Obama-kampanjen i 2008 blir av mange beskrevet som den mest sofistikerte presidentkampanjen noensinne. 2012 bar preg av å være en mer tradisjonell valgkamp, men Obama-kampanjen demonstrerte at 2008 var ingen engangshendelse.

I 2008 var Obama-kampanjen den mest effektive, slagkraftige og sofistikerte presidentkampanjen i amerikansk historie. Kampanjen var like mye en politisk bevegelse som en presidentkampanje. Det ble umulig for både Clinton-kampanjen under det demokratiske primærvalget og McCain-kampanjen under presidentvalget å stoppe momentumet til kandidat Barack Obama. Slagordene «Hope and Change» resonnerte blant velgere over hele USA og det ledet til en overbevisende seier både i antall valgmenn og antall stemmer.

Vanskeligere i 2012, men mer overbevisende

Med høy arbeidsledighet, et svakt boligmarked, en kontroversiell helsereform, angrepene i Libya og en pågående tvekamp mellom Det hvite hus og Kongressen, var oddsene vanskeligere for president Obama denne gangen. Det startet med politiske angrep på vårparten som helt klart rammet Mitt Romney, og Romney-kampanjen slo ikke tilbake som var en gedigen tabbe. Det ble tegnet et bilde av Romney som en hensynsløs finansmann som ikke hadde kontakt med den vanlige mannen i gata. Momentumet snudde etter den første presidentdebatten hvor Mitt Romney vant på en overbevisende måte, men Obama-kampanjen var fortsatt rimelig sikker på seier basert på velgerbasen, demografien og tallene. Stormen Sandy hjalp president Obama, i form av at Mitt Romney havnet utenfor mediabildet og presidenten virket «presidential» sammen med guvernør Chris Christie.Jeg tror fortsatt at Barack Obama hadde vunnet uten stormen Sandy, seieren var for imponerende til at stormen var utslagsgivende.

Kalde harde data

Det var ingen overraskelse at majoriteten av hvite og eldre velgere stemte på Mitt Romney. Det var forventet at afro-amerikanere, kvinner, unge og latinovelgere ville stemme på president Obama, men ikke at tallene ville være på samme nivå som i 2008. Kampanjen brukte mellom 200-300 millioner dollar kun på valgkampapparatet og dette var uten tvil en viktig del av valgseieren. Obama-kampanjen gikk fra makrotargeting i vippestatene til mikrotargeting i forskjellige distrikter i vippestatene. I den viktigste vippestaten Ohio hadde Obama-kampanjen gjort meningsmålinger og velgerundersøkelser ved å spørre 29 000 velgere i Ohio, en vanlig meningsmåling har rundt 1200-1600 respondenter. Man kan oppsummere med at kampanjen satset på kalde harde velgerdata.

Romneys tradisjonelle valgkamp

Romney-kampanjen hadde bestilt fyrverkeri før valgvaken og hadde allerede en nettside med president Romney, som alle vet ble det kun med tanken om en Romney-administrasjon. Romney-kampanjen gjennomførte en tradisjonell valgkamp, og satset på at intensitet og momentum skulle lede Mitt Romney hele veien til Det hvite hus. Kampanjen hadde enten klokketro på valgseier eller var desperate under siste del av presidentvalget når Mitt Romney gjennomførte valgkamp i Pennsylvania, en blå stat som han i realiteten ikke hadde noen mulighet til å vinne. John McCain forsøkte det samme på tampen av valgkampen i 2008 med samme resultat. Teknologi vil alltid slå en tradisjonelle amerikansk presidentvalgkamp, beviset har vi fått gjennom to presidentvalg på rad. Uansett om valget hadde blitt avholdt 6. september, 6. oktober eller 6. november ville presidenten blitt gjenvalgt.

Photo: Official White House Photo by Pete Souza

Kampen om Det hvite hus vil som ventet bli avgjort i noen få delstater. Hvilke vippestater vil avgjøre presidentvalget? Hva er tallenes tale?

