Vi går ubønnhørlig mot stadig mindre uforstyrret natur i Norge. Spesielt de siste årene har denne negative utviklingen skutt fart. Det er gitt over 100 konsesjoner til gigantiske vindkraftverk langs kysten og i innlandet, det er bygget ca. 900 småkraftverk i bekker og elver, 350 nye står i kø, samtidig åpnes det for regulering av allerede vernede vassdrag. Hvert år bygges det over 6.000 nye hytter. I tillegg til selve anleggene kommer veier, parkeringsplasser, strømnett og annen infrastruktur.
Snøscooter kan nå benyttes for rekreasjonskjøring i skog og fjell, samtidig som norske scooterløyper foreslås knyttet til det svenske løypenettet. Svenskene har 300.000 snøscootere mot 80.000 i Norge. Det kommer stadig lettere og sterkere scootermodeller på markedet (maksfart 200 km/time), beregnet på å kjøre i løs snø utenfor oppkjørte løyper. Til sjøs foreslår regjeringen tilsvarende åpning for svært støyende vannscootere, dette også i vernede områder.
Skogen i bratt og ulendt terreng og i avsides områder mot fjellet, har mange steder fått stå i fred fordi driftsutgiftene har vært for høye. De siste par årene har regjeringen bevilget ti-talls millioner for forsert bygging av skogsbilveier inn i slike områder. Dette skjer til tross for at et ekspertutvalg nedsatt av den forrige regjeringen for å vurdere problemstillinger i tilknytning til verdier og økosystemtjenester i norsk natur sa klart ifra at «ordning med tilskudd til hogst i bratt og ulendt terreng må avvikles.» (NOU 2013: 10).
Vindkraftverkene med infrastruktur omformer naturlandskap til industriområder og har potensiale til å bli de mest omfattende inngrep vi har sett i norsk natur. Som følge av synkende el-priser er det for tiden liten interesse for vindkraft blant norske investorer. Derimot gjør utenlandsk kapital seg stadig mer gjeldende. Vi har sett et mønster ved at norske spekulanter skaffer konsesjoner som de siden tjener seg søkkrike på ved å selge til utlendinger. Også de fleste av småkraftverkene er etter hvert på utenlandske hender. Og hverken for vindkraft eller småkraftverk er det gjenkjøpsavtaler.
Den nasjonale statistikken over inngrepsfrie naturområder (INON områder) viser at det i perioden 2008–2012 gikk tapt ca. 900 km2 av områder uten tyngre tekniske inngrep innen en avstand av 1 km. Av såkalte villmarksområder, 5 km eller mer fra inngrep, var det i 2013 bare ca. 5 % igjen i Sør Norge og ca. 12 prosent i landsmålestokk. Siden da er dette redusert ytterligere. De største tapsårsakene har vært vannkraft, vindkraft, kraftlinjer og skogsbilveier.
Tapet av tilnærmet urørt natur har konsekvenser for vår nasjonale kulturarv og naturmangfoldet. Naturen har gitt mye av norsk identitet og vært med på å forme det enkle friluftslivet, vektlagt i tallrike stortingsmeldinger. Den er også det viktigste fundamentet for norske reiselivsprodukter. Verdens største aktør innen guidet turisme kåret i 2015 Norge og Nord-Norge spesielt til klodens femte beste reisemål og fremhever vår ville og uberørte natur: «...hjerteskjærende vakre landskap av isbreer og fjorder og fjell som bader i krystallklart lys. Velkommen til et av Europas siste store villmarksområder.»
Den storstilte utbyggingen av vindkraft, småkraft og delvis skogsbilveger har skjedd og skjer ut fra et ønske om å erstatte fossil energi med fornybar energi. Kostnaden i form av ødelagt natur har måttet vike for klimaargumentene. Her kan det være verd å minne om at Norges utslipp av klimagasser knapt er målbar i global målestokk. Vår natur, derimot, er unik i verden. Det bør være legitimt å spørre hvilke av disse to hensynene som bør veie tyngst og hva vi hadde oppnådd ved å prioritere energisparing framfor vindkraft. Dersom summen av irreversible naturinngrep og forstyrrelser fortsetter i samme tempo som nå, vil svært mye natur være nedbygd om noen få tiår. Egentlig fratar vi våre etterkommere muligheten til valg ut fra hva de vil anse som klok forvaltning.