Sorry, Adressa. Dette holder bare ikke

Det er vår! Sola skinner! Det er tidlig på morgenen. Og jeg lover, jeg er ikke morgengretten. Men Adresseavisen har tidvis landets svakeste politiske kommentatorvirksomhet. Jeg klarer ikke la de holde på sånn her mer. Bister tone og smågretten snusfornuft kan fungere om det hele er godt researchet. Men det er det ofte ikke i Adresseavisen.

I dag harselerer Harry B. A. Strand med Knut Arild Hareide fordi Hareide åpner for å lede Krf i en eventuell regjering uten å bli minister selv, delvis fordi han har blitt far. Alarmen går i Adressa: "Aldri før har en partileder med regjeringsmakt som sitt fremste mål valgt en slik strategi", og "Å søke regjeringsmakt via stedfortreder er som å be om bråk", skriver han ganske så skråsikkert.

Adressa er (til gangns!) en konservativ avis. En skulle derfor tro at avisa husket Willoch-regjeringen som tiltrådte i 1981, det var nok en regjering etter Adressas smak. Kåre Willoch var statsminister. Jo Benkow var partileder. 

Dette sier Benkow selv om løsningen Adressa mener er å be om bråk: "Jeg hadde ikke noe problem med denne løsningen overhodet. Vi møttes et par ganger i uken og diskuterte de løpende sakene. Det framsto aldri som noe problem for meg at jeg satt på Stortinget og ikke var med i regjeringen".

Sorry, Adressa. Dette holder bare ikke. Når Hareide sier han tar barna sine såpass på alvor kan dere i det minste drive litt, bare litt, research før dere angriper ham. Noen ganger lurer dere kanskje på hvorfor dere i manges øyne har et image som en litt grinete, usympatisk avis. Vel, voilá.

Vi må styrke statusen til FN-oppdrag i Norge.

Dag Leraand har i sitt innlegg i Dagsavisen 23. oktober helt rett i at vi har hatt soldater i utlandet over lengre perioder enn krigen i Afghanistan. Han trenger likevel ikke være bekymret for mine historiekunnskaper. Noe av mitt poeng var nettopp at det er en helt grunnleggende forskjell mellom de fredsbevarende FN-oppdragene Norge har deltatt i, og krigføringen i Afghanistan. Vi har deltatt i skarpe operasjoner over mange år. Jeg burde derfor heller kanskje skrevet «krigsoperasjoner». Det er ikke dette vi trenger mer av i framtida - men tvert imot å stille opp for FN i større grad.

Dette er en viktig politisk debatt. Mens Høyre vektlegger å «lojalt stille opp i NATO-operasjoner», og uten å stille FN-mandat som noen forutsetning så vidt jeg kan se, er det et stort misforhold mellom nord og sør i verden med tanke på hvem som stiller opp i FNs fredsbevarende operasjoner. Vi må styrke statusen til FN-oppdrag i Norge. Det kan være et av våre viktigste bidrag til en tryggere verden.

At «den fagmilitære læring fra Afghanistan er umåtelig verdifull for forsvaret av Norge», som Leraand videre skriver, er nok riktig - men det er ikke derfor vi skal delta i utenlandsoperasjoner. Det regner jeg med at han er enig med meg i.

Norge må ta debatten og lære av krigen.

Vi er i ferd med å trekke oss ut av den lengste norske militæroperasjonen i utlandet noen sinne. Dagens unge velgere var seks år gamle da Norge gikk inn i Afghanistan.

«Krigen er vunnet, nå gjelder det å vinne freden», sa en politiker fra et regjeringsparti fra høyresiden. I debatten på Stortinget høsten 2001 var et stort flertall enige om at fred i Afghanistan om kort tid ville vinnes ved hjelp av bombefly. SV og andre som advarte mot en langvarig og blodig krig ble nærmest latterliggjort.

