De siste årene har godt dokumenterte legemidler mot nikotin- og alkoholavhengighet blitt tilgjengelige for norske pasienter. Hvor lenge må vi vente før slike legemidler kan dekkes på vanlig blåresept?

Det er mange sykdommer som ikke kan leges av en enkelt pille alene. Legemidler kan derimot være en verdifull hjelp på mange områder, og gevinstene ved bruk av enkle medisiner kan være enorme både for pasienter og for samfunnet.

Legemidler mot nikotinavhengighet og alkoholproblemer er eksempler på slike lønnsomme legemidler. Pillene alene kan ikke løse problemet, men i kombinasjon med gode råd fra legen, motiverte pasienter og god oppfølging kan resultatene bli svært gode. Hvorfor synes vi allikevel at slike legemidler ikke skal dekkes på vanlig blåresept?

Gammel regel og gammel holdning

Den juridiske begrunnelsen for å holde disse legemidlene utenfor blåreseptordningen, finnes i legemiddelforskriftens paragraf 14.14. «Et legemiddel kan ikke gis forhåndsgodkjent refusjon dersom det hovedsakelig skal benyttes i behandlingen av rusavhengighet, nikotinavhengighet, naturlig håravfall eller erektil dysfunksjon».

At staten ikke ønsker å bruke fellesskapets midler på naturlig hårtap er nå en sak for seg selv. Men at dette også i samme åndedrag skal inkludere alvorlige helseproblemer som røyking og alkoholproblemer er mer tragisk enn komisk. Paragrafen hindrer selvsagt ikke at legemiddelet kan kjøpes for egne penger på apoteket, men uten blåreseptdekning vil det alltid være slik at legemiddelet blir mindre tilgjengelig for de med lavere inntekt. I forhold til mennesker med alkoholproblemer virker dette som et både uklokt og usolidarisk paradoks. Alkoholavhengighet er en sykdom på linje med eksempelvis diabetes. Hvorfor skal disse to pasientgruppene behandles så forskjellig?

I midten av april stilte stortingsrepresentant Bent Høie (Høyre) et skriftlig spørsmål til helseminister Jonas Gahr Støre om hva som i dag er begrunnelsen for å beholde paragraf 14.14.

Les spørsmålet fra Bent Høie og svaret fra Jonas Gahr Støre her:

Diskriminerte pasienter

Alkoholproblemer og alkoholavhengighet er en av våre dyreste sykdommer, og koster samfunnet mange milliarder kroner hvert år. Enda viktigere enn den økonomiske prisen, er de enorme personlige og familiemessige lidelsene som følger med et alkoholproblem.

Paragraf 14.14 demonstrerer et gammeldags syn på alkoholproblemer, en holdning om at alkoholproblemer er noe du velger selv. Det er en holdning som står i sterk kontrast til moderne forskning på alkoholavhengighet som slår fast at alkoholavhengighet er en behandlingsverdig sykdom. Alkoholproblemer kan ikke avskrives som et «livsstilsvalg» eller et personlig valg. Det er en alvorlig og arvelig sykdom som kan bli bedre med rett behandling.

Lik tilgang til god behandling for alle pasienter, er et veldig viktig prinsipp i det norske helsevesenet. Allikevel har pasienter med rusproblemer mange erfaringer med å bli diskriminert i helsevesenet. Alkoholavhengighet er en sykdom med mye stigma og paragraf 14.14 i legemiddelforskriften bidrar til dette. Paragrafen bekrefter at alkoholproblemer fortsatt regnes som mindre viktig enn andre vanlige helseproblemer som høyt blodtrykk, revmatisme eller diabetes. Mange av rådene og de forebyggende aktivitetene på alkoholområdet bærer også preg av en moralistisk snusfornuft med en underliggende holdning om at løsningen på alkoholproblemer å ta seg sammen og drikke litt mindre.

Det er trist å se at denne holdningen fortsatt lever. Jeg trodde dette kanskje var lagt bak oss når det for en del år tilbake gikk opp for oss at psykiske sykdommer ikke var noe som kunne leges med et “du må ta deg sammen”.

Et annet paradoks er det at høyt blodtrykk, som er forårsaket av skadelig høyt alkoholforbruk, dekkes av blåreseptordningen, men altså ikke årsaken i seg selv!

