Zorn som berget Den Gyldene Freden fra konkurs etter en fuktig kveld der han ble advart om at det kunne være siste gang han spiste kjøttbullar der. Zorn ga senere restauranten til Svenske Akademien, som fortsatt eier den. En gang i året deler de ut Nobelprisen i litteratur, men hver torsdag spiser de middag i den gamle restauranten i Gamla Stan.

Disse ting gikk jeg altså og tenkte på da jeg besøkte Stockholm for et par dager siden. At for hver Rakhmat finnes det en Cornelis. Og det litt paradoksale i at den som skal beskrive den ekte, svenske kultur ikke kommer unna denne gjengen med første-, andre- og tredjegenerasjons innvandrere og en brun krog med et navn som markerer slutten på svensk storhetstid.

Med svenske ord fra en nederlender, ønskes dere alle en riktig god fredag: I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut. Jag drömde det var fred på jord och alla krig var slut.

Mer fra: Debatt