Krigene i Irak og Afghanistan ble drevet fram av en tro på at militærmakt kunne bygge stabile, demokratiske land. Slik er det ikke. Demokratier blir til ved hjelp av lang tids politisk kamp og må bygges nedenfra.

Titusenvis av sivile har betalt prisen for vestlig overmot. Vi overlater et Afghanistan med store humanitære, sosiale, politiske og sikkerhetsmessige utfordringer til en befolkning som har måttet tåle sammenhengende krig i flere tiår.

Dette må vi lære av. Generalmajor Robert Mood skrev i et innlegg i Aftenposten nylig svært godt om den vanskelige debatten som nå melder seg om norsk bruk av militærmakt i utlandet. Et av tegnene på at vi er et land med veldig lite erfaring i å diskutere vår egen maktbruk, er det merkelige skillet enkelte prøver å konstruere som går ut på hvorvidt du «støtter soldatene våre» eller ikke.

For meg er det en helt kunstig diskusjon. Det er vi politikere som er ansvarlige for hvor vi sender eller ikke sender våre soldater. Vi skylder både soldatene og vår befolkning å ha grundige diskusjoner om når og hvordan slik makt skal brukes. Det er vår plikt.

Derfor har jeg tre innspill til debatten som nå melder seg:

* Vi må ha en ordentlig, demokratisk behandling av de mest alvorlige spørsmålene. SV har fremmet et grunnlovsforslag som innebærer at Stortinget må godkjenne all bruk av norsk militærmakt i utlandet.

* Terskelen for å delta i utenlandsoppdrag må heves. Når vi skal delta i utlandet, må det aldri mer være uten et ubestridelig folkerettslig mandat. Det kan synes som en selvfølge, men Høyres nye programutkast sier ingenting om FN-mandat, men at Norge «lojalt skal stille opp i NATO-operasjoner».

* Norge bør være en stor bidragsyter til FN-­
styrker. Vi må prioritere annerledes, og være mer årvåkne på behovene FN har for fredsbevarende oppdrag rundt om i verden.

Det gir kanskje ikke like mye prestisje i USA og i NATO. Men det er rett.

Høyre har lagt fram sitt programforslag, og har tenkt seg i regjering.

Der skal de gjennomføre skatteletter på hele 25 milliarder kroner. På et eller annet vis har Høyre fått dette til å høres lite ut. Men det er det jo ikke. Skattelettene det legges opp til er ei oppskrift på økte forskjeller, kutt i fellesskapsordninger og en ny æra for skeivfordeling i Norge. Jeg vil illustrere det med tre punkter:

1. I europeisk sammenheng er Norge nesten unike, siden forskjellene her i landet har gått ned de siste åra. I nesten alle land øker forskjellene, slik de også gjorde i Norge før de rødgrønne tok over. Grunnen til at vi fikk til dette er grepene Kristin Halvorsen tok da hun var finansminister. Om lag 440.000 mennesker som betalte formuesskatt under Høyrestyre slipper det nå, fordi vi har økt bunnfradraget. 890.000 mennesker har fått skattelette. Mens vi har strammet betydelig inn i toppen, slik at de rikeste bidrar mye, mye mer. Vi har prioritert vanlige folk framfor fiffen. Høyre vil gjøre det motsatte, hvilket bringer oss til:

2. Høyres forslag om å fjerne hele formuesskatten, og øke toppskatten. Det er kort og godt ei gavepakke til rike menn. Noe av det merkeligste med Høyres skatteretorikk er når de drar fram unge, kvinnelige gründere. Det er i beste fall misvisende å løfte fram denne gruppa som noen som vil tjene på Høyres fordelingspolitikk. Kvinner står for 15 prosent av toppskatten og 32 prosent av formuesskatten i Norge. Å fjerne formuesskatten vil ikke ha noe som helst å si for vanlige folk i Norge, men være milliongaver til landets aller rikeste menn. Høyre vil forsvare dette med at skatteletter stimulerer til verdiskaping. Nu vel. De rødgrønne har (i krisetider) bidratt til å skape om lag 300.000 nye arbeidsplasser, hvorav 200.000 i privat sektor. Spør Høyre hvor mange arbeidsplasser som kom til da de styrte sist, mens Norge ifølge dem selv «gikk så det suste». Hint: Det er en brøkdel.