Det er prisverdig at helseminister Støre nå vil vurdere om paragraf 14.14 bør endres eller fjernes. I denne vurderingen håper jeg at det kommer tydelig frem hvor lønnsomt det er å behandle alkoholproblemer med alle tilgjengelige dokumenterte hjelpemidler som finnes og hvor mange mennesker som med dette vil få et langt bedre og mer verdig liv.

Les også: Hva skjer med blåreseptordningen?

Helse Midt vil nå flytte rusbehandlingen inn i sykehuset. Det er kanskje bra for pasientene, men har liten betydning for de mange som sliter med skadelig alkoholbruk.

Dette debattinnlegget ble publisert i Adresseavisen lørdag 7. april 2013

Adresseavisen skriver 03. april at så mange som 60.000 mennesker i Midt-Norge er i risikosonen for å utvikle alkoholavhengighet. Nå tar Helse Midt-Norge grep og flytter rusbehandlingen inn i sykehuset. Det er antageligvis bra for pasientene, men vil neppe løse det store problemet, som er at altfor få mennesker får god hjelp mot alkoholproblemer. 

Tanken på å gi god rusbehandling til 60.000 mennesker bør skremme enhver sykehusdirektør. «Heldigvis» for helseforetaket viser internasjonale undersøkelser at bare fire prosent av alle mennesker med alkoholavhengighet i Norge får et skikkelig tilbud i helsevesenet. Hva tilbyr vi alle de andre?

Sannheten er at svært mange mennesker med alkoholproblemer går uten å få hjelp. Konsekvensen er mange tusen ødelagte liv, barn som lider, ekteskap som ryker og arbeidsplasser som forsvinner. Vi kan gjøre mye bra med informasjonskampanjer og strengere åpningstider, men det kommer ikke til å gjøre en forskjell for de mange som allerede har utviklet et alvorlig alkoholproblem.

Fastlegen er løsningen. Det finnes medisinsk hjelp mot alkoholproblemer, men den viktigste behandlingen er fortsatt at vanlige fastleger våger å ta opp vanskelige spørsmål om alkohol med pasienten. Internasjonal forskning er også ganske entydig: Et av de viktigste virkemidlene i behandlingen av alkoholavhengighet er enkel psykososial intervensjon, altså at noen stiller spørsmål og gir støtte til å klare å gjennomføre en endring av alkoholvanene. Helseforetakene som Helse Midt skal selvsagt også gjøre en viktig jobb for mange pasienter med de alvorligste eller sammensatte problemene, men det store antallet av pasientene vil få den beste hjelpen der de bor hos sin egen lege.

Les også: Den glemte pasienten

Da seneste HUNT-dataene som gir et svært detaljert bilde av helsetilstanden i Nord-Trøndelag viser at alkoholkonsumet de siste årene har vokst i alle aldersgrupper. Både unge og gamle drikker mer, og over en tolvårsperiode har antallet akutte innleggelser med alkoholforgiftning blitt mer enn doblet. Det kan være lett å fleipe om dette som et lokalt fenomen, men det er ingen grunn til å tro at denne utviklingen stopper ved fylkesgrensene til Nord-Trøndelag.

Stortingspolitikere har det siste året diskutert en stortingsmelding om rusmiddelpolitikk, og overgått hverandre i ønsker om enda bedre forebygging. Da er det et friskt pust at statssekretær Nina Tangnes Grønvold i Helsedepartementet sier til Adresseavisen at fastlegene snart skal få en veileder som skal gi bedre oppfølging til pasienter med rusproblemer. Forebygging er bra, men behandling er også viktig.

Les artikkelen i Adresseavisen her: Side 1 Side 2

Helsesjefer som konstituert sykehusdirektør Daniel Haga i Helse Midt bør håpe på at fastlegene snarest får bedre verktøy mot alkoholavhengighet. Dersom han er troende bør også fastlegene bli inkludert i kveldsbønnen. Uten fastlegenes innsats kan det bli trangt i korridorene når Helse Midt flytter rusbehandlingen inn på sykehuset.

Les også: Verdens beste alkoholpolitikk?

I to generasjoner har den norske blåreseptordningen sørget for at alle pasienter har råd til nødvendige medisiner, uavhengig av om man har en «dyr» eller «billig» sykdom. Er vi nå i ferd med å skape et helsemessig A-lag og B-lag?

I år feirer blåreseptordningen 60 år. Jubileet blir kanskje ikke markert med festtaler og fyrverkeri, men tilhengere av den nordiske velferdsmodellen bør huske at nettopp denne ordningen gir en av de viktigste bidragene til et solidarisk helsevesen hvor alle pasienter har rett til god behandling.