Over 125 millioner amerikanere vil stemme enten før eller på valgdagen 6. november, og vil avgjøre hvem som blir sverget inn som USAs president 20. januar 2013. Begge kampanjene har brukt hundrevis av millioner av dollar på TV-reklame og valgkamporganisasjonene. Presidentdebattene er over og dette er siste innspurt. Det eneste som gjelder nå er GOTV (Get Out The Vote), og få flest mulig velgere til stemmelokalene. USA består av 50 delstater, men det er under 10 delstater som vil avgjøre valget, vippestatene. Hvilke vippestater står på menyen i 2012?

Hvilke vippestater vil avgjøre valget?

Min analyse er at hovedvippestatene er Ohio, Florida, Virginia, Iowa, Colorado og New Hampshire. Videre tror jeg Barack Obama vinner Wisconsin og Nevada, og at North Carolina går til Mitt Romney. Hvis ikke dette blir scenarioet vil det ikke bli en politisk tvekamp, og en av kandidatene vil vinne valget med solid margin i antall valgmenn. For eksempel har ikke en republikansk presidentkandidat vunnet Wisconsin siden 1984 når president Reagan nesten gjorde rent bord med unntak av Walter Mondales hjemstat Minnesota. I Nevada vil latinostemmene være viktige og leder av Senatet Harry Reid (D-NV) har et omfattende valgkampapparat i denne staten. President Obama har ikke vært i North Carolina på seks uker og alt tyder på at staten vil havne i den republikanske kolonnen.

Hvor vil kampanjene satse?

Det er flere indikasjoner som vil gi oss svaret i løpet av få dager hvor presidentkampanjene kommer til å satse alt på seier. Hvor vil presidentkampanjene bruke tid, ressurser og penger? Her finner du mye av svaret. Vil Obama-kampanjen gi opp kampen om North-Carolina og Florida? Vil Romney-kampanjen gi opp kampen om Nevada og Wisconsin? Presidenten har gjennomført for eksempel valgkamp i åtte vippestater siden den siste presidentdebattten. Det virker som Obama-kampanjen har gitt opp North Carolina, selv om kampanjen av strategiske grunner sier noe helt annet. Det samme kan sies om Romney-kampanjen i Michigan og Pennsylvania. Det som virker krysstallklart er at Ohio er den viktigste vippestaten og den kandidaten som vinner statens 18 valgmenn vil mest sannsynlig vinne valget. Barack Obama har flere veier til 270 valgmenn som er det magiske nummeret. Mitt Romney har færre veier til 270, som gjør at Romney er avhengig av å vinne Ohio og langt flere vippestater enn Obama-kampanjen. 

Nate Silvers analyse

Nate Silver er en anerkjent redaktør og politisk analytiker for bloggen FiveThirtyEight for New York Times. Ifølge analysene til Silver vil Barack Obama vinne 290 valgmenn og Mitt Romney 247 valgmenn, og det er 70 prosent sannsynlighet for presidenten blir gjenvalgt og at det er 30 prosent sjanse for at Mitt Romney blir kåret til vinner 6. november (25.10.12). Hva er min analyse? Min analyse er mer moderat. Jeg tror det er 60 prosent sjanse for at president Obama blir gjenvalgt og 40 prosent sjanse for at Mitt Romney blir USAs 45. president. Videre tror jeg at president Obama ligger an til å vinne mellom 277-290 valgmenn og Mitt Romney 248-261 valgmenn, men det er mange dager igjen til valgdagen og Romney har hatt momentum siden den første presidentdebatten i Denver. 

Photo: Katherine Cresto

CONCORD, NEW HAMPSHIRE: Det var en helt annen president Obama som inntok debattscenen, men Mitt Romney leverte en god debatt for andre gang på rad. Hvem vant andre runde?

Det ble tydelig fra første sekund at dette var en mer aggressiv, tydelig og markant president Obama som møtte den republikanske utfordreren Mitt Romney under den andre presidentdebatten i New York. Det var en Barack Obama som fremsto som en moderat Joe Biden, uten latteren, smilet og en visepresident i full angrepsmodus. En ting ble også klart under denne debatten. Mitt Romney er en meget dyktig debattant og gjorde for andre gang en sterk debattprestasjon, men Obama-kampanjen kan ha stoppet momentumet til Romney-kampanjen. Svaret kommer i dagene som kommer hvor det vil vises om det er bevegelsene i vippestatene.