3. Når formuesskatt er fjernet og toppskatten kuttet i, er de fleste av de 25 milliardene Høyre lover bort allerede blitt brukt opp. Det blir ingenting igjen til en vanlig hjelpepleier som tjener 350.000 i året. Og som om ikke det er nok: Skattekutt koster noe. Det må dekkes inn andre steder, formodentlig med massive kutt i Kommune-Norge, slik «Jern-Erna» ble kjent for. Det er fellesskapstjenestene som vanlige folk trenger som blir kuttet i når landets aller rikeste skal få skatteletter. Dermed er politikken dobbelt urettferdig.

Og folkens; det er før Frp kommer til forhandlingsbordet. De vil ha dobbelt så store skattekutt. Med ny, blåblå regjering i Norge vil politikken ligge et sted mellom Høyre og Frp. Det gir ikke rom for et sterkere Kommune-Norge. Det gir ikke rom for nye velferdsreformer, som tannhelse til alle. Det gir ikke rom for likelønnssatsinger, store løft for jernbane og et styrket barnevern. Men det gir valuta for pengene som landets aller rikeste gir i gave til Høyre og Frp.

Vi er et lite land i antall. Men på enkelte områder er vi veldig, veldig store.

Gjennom Statens Pensjonsfond Utland (vanligvis omtalt som pensjonsfondet eller oljefondet) eier vi, du og jeg, en prosent av verdens produksjonsmidler. Det er helt ufattelig mye mer eiendom enn våre fem millioner mennesker skulle tilsi. Det lille sosialdemokratiske berget i nord er en av verdens største eiere.

Med slikt eierskap kommer et helt spesielt ansvar. Norge er medeiere i millioner av mennesker sin arbeidsplass. Din og min pensjon skal finansieres av arbeidet som hver dag gjøres av millioner av mennesker som aldri har vært i Norge.

Onsdag denne uka deltok jeg i en debatt i regi av Norfund, som er statens investeringsfond for utviklingsland. Der diskuterte vi situasjonen for arbeidsløs ungdom i Afrika. Det skapes rett og slett ikke nok jobber, og mye av arbeidet som gjøres er enten ubetalt, svart eller sørgelig utilstrekkelig. Blant de største utfordringene for verdiskapning i Afrika ble spesielt energimangel, korrupsjon og mangel på kapital løftet fram.

Energi kan vi bistå med. Både ved å investere i kraftforsyning, slik Nordfund gjør i samarbeid med Statkraft, og ved gjennom det utstrakte samarbeidet vi har på energifronten med en rekke land. Vi kan dele kompetanse og erfaringer med eierskap til naturressursene (som vi jo har stelt ganske godt med i Norge), og ikke minst på antikorrupsjonsfronten gjør regjeringen en viktig jobb. Dobbelt så mye penger forsvinner ut av utviklingsland som de får i bistand, i form av nettopp korrupsjon og skatteunndragelser. Derfor fokuserer Heikki Holmås spesielt på dette.

Men vi kan også hjelpe med kapital. Og det bringer meg tilbake til det enorme fondet vi ruger på. Er det ikke på tide å ta nye politiske skritt i styringen av oljeformuen vår? Ved å flytte fokuset fra ordinær finanskapitalisme til mye større investeringer i utviklingsland bidrar vi til å flytte kapital fra rike til fattige land, og vi skaper arbeidsplasser i en verdensdel som trenger det mer enn noen andre. Og er det ikke på tide å lage nye, og strengere, og mer politiske retningslinjer for hvordan vi investerer? Når bandittselskaper som Lonmin (hvis streikende arbeidere i Sør-Afrika ble massakrert forrige uke og de overlevende ble truet tilbake på jobb) kan være en del av porteføljen vår har vi ikke vært på langt nær strenge nok. Framover vil jeg slå et slag for at vi skal se mer mot sør, bidra mer, flytte penger, og flytte politiske milepæler ved å vektlegge arbeiderrettigheter og etisk produksjon enda sterkere enn før.

