Stortingsmeldingen levner ikke barn under tre år særlig mye oppmerksomhet. Dette i en tid da meldingens egne tall viser at i 2014 gikk 69% av norske ettåringer og 91 % av toåringene i barnehage. Noe som betyr at det er mange småbarn i barnehagene i Norge. Samtidig understreker myndighetene selv at de yngste barna krever en annen oppfølging enn de eldste barna (s. 15), og statssekretær Birgitte Jordahl følger opp med å konstatere at det er viktig med oppmerksomhet på de yngste barna i barnehagen. Forunderlig da å konstatere at kun noen ytterst få linjer (under overskriften Tydeligere føringer for arbeidet med de yngste barna) av en 88 siders tekst er eksplisitt viet til barn under tre år. Enda merkeligere å konstatere at fokuset i disse få linjene ikke først og fremst er rettet mot barna. Det er foreldrenes trygghetsopplevelse og ulike rammeplaner som opptar mesteparten av den sårt tilmålte plassen. I neste omgang blir spørsmålet hvordan departementet har fylt disse begrensete setningene om de yngste barna. Svaret er omtrent like snaut som den oppmerksomheten barna er gitt: De yngste barna er sårbare og hjelpetrengende: de trenger skjerming, tilknytning og omsorg. Punktum.
Tankene går til alle de barna under tre år jeg har vært i kontakt med både som barnehagelærer, lærerutdanner og forsker. Og til alle de eksemplene jeg har på småbarnas bidrag i egne liv og til fellesskapet i barnehagen. Jeg får det ikke til å stemme med departementets ensidige fokus på barnas sårbarhet og deres hjelpebehov. Ikke misforstå: Jeg vet utmerket godt at små barn også trenger hjelp og støtte, tilhørighet og gode relasjoner til voksne. Og jeg vil IKKE overføre ansvaret for livet til barna. Poenget her er at mange barnehageforskere, blant annet ved Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Sørøst-Norge, Høgskolen i Bergen, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger i lang tid har vært opptatt av og forsket fram barnas egne bidra i lek og læring. Mange av oss har skrevet doktorgrader, andre har produsert artikler og bøker, der småbarnas kompetanser, deres vilje og evne til å bidra kommer tydelig frem.
Kanskje mer interessant enn selve avhandlingene, artiklene og bøkene er de gjenkjennende blikk og bekreftende kommentarer jeg møter fra praksisfeltet og fra barnehagelærerstudenter når jeg deler mine innsikter med dem. Profesjonsutøverne og studentene erfarer dette hver eneste dag de er i barnehagen, og de arbeider systematisk med å la småbarnas bidrag få betydning i det pedagogiske arbeidet. Mange av dem forteller om situasjoner der barna tilbyr omsorg og hjelp til hverandre og til de voksne, der barna selv bidrar til det sosiale miljøet, og til kooperative læringsprosesser. Omsorg og kunnskapsproduksjon kan dermed ikke utelukkende ses som en vertikal prosess, der barnehagelæreren formidler omsorg kunnskap til barn. Prosessene går både vertikalt og horisontalt, på kryss og tvers. Det er nedslående at departementet begrenser seg til å se småbarna utelukkende som sårbare og hjelpetrengende, når hverdagene i barnehagen bærer bud om noe mer, mye mer...
For meg er det vesentlig at Kunnskapsdepartementets hardt arbeidende mennesker anerkjenner og viser tillit til småbarnas agentskap. Ikke bare for å yte dem retorisk rettferdighet, men fordi små barn trenger å oppleve at de setter spor etter seg. Grunnen til det er ganske enkelt at når man setter egne spor i omgivelsene, erfarer man at man er noen. Og når sporene man setter får virkninger, erfarer man at det nytter, at man gjøre noe med sin egen situasjon og sitt eget liv. Sagt annerledes: barna opptrer som produsenter i livet, de opplever ikke livet utelukkende som konsumenter. Små barn trenger også å bevege seg fra å lete etter andres svar, til å finne sine egne svar. I det svenske prosjektet Det magiska språket viser forskerne (Gunilla Dahlberg og Liselott Olsson) at barn faktisk foretrekker å produsere fremfor å reprodusere. Når man setter spor, gjør man dessuten verden til sin egen. Derigjennom er man ikke utelukkende gjest i verden, man erobrer den.
At også småbarna erfarer at de er noen, at de kan gjøre noe med sin egen situasjon, at de kan finne sine egne svar, og at de opplever å høre til i verden gir dem betydningsfulle og håpefulle erfaringer i livets første faser.
Om ministeren og hans stab er interessert i vår kunnskap om hvordan småbarna ofte bidrar i egne barnehageliv, stiller fagfolkene bak masterstudiet i barnehagepedagogikk og småbarnsvitenskap (0-3 år) ved høgskolen i Halden mer enn gjerne opp som forelesere og samtalepartnere.