Hvordan er det mulig å dekke legemiddelutgiftene til en voksende befolkning med økende krav til helsetjenester uten en økning i utgiftene på over ti år? Forklaringen ligger delvis i at legemiddelprisene de siste årene har falt, men kan også skyldes at blåreseptordningen uthules fra flere kanter samtidig. Her er noen eksempler:

1)            Individuell refusjon fremfor blåresept

Det er ikke tilfeldig at utgiftene i blåreseptordningen stoppet opp for ti år siden. Omtrent på det tidspunktet foretok helsemyndighetene et bevisst valg om at legene i større grad skulle bruke individuell refusjon fremfor den generelle blåreseptordningen på flere sykdomsområder. Individuell refusjon betyr i praksis at legen må søke om dekning av legemidlene til NAV ved et eget skjema. Dette innebærer både at færre søker om refusjon, og at det tar lenger tid før pasienten får behandling. Dette er en dårlig løsning for både pasient og lege, men en utmerket løsning for helseøkonomer som vil spare penger.

I tillegg er det et kjent fenomen at individuell refusjon forsterker sosiale forskjeller. Pasienter som har høy kompetanse og gode relasjoner til leger vil i langt større grad få subsidiert tilgang til nødvendige medisiner, enn de som er lavere på den sosiale rangstigen. Dette er blant annet demonstrert gjennom analyser av bruken av nye og bedre diabetesmedisiner, hvor pasienter med postnummer i Oslo vest og Bærum langt oftere får tilgang til medisinene enn pasienter på østkanten.

Legenes erfaring med økt bruk av individuell refusjon er også godt dokumentert. En masteroppgave fra 2008 konkluderer blant annet med at «individuell refusjon etter § 10a innebærer at pasientene ikke får den behandlingen som legen mener er den beste – eller de får den for sent».

2)            Fallende betalingsvilje

De siste årene har det oppstått flere diskusjoner rundt nye legemidler som kommer med en høyere pris enn eldre og rimeligere medisiner. Et av forsøkene på å omgå disse utgiftene var ordningen med «foretrukket legemiddel», en ordning som nå er avviklet. De siste årene har vi også sett noen eksempler på at svært kostbare legemidler ikke blir tatt i bruk på norske sykehus. Totalt sett forteller dette om en dalende betalingsinteresse for legemidler hos helsemyndighetene, til tross for at prisene stadig synker og til tross for at legemidler tross alt utgjør en liten del av de totale kostnadene i helsevesenet.

En konsekvens av denne holdningen er også at private sykehus kan tilby en medisinsk godkjent kreftbehandling til de av pasientene som kan betale regningen selv. Mange nordmenn har i dag en egen helseforsikring som gir raskere og bedre tilgang til helsetjenester enn det offentlige helsevesenet, og som kan gi tilgang til behandling som det offentlige sykehuset ikke ønsker å betale for.

3)            Sykdom er din egen skyld

Blåreseptordningen skal dekke utgifter til behandling av kronisk sykdom. Men hva om sykdommen har sterke moralske signaler, som for eksempel seksuelle problemer eller alkoholavhengighet? I legemiddelforskriften finnes en egen paragraf som eksplisitt sier at legemidler mot nikotinavhengighet, håravfall, ereksjonssvikt og alkoholavhengighet ikke kan bli dekket av blåreseptordningen. Å sidestille den alvorlige sykdommen alkoholavhengighet med håravfall er både komisk og tragisk, og gir ingen mening i forhold til de enorme samfunnsøkonomisk og private gevinstene som kan komme av bedre behandling av alkoholproblemer. Det samme kan trygt sies om legemidler som kan bidra til røykeslutt.

I dag ser vi mange eksempler på store sosiale forskjeller i tilgangen på den beste medisinske behandlingen, enten på grunn av status og kompetanse, eller på grunn av økonomi. Dersom denne utviklingen fortsetter vil blåreseptordningen neppe overleve i 60 nye år. 

Les også: Trygdelandet - medisinsk behandling er lønnsomt

Landsmøtet til SV skal nå behandle et forslag om døgnåpne ølkraner. Det er en usedvanlig dårlig idé, men diskusjonene rundt åpningstider er ikke det viktigste problemet vi bør diskutere med dagens alkoholpolitikk.

