ANNONSE
ny perspektiv 0112

LØNN: Den amerikanske «medianmannen» har ikke hatt reallønnsøkning på 43 år. Her demonstrerer arbeidere utenfor en McDonald’s-restaurant i New York for å få hevet lønna til 15 dollar (ca. 130 kr.) i timen. FOTO: MARK LENNIHAN/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

01-12-2016

Svake fagforeninger styrker høyrepopulismen.

I samfunn der fagbevegelsen er svak, fordeles verdiene urettferdig.

I flere av analysene av hva Brexit og presidentvalget i USA var et utrykk for og resultat av, er det ett forhold som har vært underkjent: Hvor svakt fagbevegelsen faktisk står i Storbritannia og USA. Det er en hovedforklaring på at eierne og toppsjefene de siste tiårene har tatt stadig større deler av kaka, mens vanlige lønnsmottakere har opplevd at lønningene har stagnert eller sunket. Den amerikanske «medianmannen» har ikke hatt reallønnsøkning på 43 år, og lønningenes andel av nasjonalproduktet har sunket fra 53 prosent i 1970, til 44 prosent i dag. Som Ragnar Nymoen ved Universitetet i Oslo har påpekt, skyldes ikke denne utviklingen liberaliserte produktmarkeder eller internasjonal handel, men først og fremst amerikanernes (manglende) system for arbeidsmarkedsregulering.

I både USA og Storbritannia er fagbevegelsen gjennom en årrekke blitt utsatt for systematisk svekkelse. Det har gjort at svært mange arbeidstakere står forsvarsløse mot lavlønnskonkurranse og sosial dumping, i en situasjon med høy innvandring fra lavkostland. Resultatet har vært økte etniske motsetninger, store spenninger på arbeidsmarkedet, og en vekst i høyrepopulistiske protestbevegelser.

I Norge har det hersket bred enighet om at trepartssamarbeidet mellom myndighetene, fagbevegelsen og arbeidsgiversiden er en styrke. Enten vi diskuterer hvordan vi kan bli et lavutslippssamfunn, forsøker å finne løsninger for integrering av nye nordmenn eller hvordan vi kan bekjempe arbeidsløsheten, peker nær sagt alle samfunnsaktører på dette samarbeidet som avgjørende for å kunne skape gode løsninger. Også på arbeidsgiversiden er det mange som ser verdien av å ha en organisert motpart og en samordnet lønnsdannelse, fordi det bidrar til høy produktivitet og lavt konfliktnivå.

Likevel ser vi også her at sterke krefter trekker i retning av såkalte «exit-strategier», der de tariffavtalte ordningene undergraves eller forlates, og der regler og lover bøyes, tøyes og brytes. Ett av resultatene kan vi lese om i rapporten Hva skjer nederst i lønnsfordelingen i privat sektor? Der viser Bård Jordfald og Ragnar Nymoen at stadig færre av de lavest lønnede jobber i en virksomhet med tariffavtale. De har sett på de ti prosentene med lavest lønn, og funnet ut at tre av fire jobbet i en virksomhet uten tariffavtale i 2012. Fem år før var forholdet fire av ti. I perioden 2008–2015 var årslønnsveksten for denne gruppa i privat sektor 14 prosent, knapt nok til å holde tritt med prisutviklingen. De ti prosent høyest lønnede hadde på sin side en lønnsvekst på nesten 29 prosent.

Organisasjonsgraden faller i flere bransjer og sektorer. Det er svært alvorlig, både for de som jobber i disse bransjene og for samfunnet. For eksempel sier kontrolletatene at problemene knyttet til sosial dumping og arbeidsmarkedskriminalitet har tiltatt i styrke de siste årene.

Høyre-Frp-regjeringens politikk forsterker disse negative utviklingstrekkene. Det handler dels om hva de gjør – som å åpne opp for midlertidige ansettelser og svekke arbeidsmiljøloven – og dels om hva de ikke gjør. Blant annet nekter de å gjøre noe med løsarbeiderkontraktene som har bredt om seg i bemanningsbransjen. Såkalte «faste ansettelser uten garantilønn» har gjort det vanskeligere å organisere folk i de bransjene som trenger fagforeninger mest. I tillegg har de latt skattefradraget for fagforeningskontingent stå stille i alle årene siden de tok over, noe som i realiteten innebærer et kutt. Slik bygger de opp under den utviklingen vi har sett siden 1980-tallet, der fradraget er blitt kraftig redusert i realverdi. Skjevheten forsterkes av at arbeidsgiverne i samme periode har hatt en økning i sitt kontingentfradrag på om lag 150 prosent.

Vi ønsker å bidra til økt organisering både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Fradrag for kontingent er en investering fra fellesskapets side, i et samarbeid som kommer hele samfunnet til gode. Det er særlig viktig i bransjer med lave lønninger og svake fagforeninger. Om vi skal klare å bekjempe økende ulikhet i samfunnet og useriøsitet i arbeidslivet, må vi ha en politikk for sterkere fagforeninger. Derfor vil mange av Arbeiderpartiets tiltak for trygghet i arbeidslivet handle om å øke organisasjonsgraden. Blant annet vil vi forsterke arbeidsmiljøloven, avskaffe «faste ansettelser uten garantilønn» og heve skattefradraget for fagforeningskontingent de neste årene.

«Gjennom kollektiv organisering, samordnet lønnsdannelse og lokalt partssamarbeid har arbeidsfolk kunnet rette ryggen, ta del i viktige beslutninger og vinne innflytelse og respekt i samfunnet,» heter det i NordMod2030-studien. For Arbeiderpartiet er det en helt sentral målsetting at alle skal kunne rette ryggen, være trygge og ta del i utformingen av sin egen arbeidshverdag. Skal vi klare det, må vi bekjempe både sosial dumping og de høyrepopulistiske kreftene som ønsker å svekke fagbevegelsen ytterligere.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!