ANNONSE

02-04-2014

Stillheten etterpå

Sent på kvelden 1. juledag, nær overgangen til en ny dag, avsluttet min mamma livet sitt. Fra omgivelsene rundt meg oppstod det en knugende stillhet. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om selvmord?

Da jeg for et par år siden gikk høygravid, kom det fremmede bort til meg for å snakke om magen min. Venner sa de ikke klarte å konsentrere seg om det jeg sa når jeg viftet rundt med en sånn overdimensjonert mage. Hver eneste dag gjennom 2-3 måneder påpekte alle det banalt åpenbare; at de så jeg gikk rundt med en innmari stor mage. Nå, i snaut tre måneder har jeg gått rundt med en lapp i pannen “Mamma tok selvmord”. Jeg vet at de fleste har sett den. Jeg vet mange synes lappen er overveldende. Men likevel er det ingen som sier “ Oj. Mammaen din tok selvmord. Det må være ufattelig vanskelig å bære”. Tausheten er påfallende.

Julestemning

Mamma begynner å dø i en ambulanse mellom Horten og Tønsberg. I samme tidsrom, i en annen by, sitter jeg og drikker rødvin. Svigerforeldrene mine har fått anbefalt denne vinen. Den er fra Albania. Den er dyr. Vi har snakket om hvor overrasket vi er over at en vin fra Albania kan være så god, så aromatisk, ja, så full av smak. Vi bekrefter hverandre som vinkjennere og livsnytere. Jeg er glad, jeg har på meg den oransje kjolen og er rød i kinnene. Jeg har bilder som viser alt dette. Bilder jeg om kort tid skal komme til å slette; parallellene i dette tidsrommet, og kontrasten dem i mellom, vil slå en stram knute om pusten min. Men dette vet jeg ikke enda.

Så ringer pappa.

Jeg vrenger av meg den oransje kjolen, spyr albansk rødvin og bestiller en overpriset flybillett hjem til der jeg vokste opp.

I Horten er det jul. Det er pappa og mine to søstre. Vi kjører forbi opplyste, lune vinduer med stemningsfulle mennesker bak. Vi gråter, vi krangler, vi ler, vi snur døgnet, vi drar på syning. Vi trenger hjelp, vi får beskjed om at “alle fagfolk har juleferie, så fint om dere kan ta kontakt igjen på nyåret”, vi velger ut kiste. Vi klandrer oss selv høyt og vulgært og hverandre taust og granskende. Vi røyker inne, under kjøkkenvifta til pappa, mens vi stille ser julematen mugne og en annen verden enn vår gå inn i et nytt år.

Hva skal jeg bruke all denne stillheten til?

På flyet hjem igjen til Stavanger tenker jeg det er lurt å samle venner og bekjente. At jeg skal legge frem en presentasjon, et kort foredrag. Svare på alle spørsmål de måtte ha, kanskje med lett servering til. Jeg tenker ømt at dette må være så vanskelig for de rundt meg.

Men jeg kollapser motvillig da jeg går i gang med koordineringen av denne sammenkomsten. Jeg får ikke tilgang på min egen historie. Jeg mister deler av hukommelsen. Jeg klarer ikke å skape struktur eller tenke klart - jeg er tom for materiale. Kroppen vrir seg og jeg står i speilet og ser på at jeg rister. Jeg klarer ikke ta meg sammen, har ingen presentasjon å gi. Jeg avlyser - ute av stand til å bære sosialt ansvar.

Så blir det stille. Få sier noe. Hvor er rakettene, fyrverkeriet og korpsmusikken - alt som ellers i samfunnet bringes på bane for å underbygge kraften i en hendelse eller at noe er helt utenom det vanlige? Jeg trenger noen som kan ringe på døra mi med en blomsterkvast. Et nybakt brød. Noe håndfast jeg kan ta i mot. Jeg trenger at noen pent tar av seg på bena i gangen og smeller en knyttet neve i stuebordet mitt og sier, eller aller helst roper “Faen, så jævlig du må ha det!”. Jeg trenger reaksjoner, respons, den enkleste psykologi; en rungende bekreftelse på at ja!, nå står jeg med begge bena i et forskrudd helvete.

For jeg vet ikke hva jeg skal bruke all denne stillheten til.

Skyld.

Mot slutten av graviditeten fikk jeg bekkenløsning, var lite fleksibel, hormoner gjorde følelsesregistrert ustabilt og jeg sutret mye. Rundt meg ble det tilrettelagt. Det var ingen omveier rundt det åpenbare, at den nå enda større magen skapte ubehag for meg. Det var ingen som sa at jeg burde prøve å være gravid på en annen måte.

Men med den nye lappen i pannen oppfordres jeg til å tenke annerledes enn jeg gjør. Jeg smøres og masseres inn med strenge instrukser. Om å ikke føle skyld. Insisterende og påtrengende pekefingre. Jeg vet veldig godt at det ikke er min skyld. Klart jeg vet det. Men følelsen er der, -ubrukelig, ja så visst!, men den fjerner seg ikke ved at noen ber om det. Skyldfølelsen og jeg må få rom til å gjøre opp på tomannshånd.

Den mest ærlige

De mest ærlige samtalene jeg har hatt disse månedene, er med han som fortsatt ikke forstår samfunnsnormene fullt ut og som ikke forholder seg til varsomhetsprinsipper.

Han som rått og ufiltrert stiller spørsmål og tør å vise fram følelsene fordi ingen har enda lært ham at det er upassende. Han som er 4 år og har mistet mormoren sin:

-Mamma, tenk at mammaen din er død. Nå har du ikke noe mamma lenger. Du vet vel at det ble helt stille for alltid da hjertet hennes sluttet å banke?


["Internasjonalen" "Arne Strand" "Radikale Røster" "Redaksjonens utvalgte innlegg" "Perspektiv" "Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag." "Blåmandag" "Grønn hverdag" "Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag." "Ille til mote" "Anders Heger" "Diskuter nå" "Hege Ulstein" "Espen S. H. Rusdal" "Ivar A. Iversen" "Utvalgte innlegg" "Reidar Sollie" "Halvor Finess Tretvoll" "Henvisning 1" "Henvisning 2" "Cancun" "Til Dagsavisen.no" "Refleks" "Selvbilder" "Global" "Voldtekt" "Dagens leder"]

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!