Bare én av tjuefem pasienter med alkoholavhengighet i Norge får tilbud om hjelp i helsevesenet, ifølge internasjonale undersøkelser. Om dette tallet er i nærheten av å være korrekt, er dette ikke noe mindre enn en helsemessig skandale. Allikevel er norske politikere stort sett enige om at vi er verdensmestre i alkoholpolitikk. Begrunnelsen er at vi i Norge er drivende dyktige til å gjennomføre kombinasjonen av holdningskampanjer, restriksjoner og avgifter.

Gode holdninger, høye priser og begrensede åpningstider kan forhindre mange av de skadelige effektene av alkohol. Dette arbeidet er både riktig og viktig. Men hva tilbyr vi de som allikevel har fått alvorlige problemer? De aller fleste møtene med helsevesenet skjer på fastlegens kontor. I dag har legene høyt arbeidspress, dårlige verktøy for å avdekke alkoholproblemer, og ingen faste takster som gjør det enkelt for legen å starte behandling.

Samtidig er det uavklart om legene skal forsøke å starte enkle tiltak mot alkoholproblemene, eller om denne hjelpen skal tilbys i spesialisthelsetjenesten på sykehusene. Det finnes nemlig heller ingen offisielle behandlingsretningslinjer som hjelper pasienter og leger til å finne frem til den beste behandlingen. Det hjelper lite at de fleste leger er oppriktig engasjert i pasientenes beste, når rammebetingelsene for å gjøre en god jobb er så til de grader elendige.

I Norge finnes det opptil 300.000 mennesker eller flere som har et svært høyt alkoholbruk. Et forsiktigere anslag er at om lag 100.000 mennesker i Norge oppfyller diagnosen «alkoholavhengig», en medisinsk diagnose som også innebærer at det finnes medisinsk hjelp. Uten god hjelp vil noen få av disse pasientene allikevel redde seg ved egen viljestyrke, andre vil finne hjelp andre steder som i private institusjoner, mens de fleste vil leve et liv med fornedrelse, ødelagte relasjoner og gjentatte nederlag. Kan vi tenke oss hvilke enorme verdier i kan skape både for enkeltpersoner og samfunnet hvis vi kan gi bedre hjelp til mennesker med alkoholavhengighet? Hva vil dette bety for ektefeller, barn og venner? Ifølge norske tall kan vi spare en årlig sum på 20 milliarder kroner og skape enorme personlige og sosiale gevinster hvis vi kunne unngå skadelig alkoholbruk.

Alkoholavhengighet og skadelig alkoholbruk rammer mange flere mennesker enn vi liker å tro. Mange mennesker med alvorlige alkoholproblemer er i en vanlig jobb, bor i et vanlig hus og har både partner og barn. I det siste har uttrykket «passiv drikking» også dukket opp som et begrep i alkoholdiskusjonene. Det kan være lett å latterliggjøre et begrep som «passiv drikking», men den egentlige meningen bak begrepet er ingenting å le av: Avhengighet til alkohol får alvorlige konsekvenser for mange flere enn de som løfter flasken til munnen. 

Stortinget behandler nå den endelige versjonen av en ny stortingsmelding om rusmiddelpolitikk i Norge. I utgangspunktet var dette en melding som enda en gang fokuserte på det vi gjør veldig bra innen forebygging og regulering, og hoppet elegant over ambisjoner om bedre behandling. På sin vei gjennom Helse- og omsorgskomiteen ble det derimot gjort noen viktige endringer. Alle partiene i komiteen har nå bedt Stortinget om å vurdere en fast behandlingstariff og tydelige behandlingsretningslinjer for alkoholavhengighet. Dette er et lite tillegg i en komplisert og omfattende melding, men et svært viktig gjennombrudd for de mange som lider under eget eller andre menneskers alkoholbruk.

I Lundbeck har vi forsket på og utviklet legemidler mot sykdommer i sentralnervesystemet i mange år. Vi har lært at god behandling ofte er sammensatt, og at legemidler ofte bare er et av mange verktøy. Vi har også lært at rusavhengighet fortsatt er tabubelagt. Og nettopp tabuene er kanskje det største hinderet for god behandling av alkoholavhengighet. Internasjonale studier er tydelige på at den første enkle samtalen med fastlegen og en enkel oppfølging, kan være en svært effektiv start på behandling av skadelig alkoholbruk og avhengighet. Med store tabuer knyttet til alkohol og avhengighet, vil det fortsatt være opp til den dyktige fastlegen å stille det forløsende spørsmålet: Hvor mye drikker du?

