Butikken var full av ulike poser som var tilpasset hvert sitt merke, og jeg måtte dra hjem for å notere koden på undersiden. Posene kostet en formue, og hullet var så lite at de ikke kunne tømmes, men måtte kastes når de var fulle. Det var selvsagt poenget. Slik hadde hver av produsentene sikret seg stadige inntekter. Det ville ikke vært god butikk om de var blitt enige om å bruke samme type poser.
I gamle dager – før min tid – var støvsugerselgerne beryktet. Og det å være støvsugerselger var så å si ensbetydende med en innpåsliten luring. De gikk fra dør til dør for å selge disse moderne innretningene. Det ble fortalt at noen satte foten i døråpningen, for å hindre at døra ble smelt igjen foran nesa på dem. Men når man først hadde kjøpt en støvsuger, holdt den i årevis, og det var ingen flere utgifter. Posene kunne ganske enkelt tømmes og brukes om igjen.
Da jeg som ung flyttet for meg selv, hopet støvet seg opp. Og jeg måtte tørke av meg på beina når jeg gikk ut av leiligheten og ikke når jeg gikk inn. Men så kjøpte jeg omsider en støvsuger, med en pose som ganske enkelt kunne tømmes når den var full, og settes tilbake. En gang glemte jeg forresten å sette tilbake posen etter at den var tømt. Arbeidet gikk som en drøm, inntil jeg oppdaget støvskyen oppunder taket!
Like absurd som de mange variantene av støvsugerposer, er de utallige ledningene som hoper seg opp i vår velsignede dataalder. Og alle ledningene har ulike plugger. Hvor mange ledninger har jeg? Til radioene, PC-en, mobilen, fotoapparatet, foruten alle dem som jeg ikke lenger bruker, men som jeg likevel ikke vil kaste? Er det åtte eller er det tolv? Jeg har mistet oversikten. Og har ikke også du lagt merke til at ledningene vikler seg sammen, selv om de ligger helt stille. Jeg går litt surr. Selv har jeg nemlig både lang ledning og kort lunte.