Varmt vær, lave priser og løs snipp. Men etter en stund er det de små forskjellene vi legger merke til. Gul mann i trafikklyset, Nutella i butikken, folk som flytter TV-stua ut på fortauet når Italia spiller. Og ikke minst: Private strender. Eller, det er vel egentlig en stor forskjell kamuflert som liten? 20 Euro per familie sto det på et oppslag. OK, det betaler vi selvsagt. Jeg legger seddelen på disken. Men damen blir fryktelig irritert. 35 euro skulle hun ha.
– Ja vel, men det står jo 20 der …
– Det er bare for stranda. I tillegg kommer garderober, dusj, kafé, lekeplass. Alle må leie det.
– OK, OK, vi betaler, sa jeg. (Men kunne du ikke bare skrevet 35 på plakaten da? tenkte jeg inni meg.)
Våre italienske venner fortalte seinere at konkurransen mellom de private strendene er så tøff at de må drive med lokkepriser for å få turister inn på sin strand. Alle gjør det. Hvis du skriver ute på gata hva det egentlig koster å gå inn, går de videre.
Under parasollen kom jeg på at den type prising tross alt ikke er så uvanlig i Norge heller. Man tager én vare eller tjeneste som folk har en idé og et sett forventninger om hva inneholder. Så fjerner man noe av innholdet og selger resten som om alt er som før. Etterpå tilbyr vi kjøperne å betale ekstra for tilleggstjenester som tidligere var inkludert.
En bargjest i Norge som ber om «En øl» skal ha 0,5 liter. Alle vet det. Men de siste årene har det blitt vanskeligere og vanskeligere å få tak i. Nå om dagen får man 0,4. Da kjøper vi flere. Det er bare en annen måte å øke prisen på. Flyselskapene gjør det samme. «En flytur» var tidligere en opplevelse som innebar et godt sete, litt spise og drikke. Nå må du betale ekstra hvis du vil ha beinplass, kaffe, bagasje eller mat. Ting som tidligere var inkludert.
Selve stykkprisen er neppe problemet her. Det må være lov å selge øl i 0,4-liters glass eller flybilletter uten service og komfort. Problemet oppstår i det øyeblikket prisene reflekterer den gamle forventningen om leveranse, mens varen ikke gjør det. Damen på stranda vår kunne ikke leve av 20-eurokunder. Likevel skriver hun det på plakaten sin. Da norske barer ikke klarte å øke prisen på «en øl» mer, reduserte de innholdet i stedet. Flyselskap som markedsfører billetter til latterlig lave priser kan selvsagt ikke leve av bare slike kunder. Det ligger i kalkylene alle steder at kundene skal betale mer etter hvert, når de bare er lokket inn i butikken.