De siste dagene har alzheimerrammede Ole Fyrand skapt overskrifter etter at familien reagerte mot bruk av sterke antipsykotiske medisiner mot demenssykdommen. Er antipsykotika god behandling ved angst og uro hos pasienter med demens?

Kanskje så mange som 30.000 demente får i dag ulike typer medisiner ved sterk uro og angst. Det er viktig å presisere at praksisen for bruk av antipsykotika ved sterk uro og aggresjon hos pasienter med demens, er basert på studier som viser til dels god effekt. Enkelte av medisinene har også forvirrings- og urotilstander ved demens som godkjent bruksområde. Bruken av antipsykotika har derfor vært vitenskapelig fundert, så det er ikke riktig når enkelte har påstått at denne praksisen kun representerer en ukultur.

Nyere studier viser imidlertid at risikoen for alvorlige bivirkninger i mange tilfeller er langt større enn forventet gevinst – særlig hvis behandlingen varer over lengre tid. Det er denne kunnskapen som nå må føre til en endring av dagens praksis med hensyn til hvilke legemidler som forskrives til pasienter med demens.

Helsemyndighetene har så langt kun gjort spede forsøk på å advare mot denne praksisen – og bruken av antipsykotika ved disse tilstandene hos pasienter med demens ser dermed ut til å fortsette omtrent som tidligere. Dette er forstemmende. Ville noe lignende kunnet skje overfor andre pasientgrupper med mer ressurser?

Les mer: Kan aggresjon hos demenspasienter skyldes ubehandlet smerte?

Hva er god behandling?

Den videre debatten bør ikke bare handle om hvilke legemidler som bør frarådes, men også om hvilke behandlingstilbud pasientene ikke får – herunder også omsorg. Det har i mange år vært tilgjengelige legemidler med dokumentert effekt og mindre bivirkninger for behandling av Alzheimers sykdom i ulike faser – legemidler som også er godkjent av Statens legemiddelverk for behandling av denne pasientgruppen. Likevel ser vi fremdeles at denne typen legemidler bare i liten grad tas i bruk.

Mangelfull informasjon kan være forklaringen. Vi må gå videre og spørre om dette også handler om holdninger. Ikke hos den enkelte behandler, men i samfunnets tilnærming til pasienter med demens. Hvorfor blir det akseptert at legemidler godkjent for Alzheimers sykdom kun blir tilbudt i begrenset grad, mens antipsykotiske midler i stort omfang brukes i forsøk på å dempe pasienter med brysom atferd?

Økonomi eller kvalitet?

Hvilken betydning har økonomi for legemiddelvalgene til pasienter med demens? Antipsykotika koster i dag omtrent det samme som et kamferdrops. Det er naturligvis bra ved behandling av de sykdommer denne medisinen er beregnet til. Moderne legemidler utviklet for å bremse utviklingen av Alzheimers sykdom, og som samtidig har effekt på uro og atferds relaterte symptomer, er foreløpig dyrere. Er det god grunn nok til at disse medisinene ikke tilbys – eller i verste fall fratas pasientene?

Vil du vite mer om demens? Les mer her:  

I dag har Jonas Gahr Støre vært helseminister i 150 dager. Hvis han fortsetter arbeidet slik som han har begynt, vil jeg strekke meg til å si at det vil være synd om han må forlate ministerstolen etter valget til høsten.

Twittermelding @jonasgahrstore 7. januar 2013: I dag besøker jeg rusinstitusjoner for å møte brukere og ansatte, Prindsen, Gatehospitalet, A-senteret. Så samråd i Helsedep om overdose.

Helse- og omsorgsministerposten er en utsatt posisjon, og det er mange eksempler på statsråder som har gått ut av dørene i departementet med en betraktelig lavere stjerne enn den de hadde da de kom inn. Derfor var det også svært interessant at regjeringens mest populære minister, utenriksminister Jonas Gahr Støre, for snart fem måneder siden, ble satt til å følge opp Anne-Grete Strøm-Erichsen. Støre var på dette tidspunktet regjeringens mest populære statsråd, med en internasjonal aura. Hvordan ville han klare seg i den hjemlige helsesektoren?

Blant de synligste resultatene så langt er «Støres ti bud» som har fått kritikk i media for å være for vage. Jeg er ikke enig – her setter ministeren fingeren på viktige punkter for hvordan helsesektoren skal være robust nok til å takle utfordringene vi vil møte i fremtiden: bedre oppgavefordeling og prioriteringer, raskere diagnostisering, sterkere samordning på tvers av regioner, fjerne unødig rapportering og ikke minst: god ledelse.

