ANNONSE
svenske tilstander
Vis bildetekst
Foto: Siri Dokken (tegning)

17-03-2017

Svenske tilstander

Takk og lov for svenske tilstander.

Jeg har aldri vært i bydelen Rosengård i Malmö, eller Rinkeby i Stockholm. Sjøl om jeg bor i Oslo, og har gjort det i tjue år, har jeg liten kontakt med minoritetsmiljøene i Groruddalen, langt mindre kjennskap til de gjengene som styrer narkotikasalget i byen jeg bor i. Den siste farlige ungdomskriminelle miljøet jeg har vært i kontakt med, var restene av «Tjensvollgjengen» i Stavanger på åttitallet. De gikk jeg til gjengjeld på skole med. De var ikke trygge, men strengt tatt ikke så farlige heller. Vi visste hvilke svinger vi skulle ta rundt dem.

Jeg vet altså lite eller ingenting om hvordan integreringen har utvikla seg i Sveriges gamle arbeiderklassebydeler de siste årene. Det har jeg til felles med de aller fleste som uttaler seg med tyngde om «svenske tilstander». Inkludert de som lager nyhetsinnslag for Dagsrevyen, kan det i virke som. Det kan godt hende at Sverige kan komme til å få et voksende problem med subkulturer som ikke identifiserer seg med eller forholder seg til det svenske storsamfunnet. Om det skjer, er det høyst sannsynlig at det skjer i drabantbyene som den hvite arbeiderklassen en gang bodde i. Når dette skjer, i Sverige eller til og med i Oslo, er det høyst sannsynlig at arbeidsledighet, polarisering og den reaksjonære radikaliseringen i islams navn som pågår i hele verden, er vel så viktige faktorer som hvor mange syriske flyktninger man tok imot for om lag to år siden. Uansett gir ikke mitt utsiktspunkt fra embetsmannstanden og en hvit bydel i Oslo meg noen bakgrunn som gjør at jeg kan si noe kvalifisert om hva som faktisk skjer, verken i Rinkeby eller Groruddalen.

Det jeg lurer på er hvordan vi har klart å gjøre svenske tilstander til et slags skjellsord. Et stempel så allment negativt at det til og med har nådd til Det hvite hus i Washington. De siste årene har jeg hørt det stadig oftere. Sverige, svenske tilstander; først et galehus av feministisk politisk korrekthet hvor kvinnekamp og likestilling har bevegd seg så langt ut i det absurde at de til og med vurderer å lage egne begreper og toaletter for transkjønnede. Så et sted hvor alle er så såre og lettkrenka at ingen lenger tør å si meningen sin, og nå sist et sted hvor man uten noen annen tanke enn naiv idealisme og politisk korrekthet har åpnet dørene for all verdens flyktningeforkledde terrorister, islamister og latsabber. Det er nesten så jeg har begynt å tro det sjøl, sittende over en øl sammen med andre hvite norske menn fra middelklassen som løser verdensproblemer vi knapt noen gang har kjent på kroppen sjøl.

Det er sikkert noe i det og, som i de fleste gode propagandapoenger finnes det en kjerne av virkeligheten et eller annet sted der. Debatten i Sverige har sikkert vært lettkrenkt. Debatten om kjønn, språk og makt trekkes tidvis ut i det absurde. Og steinkastingen og den voksende subkulturer i svenske byer finnes i virkeligheten. Men altså, «svenske tilstander»?

Sverige er i alle statistikker som jeg har funnet, regna som et av verdens ti beste land å bo i. Rett foran eller rett bak Norge målt etter variabler som lykke, velstand, trygghet, likestilling, BNP pr. innbygger og likhet. Et paradis på jord sett fra nesten hvor som helst. Sverige har gått foran resten av verden, rettigheter for kvinner, for homofile og for minoriteter har vært politisk prioritert. Over tiår. Og det har gitt fantastiske resultater, ikke bare for kvinner, homofile og minoriteter, men for hele samfunnet. Sverige har Zlatan, Timbuktu og en hel rekke andre nasjonale ikoner med innvandrerbakgrunn. Svenske intellektuelle med minoritetsbakgrunn deltar i det offentlige ordskiftet som svensker, ikke kuriøse representanter for en fremmed og innkvotert kultur.

Det er ikke debatten om kjønnsidentiteter som har brutt opp det svenske folkhemmet, like lite som annen politisk korrekthet. Akkurat som i resten av vesten er det arbeidsledighet, utflagging av industri, oppløsning av arbeiderklasseidentitet og voksende klasseskiller som gjør at svenske sosialdemokratiske velgere føler seg «pissa på», for så å bli fortalt at de lukter vondt. Det stemmer også at den makteliten som ikke bryr seg om folk har jobb og anstendig lønn, i større grad lar seg engasjere av kjønnskamp og innvandringsdebatt, sjøl om jeg nok tror at engasjementet for likestilling og flyktninger også er ganske svakt når du kommer deg langt nok ned i champagnen på utestedene på Stureplan.

Uansett burde historiens dom over de forferdelige svenske tilstandene allerede være klar. Det er langt bedre med samfunn som er opptatt av likestilling enn samfunn som ikke er det. Det er langt bedre med samfunn som forsvarer rettighetene til homofile, lesbiske, transer og andre som ikke passer inn i et heterofilt verdensbildet, enn samfunn som ikke gjør det. Og ikke minst, det er da utrolig mye bedre å ta imot flere flyktninger enn du strengt tatt kanskje burde, enn å ta imot for få i en verden med krig, fattigdom og nød.

Svenske tilstander ville vært en drøm for de aller fleste i verden, inkludert flertallet av velgerne til Donald Trump i USA. Og er vi på vei mot svenske tilstander i Oslo i dag. Nei, det er vi ikke, Norge er det samfunnet i verden som ligner mest på Sverige. Vi er ikke på vei mot svenske tilstander, vi har det. Takk og lov.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!