NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg oppfordret i VG 11. september flere land til å gjøre som Tyrkia i Syria, nemlig å trene styrker som kan kjempe på bakken mot IS. VG skriver at Tyrkia har trent opp arabiske krigere til opprørsgruppen Free Syrian Army (FSA) som har rykket inn i Nord-Syria med tyrkisk luft- og bakkestøtte. Stoltenbergs oppfordring om å følge Tyrkias eksempel er med andre ord en støtteerklæring til en strategi også Norge følger i Syria-konflikten, når vi nå skal trene styrker til New Syrian Army (NSyA) i Jordan.
En slik tilnærming er på ingen måte uproblematisk. For det første er ikke strategien på folkerettslig fast grunn. Sikkerhetsrådets resolusjon 2249 brukes for å legitimere støtte til opprørsgrupper, innsending av bombefly eller spesialsoldater i kampen mot IS i Syria. Problemet er at selv om FN-resolusjonen oppfordrer stater til å bruke “alle nødvendige midler” for å bekjempe IS i Syria og Irak, gir den faktisk ikke grønt lys til bruk av våpenmakt. Samtidig er det en utfordring at grupperinger som trenes til å kjempe mot IS kan finne nye fiender. Norske myndigheter sier at NSyA kun skal kjempe mot IS. Men hva hindrer gruppen fra å snu våpnene mot det brutale syriske regimet når IS er borte? NSyA har selv sagt at Assad vil være neste mål. Dette er forståelig, men at Norge trener soldater som vil sloss mot det syriske regimet er svært problematisk. For å gjøre det hele enda mer komplisert er det ikke utenkelig at de vi trener ender opp med å gå over til IS - nettopp det skal ha skjedd for noen få dager siden.
Når Stoltenberg på vegne av NATO støtter opp om Tyrkias inngripen i Syria, er det vanskelig å ikke se dette som en etterdilting der NATO prøver å holde tritt med hendelsene på bakken uten å følge en større strategi. Det nærmeste vi kommer en overordnet plan er mantraet om at «noe må gjøres». Den observante leser bør spørre seg hvorfor Tyrkia først nå bestemte seg for å gå inn i Nord-Syria, etter at kurdiske styrker har kjempet en lang kamp mot IS og svekket terrororganisasjonen betraktelig. Med tanke på Tyrkias tidligere unnfallenhet er det vanskelig å tro på at dette først og fremst handler om IS, og ikke tyrkisk realpolitikk for å holde kurderne i sjakk ved å sette en effektiv stopper for drømmen om et Kurdistan.
Stoltenbergs tilnærming til situasjonen i Syria gjør at NATO fremstår som en nikkedukke og legitimerende kraft for sterke land i alliansen som USA og Tyrkia og deres fremstøt i regionen. Om man ser på Norges rolle, hvilken evne har vi egentlig til å påvirke bildet annet enn å støtte opp om den skrittvise konsensusen som skapes uten forankring i en større debatt om veien til fred? Dette problemet forsterkes av at USA som NATOs ledende stormakt ikke ser ut til å ha en plan for fremtiden i Syria og hvordan de skal oppnå det. Mangelen på amerikansk handlekraft viser også i hvor stor grad NATO er avhengig av amerikansk ledelse for å fungere, noe som bør være et varseltegn i seg selv for det som skal være verdens mektigste militære allianse og ikke bare et verktøy for USAs interesser.
Stoltenberg oppfordret også til økt samkjøring mellom aktørene i den syriske borgerkrigen. Dette høres dessverre mer ut som et nødrop om manglende koordinasjon enn en reell strategi for veien fremover. Vi ser hvordan store makter egenhendig kjører frem egne interesser som de mindre må forholde seg til, om de skal være med på leken. For det er faktisk en mulighet å velge bort det spillet som nå er i gang. Et land som Norge bør holde seg unna.