I tillegg har Støre i løpet av tiden som helseminister vist interesse for en rekke problemstillinger som har fått mindre mediefokus. Han har vist et sterkt engasjement for folkehelse og psykisk helse, han har deltatt i WHO-debatt om livsstilssykdommer, lagt fram en nasjonal strategi for arbeid mot tobakksskader, gått i dialog med Turistforeningen og løftet frem fysisk aktivitet som en forutsetning for god læring.

Dagsavisen 15. januar: - De som sliter psykisk må få bedre hjelp av bedre kvalitet. Vi vet at psykiske problemer er en voksende årsak til frafall både fra arbeid og utdanning.

Et annet område som Støre har vist interesse for er rusomsorgen: I løpet av de første månedene som minister har han besøkt flere behandlingssteder og deltatt i diskusjoner om rusbehandling. Engasjementet for rusomsorg har også gjort personlig inntrykk: til avisen Vårt Land sa han i januar at han nå, etter å ha blitt helse-og omsorgsminister, oftere sier nei takk til alkohol.

At viktige mennesker som Gahr Støre sier nei takk til alkohol i noen situasjoner er en viktig solidaritetshandling og symbolsk handling. Samtidig er vi alle klar over at det ikke først og fremst er helseministeren selv som har mest å tjene på et glass mindre. Alkoholproblemer og alkoholavhengighet kjennetegnes av de mange som ikke klarer å si nei takk, og for disse er det viktig å ha et flerfasettert behandlingstilbud som tar på alvor ulikhetene hos pasientene.

I dag er det et forsvinnende lite antall mennesker som får skikkelig hjelp mot alkoholproblemer av det offentlige helsevesenet. Dersom Gahr Støre klarer å skape en balanse mellom å både forebygge og forhindre rusproblemer, og samtidig tilby behandling til de som sliter med rusen, vil han skape et varig fotavtrykk med stor betydning for mange mennesker, uavhengig av resultatene i neste stortingsvalg.

Twittermelding @jonasgahrstore 7. januar 2013: Takk til Kirkens Bymisjons tilbud til mange som sliter med alkoholproblemer. Gir mot til å stå frem og be om hjelp.

I Norge er vi helt i front når det gjelder restriksjoner og holdningsarbeid i forhold til alkohol, men samtidig er vi svært dårlige på å tilby god behandling. Alkoholavhengighet er en alvorlig sykdom som mange ikke våger å snakke om.

For snart tyve år siden lanserte vi i Lundbeck et medisinsk gjennombrudd med et legemiddel som kunne hjelpe mot depresjoner, en av de første moderne antidepressiva. For oss ble dette ble også et møte med den skammen og skyldfølelsen som var forbundet med psykisk sykdom. Svært få pasienter torde å fortelle legen at de ønsket en time på grunn av depresjon, og klaget heller over ulike symptomer assosiert med depresjon som søvnløshet og mangel på appetitt.

I dag står vi ovenfor et lignende problem i forhold til alkohol: I den grad pasienten selv ser at noe er galt, sitter det langt inne å ta kontakt med fastlegen for å snakke om alkoholproblemer.

Et viktig skritt på veien mot å snakke med noen om alkoholproblemer, er å slå fast at alkoholavhengighet er en sykdom som på linje med mange andre sykdommer også har et arvelig element. Dette handler ikke om festing som har tatt overhånd eller svak vilje – alkoholavhengighet er en sykdom på linje med for eksempel depresjon. Og sykdommer kan i de aller fleste tilfeller behandles – så lenge de blir tatt seriøst og fulgt opp av profesjonelt helsepersonell.