Høyresida har alltid vært støtt av fattigdom. Ikke sosialt indignert, ikke forbannet over urettferdigheten, men brydd.

Utenfor Zara i Karl Johans gate gikk jeg forbi to jenter for noen uker siden. Jeg tror de var sigøynere, og de var omtrent like gamle som meg. Det var tidlig om morgenen og de sov i fillete klær, de lå sammenviklet med hverandres hofter som puter. De var ufarlige og sårbare, og fattige. Foran dem lå en kopp.

Det er disse høyresida vil forby, tenkte jeg. Høyresida har alltid vært støtt av fattigdom. Ikke sosialt indignert, ikke forbannet over urettferdigheten, men brydd. Fattigdommen forstyrrer. Ikke bare i hverdagen, tiggere og menn som ber deg om en sigarett, den forstyrrer høyresidas fortelling om samfunnet. Dersom ideen om at alle kan bli rike om de jobber hardt nok og at alle kan løfte seg opp etter nakkeskinnet, skal gi mening, må mange av de som er i størst nød nødvendigvis skylde seg selv. Bare da kan du tåkelegge mekanismene, og historien, og systemene som skaper nøden. Bare da, kan et folk som har blitt forfulgt, og trakassert, og forvist reduseres til slasker der alle tigger som ledd i «organisert kriminalitet».

Så imens ytre høyre er på voldsom frammarsj i Europa; Jobbik i Ungarn har sine uniformerte bander som lar sigøynere unngjelde og nynazistene i Hellas kan bruke dem som syndebukk, så har vi i «sommerdebatten» her i Norge bestemt oss for at romfolket er problemet. Ikke et Europa som fortsatt er ute av stand til å akseptere og huse alle med verdighet. Og det får sannelig fram det verste i mange av oss. Dette har vi erfaring med. Norge nektet sigøynere adgang til riket så seint som i Gerhardsen-tida. Vår behandling av de «omstreifende og lovløse» taterne er et skammens kapittel. For ikke å snakke om fornorskingspolitikken overfor samene. Hvem er vi til å stille oss til doms over en folkegruppe som møter den samme, om ikke verre avsky og fordømmelse uansett hvor i Europa de befinner seg? Hva bør Europas historie lære oss?

Så klart det er vondt, ekkelt og provoserende å se fattigdom. Sinnet og indignasjonen kan forhåpentligvis snart brukes til å diskutere, og løse, noen av de virkelige problemene i Europa. Noe skaper fattigdommen. Og EUs knallharde sparepolitikk fører stadig flere ut i den samme nøden. Vi vet hva som kan skje når ytre høyre får lov til å kanalisere frustrasjonen over dårlige tider over på folkegrupper. Og det skjer ikke bare i Hellas og i Ungarn. Det skjer her hjemme, når Siv Jensen stiller seg over norsk lov og vil busse folk ut av landet basert på etnisitet. Da sitter hennes framtidige regjeringspartnere stille. Da er det stille i båten på borgerlig side, på minoriteters bekostning. Det er verdt å tenke over, før neste års valg.

Det holder ikke å skremme 
med Carl I. Hagen.

De aller fleste er egentlig republikanere. Så klart de er det. Få ville, om de skulle bygd et moderne styresett fra grunnen av, valgt å ha et kongehus med arvelige posisjoner, pomp, hoff, prakt og medaljer og tusenvis av kvadratmeter med slott.

