Suksesshistorien fra helvete

Hittil har historien om den glemte maleren Aksel Waldemar Johannessen (1880–1922) i altfor stor grad dreid seg om kampen mellom kunstsamleren Haakon Mehren og Nasjonalgalleriets tidligere direktør Knut Berg. Egentlig dreier det seg om en suksesshistorie uten sidestykke. På 25 år har Mehren greid å få vist Johannessens kunst for flerfoldig hundre tusen mennesker på noen av Europas mest prestisjetunge museer. I Norge har det også vært flere suksessrike utstillinger. Torsdag åpnet enda en, hos Blomqvist, 95 år etter og på samme sted som minneutstillingen i 1922.

Her hjemme har kampen mellom Mehren og Berg fått dominere historien i alt for stor grad. Sistnevnte brukte alle tenkelige midler for å stoppe førstnevnte fra å vise Johannessens kunst ute i Europa. Da Nasjonalgalleriet ga fra seg muligheten til å oppdage den nærmest totalt ukjente og glemte maleren, ble prestisjetapet for stort. Berg kunne ikke tillate at én utenfor det kunsthistoriske miljøet (Mehren) ønsket å skrive om den offisielle, norske kunsthistorien. Johannesens råe stil passet ikke inn i den estetikken som dominerte fortellingen om norsk billedkunst.

Da Haakon Mehren onsdag kveld talte ved en føråpning hos Blomqvist hadde han et nytt ess i ermet. Han ønsker at hans og familiens andel av samlingen, rundt en tredjedel av Aksel Waldemar Johannessens totale produksjon, skal knyttes til Stenersen-samlingen. Den disponeres som kjent av Munchmuseet, som er en selvstendig enhet under Oslo kommune. Mehren og familien ønsker å gi samlingen til Oslo kommune, sammen med en million kroner «til å dekke kostnadene». Spørsmålet er om kommunen vil ha gaven. Foreløpig er det ikke kommet noe svar.

Haakon Mehren har slåss for Aksel Waldemar Johannessens ettermæle i 25 år. Arven etter ham tilhører verdens-kunsten. Mehren kunne solgt «Drankerfamilien» for én million Euro. I stedet vil han gi samlingen til Oslo kommune. GJENGITT MED TILLATELSE FRA BLOMQVIST KUNSTHANDEL OG HAAKON MEHREN

De siste årene har kunstinstitusjonene nesten ikke gjort annet enn å nyskrive den norske kunsthistorien. Suksessutstillinger som Sidsel Paaske og «Stille revolt» (om norsk konseptkunst på 1970- og 80-tallet) på Museet for samtidskunst, «Krigens skygge»-utstillingen på Kunstnernes hus, og Frida Hansen-utstillingen på Stavanger kunstmuseum – for bare å nevne noen – har aktivt gått inn og gitt en ny forståelse av den kunsthistoriske fortellingen vi er vant til.

Grunnen til at Aksel Waldemar Johannessen forsvant ut av kunsthistorien er mangfoldig. Han jobbet med kunsten på kvelder og helger, og han hadde ingen utstillinger i sin levetid. Da han drakk seg selv til døde i 1922, 42 år gammel, ble det arrangert en minneutstilling hos Blomqvist som Edvard Munch og tidens skarpeste kritiker, Jappe Nilsen, roste i sterke ordelag. Men da Johannessens kone Anna også døde ble livsverket beslaglagt av overformynderiet til fordel for deres to døtre. Dermed forsvant han ut i glemselen.

Johannessens kunst er blitt omfavnet av publikum. Men Nasjonalgalleriet, som er landets presumptivt fremste kunsthistoriske miljø, avviste ham. Det som dukket opp på en låve i Bærum i 1990 avvek kraftig fra den rådende fortellingen om norsk kunst på 1910- og 20-tallet. Motivene, som spenner fra prostituerte, fattige arbeidsfolk og alkoholikere til teaterscener og familieidyll, gir en alternativ fremstilling av historien. Fargene er upassende sterke i forhold til den balanserte fargebruken som dominerte hos tidens nybrottsgenerasjon, Matisse-elevene. Og AWJs produksjon var for ujevn og sprikende i sitt uttrykk.

Ute i Europa er Aksel Waldemar Johannessen blitt mottatt med stor respekt. Der finnes det en forståelse for det mangfoldet han representerer. 200.000 mennesker så utstillingen med hans nylig gjenoppdagede malerier i italienske Mantova på 1990-tallet. Da Mehren hadde avtale om å vise Johannessen i Berlin truet Knut Berg med at de statlige museene aldri ville få låne Munch-bilder hvis de viste utstillingen. Da han ble vist i en stor utstilling på Leopold museum i Wien i 2009 ble han sammenlignet med Edvard Munch og Egon Schiele.

Nå er det på tide at vi legger krangelen mellom Berg og Mehren bak oss. Den internasjonale interessen viser at Aksel Waldemar Johannessens kunst hører hjemme i verdens kunsthistorie, på lik linje med Edvard Munch. Når Oslo kommune nå har fått tilbud om å overta en tredjedel av kunstnerens produksjon bør de ta imot tilbudet med åpne armer. Kunsten vil være et utmerket supplement til Stenersen-samlingen. Johannessens kunst kaster nytt lys over de «skitnere» og mer problematiske sidene ved Munchs kunstnerskap.

Det er lite som tyder på at Oslo kommune forstår sitt ansvar – og den store muligheten som denne gaven åpner for. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg uttalte i sin tid at arbeiderbevegelsen skulle ta vare på Aksel Waldemar Johannessen. Nå er ballen sparket videre til byrådsleder Raymond Johansen. Han glimret med sitt fravær på den lukkede åpningen onsdag. Haakon Mehren har gitt fra seg ansvaret til William Nygaard, tidligere forlegger og styreleder i norske PEN, og tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn. De skal forhandle med kommunen. I Klassekampen torsdag uttalte kulturbyråd Rina Mariann Hansen at kommunen er i tenkeboksen og at de venter på en utredning fra Kulturetaten.

Mehren og familien kunne tjent en formue på Aksel Waldemar Johannessens kunst. I stedet velger de å gi samlingen med en pengegave til Oslo. Kommunen bør kjenne sin besøkelsestid og si ja takk. Hvis ikke kan kunsten fort havne i et utenlandsk museum, som Leopold-museet i Wien. Der forstår de verdien av aparte kunst som utfordrer borgerskapets fintfølelse. For det er vel ikke det byrådsleder Raymond Johansen vil at vi skal huske ham og det rød-grønne byrådet for?