Og det hjelper å snakke om det. Forskning viser at tidlig intervensjon, altså at noen rett og slett bryter inn og tar tak i problemet på et tidlig tidspunkt, er det tiltaket med størst effekt for å redusere alkoholrelaterte dødsfall. I Norge er det blant annet slått fast i Sirusrapport nr. 5 fra 2010 at man ser en god effekt av kartlegging og tidlig intervensjon i primærhelsetjenesten for å få ned alkoholforbruket hos personer med et risikofylt alkoholinntak. På tross av dette, viser en spørreundersøkelse blant tusen norske almennleger at slike tidlige intervensjoner er lite utbredt i Norge. Undersøkelsen viser blant annet at tre av fire spurte almennleger ikke brukte noe kartleggingsinstrument for å avdekke et mulig risikofylt alkoholkonsum. I første rekke handlet dette om legenes kjennskap til kartleggingsinstrumenter som avgjorde i hvilken grad slike verktøy ble brukt. Jeg tror også det er en annen stor synder i dette arbeidet: stigmaet knyttet til alkoholproblemer. Vi må derfor være forsiktige med pekefingeren, den kan også gjøre skammen større

Det er all grunn til å tro at også leger blir preget av holdninger på linje med oss andre i samfunnet. I mange tilfeller har legen nok med å løse de problemene som pasienten åpent snakker om, og har lite tid til å dvele ved vanskelige spørsmål rundt alkoholbruk. For mange mennesker er dessverre legen den eneste som kunne gått inn i en skikkelig samtale om alkohol. Problemer med alkohol kan være så vanskelig å sette ord på at det ikke finnes rom for å prate om dette med venner og familie, og ofte heller ikke med livsledsager.

Jeg har et håp om at vi på sikt kan klare å flytte tabuer om alkoholavhengighet i samme retning som vi sakte har endret oppfatningen om andre psykiske sykdommer. Da er vi helt avhengige av dyktige og modige leger som tør å stille spørsmålet: Hvor mye drikker du?

På denne tiden av året lever mange av oss i en mer eller mindre helhjertet prosess med å bli et bedre menneske som bruker mindre sukker, fett, tobakk og alkohol. Har du satt deg et realistisk nyttårsforsett eller er du dømt til å mislykkes i år også?

Evnen til å lykkes med et nyttårsforsett kan grovt brytes ned til tre faktorer: Hvor ambisiøst eller komplisert er forsettet, hvor mye av resultatet er innenfor din kontroll, og hvor mye viljestyrke er du i stand til å mobilisere?

Et nyttårsforsett kan være en god anledning til en viktig livsstilsendring, men har også en alvorlig konsekvens: Brutte nyttårsløfter kan bygge enda flere stener i muren som forteller meg at «dette klarer jeg ikke å forandre». Mislykkede forsøk på en livsstilsendring kan dermed forsterke de dårlige vanene og gjøre det enda vanskeligere å oppnå en endring senere.

For å redusere denne risikoen er det derfor viktig at forsettet er realistisk å oppnå, selv om du møter uventet motstand. Å trene seg i form til Oslo Maraton er en utmerket målsetting hvis den kan bli oppnådd, men for de fleste utrente mennesker vil målet om å løpe fem eller ti kilometer være en langt bedre målsetting – fordi det er mulig å oppnå selv om du blir forkjølet i februar eller ikke får trent i påskeferien.

Viljestyrken du er i stand til å skape, er uansett avgjørende for om et ambisiøst eller snillere nyttårsforsett blir mulig å oppnå. Men viljestyrken er dessverre mindre stabil enn vi liker å tro. Den amerikanske forskeren Roy Baumeister tar utgangspunkt i viljestyrke som en muskel, og forklarer med dette hvordan viljestyrken både kan svikte under for stor belastning, men også trenes opp til å tåle mer. Teoriene til Baumeister er de siste dagene diskutert både i Dagens Næringsliv og på NRK Puls.

Når viljestyrken blir satt under stort press på grunn av mange vanskelige avgjørelser, blir konsekvensene at vi utsetter ubehagelige avgjørelser, eller tar avgjørelser preget av redusert viljestyrke.Tilsvarende kan søvn, mat og hvile fra ubehagelige avgjørelser lade opp viljestyrken igjen. Baumeister viser også til den såkalte Zeigarnik-effekten hvor hjernen vår stadig minner oss om uoppfylte oppgaver, og dermed belaster viljestyrken. Ved et enkelt grep som å lage en skriftlig plan og fokusere på et punkt av gangen, kan viljestyrken få frigjort kapasitet og muligheten for suksess øker.

Vi i Lundbeck forsker på behandling av sykdommer i sentralnervesystemet, som blant annet alkoholavhengighet. Alkohol står sentralt i mange nyttårsforsetter, både hos de som ønsker å leve litt sunnere, og hos mennesker som har mer alvorlige problemer med alkohol. Erfaringene fra behandling av alkoholavhengighet er nettopp at mange har forsøkt å kutte ned eller slutte, og at bare noen få har lykkes. De mange som opplever stadige nederlag, risikerer å forsterke oppfatningen om at skadelig alkoholbruk er umulig å forandre.