Monarkiet er en utdatert styreform, en etterlevning fra en tid der undertrykking var hovedregelen og statsoverhodet var hellig.

Og hellig er kongen fortsatt. Det slår grunnloven vår fast. Jeg mener ingen er hellige. Og jeg mener at et demokrati ikke kan ha et styresett som baserer seg på arv, på ufrihet og på metafysikk. Mange spør seg nok hvorfor det er så viktig å diskutere republikk nå? Kongen er jo populær. Kongen er jo en samlende figur, og gjør en god jobb.

Og det stemmer, det. Jeg synes det er nettopp derfor vi skal ta debatten om statsform nå. Det er nå vi kan ha den prinsipielle diskusjonen. I Sverige blir flere og flere republikanere hver gang kongen dummer seg ut. Persondebatt og hets er ikke et egnet debattklima for valg av styreform.

Derfor har vi i SV laget et tretrinns forslag om innføring av republikk i Norge: Først ønsker vi en utredning av hva slags republikk Norge kan være. Det finnes forskjellige typer, USA har en, Frankrike en annen, og Island en tredje. Skal presidenten ha stor makt, eller spille en liten og symbolsk rolle? Dette er spørsmål som må diskuteres grundig. Deretter skal vi diskutere ny statsform i Stortinget. Og om forslaget om republikk vedtas, ønsker vi en folkeavstemning.

Det er viktig for frihets- og likhetsidealene våre, som sier at alle er født frie og like. Jeg håper debatten kan bli litt grundig denne gangen. For jeg synes det er mye slurv ute og går. «Åh, skal vi liksom ha Carl I. Hagen som president, da?» er ikke et argument for monarki. Det er et argument for å stemme på noen andre enn Carl I. Hagen.

«En politiker vil aldri kunne være like samlende som kongen» er ikke et argument for monarki. Det er et argument mot demokrati. Og det er for øvrig tull og tøys. Så klart folkevalgte kan være samlende og nasjonale symboler. På godt og vondt. Kennedy. Thatcher. Gro. Gerhardsen. Kohl. Er det i det hele tatt noen som er villig til å argumentere prinsipielt for monarki?

Så langt har jeg ikke sett noen. Men det må kunne forventes. Sjarm, nostalgi og vitser om dårlige presidentemner holder ikke lenger. Jeg gleder meg til debatt.

«Baby, baby oooh» er en tekst med dobbel bunn.

Tirsdag denne uka bar de ville jentehylene inn i stortingssalen mens Heikki Holmås og Jonas Gahr Støre talte på Stortingets talerstol. Det var ikke de to ministrene jentene hylte etter, men Justin Bieber, som mange trodde oppholdt seg på fasjonable Grand Hotel rett ved siden av. De ville tilstandene affiserte ikke politikerne inne i salen noe særlig, men det var en kobling der: Mens Stortinget diskuterte global helsepolitikk og kvinners seksuelle rettigheter, sto hundrevis av unge jenter og hylte etter en av den nye abortmotstandens unge talsmenn. Justin Bieber har profilert seg som motstander av selvbestemt abort, selv i voldtektstilfeller, og sier at «alt vel skjer av en grunn».

Han om det. Ja, okei, nå er jeg en festbrems og surpomp som griner over Justin Bieber mens tusenvis er i eufori over å ha fått sett ham «live». Men ironien var så åpenbar. Få leverer et budskap mot selvbestemt abort mer effektivt enn et kjekt ungpikeidol. Det slår nok betydelig bedre an enn svovelpredikantene. Og det minner oss om at kvinners seksuelle rettigheter slett ikke skal tas for gitt noe sted i verden og at dette er en kamp som langt ifra er over.

Selvbestemt abort er fortsatt valgkampsak i USA. I en rekke land er religiøse konservative på frammarsj, reaksjonære tar over dagsorden og fratar kvinner råderetten over egen kropp. Dette er ikke et særegent høyrefløy-fenomen heller: I Nicaragua gikk sandinistene i ledtog med kirka og avskaffet selvbestemt abort og forbød homofili. Det er stygt å se på når grunnleggende feministiske verdier ofres for regjeringsmakt.