For noen mennesker med alkoholproblemer er den beste ambisjonen et liv i totalavhold. Men mange som sliter med skadelig alkoholbruk kan også oppnå en stor forbedring av livskvaliteten med en mer forsiktig ambisjon om å redusere den totale alkoholbruken. For eksempel vil en halvering av alkoholinntaket og en halvering av antall dager på fylla bety en enorm forbedring for mange, samtidig som at langt flere av de som prøver vil oppnå delvis suksess og i mindre grad bygge negative erfaringer, sammenliknet med ambisjonen om totalavhold. 

Den amerikanske forskeren Mark Sobell er en av flere forskere som har interessert seg for reduksjon som et reelt alternativ til ambisjoner om totalavhold. Sobell har blant annet påvist hvordan reduksjon fremfor totalavhold kan føre til at færre dropper ut av studier på behandling av alkoholproblemer. I tillegg har han kommet til en viktig konklusjon: I flere studier hvor behandlingsmålet er reduksjon, er det flere pasienter som ender opp med totalavhold, enn sammenliknbare studier hvor totalavhold er det eneste målet. For mennesker med alkoholproblemer kan det altså se ut til at et reduksjonsmål både kan gi færre opplevelser av nederlag, og samtidig kan føre til at flere klarer å kutte ut alkoholen for godt.

Les også: Drikke mindre og leve bedre

Kjenner du noen som sliter med alkoholen eller har du selv alkoholproblemer? Den beste starten på et vellykket nyttårsforsett om alkohol er å snakke med fastlegen om problemene. I tillegg til å diskutere om reduksjon eller totalavhold vil passe best for deg, kan legen gi gode råd om hvilke tilbud som kan hjelpe deg på veien. Lykke til med årets nyttårsforsetter!

Mange barn og voksne gruer seg til en julefeiring som blir ødelagt av alkohol. Forebygging av skadelig alkoholbruk og alkoholavhengighet er viktig og riktig, men hva skal vi gjøre for å hjelpe dem som allerede har et etablert rusproblem?

Helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre ønsker i Dagbladet 16. desember alle barn en hvit jul, i betydningen fri for fyll. Det er et ønske det er lett å være enig med helseministeren i. Støre er i likhet med tidligere helseministere og andre forstandige mennesker i helsevesenet opptatt av forebygging og at vi i Norge er blant verdens beste i forebyggende alkoholpolitikk. Det er også en tanke det er lett å være enig i.
 
Punktet som Støre og mange med ham glemmer, er hva vi skal tilby de som allerede har et etablert rusproblem. Forebygging av skadelig alkoholbruk er et utmerket tiltak, men er til liten hjelp for de mange som allerede har et etablert rusproblem.

I stortingsmeldingen "Se meg" som Støre også refererer til er det mange gode tanker om enda bedre forebygging - og et fullstendig fravær av tanker om bedre behandling til mennesker med alkoholproblemer. Internasjonale sammenliknende studier antyder at bare fire prosent av alle mennesker som oppfyller diagnosen alkoholavhengighet i Norge får et behandlingstilbud i helsevesenet. Hvis disse tallene er i nærheten av å være riktige, har Støre og helsevesenet en langt større utfordring foran seg enn å justere skjenketider og drive forebyggingskampanjer.
 
Alkoholavhengighet er en alvorlig sykdom. En sykdom som kan oppdages og få en diagnose, en sykdom som må tas på alvor, og en sykdom som kan bli bedre ved rett behandling. Vi i Lundbeck har lenge jobbet med å utvikle et nytt legemiddel mot alkoholavhengighet, men dette er bare et av mange verktøy som kan forandre julen for mange familier som skades av alkoholen. God behandling av alkoholavhengighet er ofte sammensatt og vanskelig, med bruk av flere virkemidler over lang tid.

Det viktigste politikere kan gjøre for å bidra til bedre behandling er å si klart og tydelig at vi i Norge skal forebygge og i tillegg gi behandling til de som trenger hjelp. En god start vil være å sørge for å gi fastlegene gode behandlingsretningslinjer, takster og flere behandlingsmuligheter. På den måten kan Støre og alle oss andre som ønsker et enda bedre helsevesen hjelpe flere barn og voksne til å oppleve en bedre jul.

Les også: Sjefen har skylda for julefylla