Og ikke minst er det veldig, veldig dårlig politikk. Familieplanlegging er ekstremt effektiv fattigdomsbekjempelse. Likestilling er gull i økonomisk politikk. Norge med sin sysselsetting er et godt eksempel på det. Arbeidet for kvinners frigjøring og for kvinners seksuelle rettigheter er derfor ikke bare et arbeid for kvinnene selv, men for demokrati, samfunnsutvikling og fordeling.

Derfor er jeg stolt over at regjeringa har satt kvinners og barns rettigheter øverst på prioriteringslista i det globale helsearbeidet. Det er det ikke så mange land som gjør for tida. Vi må holde fanen høyt, ha høy profil i FN og være ærlige og rå samtalepartnere med andre land - en feministisk stemme. Feministiske, tydelige stemmer trengs, for kreftene som vil bekjempe kvinners rettigheter kommer ikke bare i form av inngrodde ayatollaer og prester, de kan også være unge, kjekke og beundrede og synge «baby, baby oooh», en tekst som jo har dobbelt bunn, får en si.

SV skal bli et bredt sosialistisk parti.

Vi har hatt en traurig vinter, og nå starter gjenreisinga. Hva er et sosialistisk parti i 2012, bør vi spørre oss. Jeg tror vi skal si mer «ja» og mindre «nei». Ta oppgjør med moralismen og sneversynet som preger norsk politisk debatt. Vi skal vise sammenhengene mellom vår tids store utfordringer, den økonomiske krisa og klimakrisa, og snakke mer om løsningene, de positive klimatiltakene, det mer rettferdige økonomiske systemet vi ønsker oss, og mindre om dommedag.

Og ikke minst: Jeg tror et sosialistisk parti i vår tid er et parti som i alt vi gjør søker å bekjempe urettferdighet og forskjeller. For forskjeller skaper utrygge samfunn, og utrygge mennesker.

Vi blir kjent med forskjeller lenge før vi er voksne. Forskjeller banker skam inn barn fra de er små, skam over å ikke ha merkeklær, ikke kunne være med på klassetur eller skam over å ha en mor eller far som drikker eller slår. Skam over inkassoregningene som tårner seg opp på kjøkkenet.

Og av omgivelsene får de ofte høre at slik er det bare. At forskjellene er noe man kan for selv. At man er sin egen lykkes smed, og at foreldrene dine ikke er gode nok om de ikke har penger nok.

Sosialisme er et politisk svar på hvorfor det er slik, og hva vi kan gjøre med det. Sosialisme er hvordan vi forteller disse menneskene at skammen er unødvendig. At vi har et felles ansvar for hverandre. At forskjeller er til fordi noen tjener på det, ikke fordi som havner nederst kan for det selv. Sosialist blir du den dagen hjertet ditt oppdager urettferdigheten i verden, den dagen hodet forstår hvorfor det er slik og den dagen hendene dine vil gjøre noe med det.

Høyresiden bruker ofte «sosialisme» som skjellsord - de tror det er noe man skremmer med. For meg er sosialisme en hedersbetegnelse. Sosialisme er vårt politiske prosjekt, summen av grepene vi vil gjøre for å skape en bedre hverdag og et mer rettferdig samfunn.

Retten til bolig. En boligpolitikk som kommer unge til gode. Retten til trygghet i arbeidslivet og fast arbeid. Solidariteten med vennene våre i andre land, som står overfor problemer langt større enn våre egne. Kvinners grunnleggende rettigheter, som fortsatt krenkes hver dag i store deler av verden. Sosialisme er å avvise veldedigheten og bygge samholdet.

Sosialisme er når hjerte, hender og hode jobber sammen for noe som er større enn deg selv.

Et sånt parti skal vi være.