Gode svar, bedre motsvar

Økonomien ble som ventet hovedtemaet under debatten hvor CNNs Candi Crowley var moderator som denne gangen var i et Town Hall-format. Mitt Romney ble spurt om forskjellene av en Bush-adminstrasjon, kontra en Romney-administrasjon. Mitt Romney klare å trekke klare skillelinjer mellom president Bush og han selv. Problemet var at motsvaret til president Obama var hakket bedre. En trend som ble tydelig under hele debatten. Mitt Romney gav gode svar, men presidenten hadde bedre motsvar når han ble angrepet. Obama var både politiker og personlig, Romney var bare politiker på scenen i kveld og klarte ikke å ha samme empati som president Obama, selv om ingen av kandidatene er i nærheten av tidligere president Bill Clinton når det gjelder politisk empati og "I Feel Your Pain" øyeblikk.  

Libya-øyeblikket

På forhånd var det forventet at spørsmålet om angrepene på konsulatet i Libya ville bli et vanskelig spørsmål for president Obama. Noe vi fikk en indikasjon på når utenriksminister Hillary Clinton tok skylden for angrepene mandag. Presidenten tok i kveld det fulle ansvaret for angrepene, og svaret på spørsmålet var president Obama sitt beste øyeblikk. Presidenten startet med å argumentere at krigen i Irak er avsluttet, Osama bin Laden er borte og soldatene kommer hjem fra Afghanistan, før president Obama tilslutt ba amerikanere stole på han som Commander in Chief. Svaret var overbevisende og Mitt Romney gjorde i tillegg en faktafeil om uttalelsne til presidenten dagen etter angrepene i Libya vil bli husket frem til valgdagen. 

Hvem vant andre runde?

Den tidligere guvernøren i Massachusetts gjorde en god debatt, men var ikke like overbevisende som under den første presidentdebatten i Denver, noe som er naturlig etter president Obamas svake debattprestasjon. Det var en god Romney, men en bedre Obama. Presidenten var kunnskapsrik og svarte godt på nesten alle spørsmålene. Selv om Mitt Romney igjen leverte igjen en sterk debatt, ble han til tider tatt i skole av Barack Obama. Presidenten var hakket bedre og vant andre runde. Stillingen etter to debatter er uavgjort. Den siste presidentdebatten i Florida 22. oktober blir en ny debattthriller. Hvem går av med seieren?

Foto: Scout Tufankjian/Obama for America

Hvordan spinne valget av Paul Ryan som visepresidentkandidat fra et demokratisk og republikansk ståsted? Les mine analyser.

Republikansk ståsted

Paul Ryan er erfaren, modig og har klare ideer om hvordan man skal løse problemene som kan true den neste generasjonen av amerikanere. Ryan har demonstrert lederegenskaper i Kongressen og det gjenspeiler seg i vervet som leder av budsjettkomiteen i Representantenes hus. Mitt Romney er ikke en kalkulert politiker og en hensynsløs finansmann, men en politiker med store visjoner for nasjonen som gjenspeiler seg i valget av kongressmannen fra Wisconsin.  

Romney-Ryan er løsningen på Amerikas økonomiske problemer med fokus på Mitt Romneys bakgrunn i finanssektoren og tiden som guvernør, og Paul Ryans omfattende erfaring fra Kongressen og utforming av økonomisk politikk. Romneys økonomiske plan med innspill fra Ryans plan er det som skal til for å skape nye arbeidsplasser og at Amerika skal gjøre et økonomisk comeback. Mitt Romney og Paul Ryan er Amerikas comeback team. 

America´s Comeback Team - Romney-kampanjen

Demokratisk ståsted

Paul Ryan er en respektert, intellektuell og har klare politiske ståsteder, men budsjettet som kongressmannen la frem i 2010 vil dramatisk endre det amerikanske samfunnet med enorme kutt i velferdsprogrammer. Ryans politiske forslag om reformer som blant annet innebærer å privatisere Sociale Security, Medicaid og Medicare er ekstreme forslag som vil ha store negative innvirkninger på eldre, fattige og unge mennesker i Amerika. Paul Ryans radikale politikk vil være en fare for alle pensjonister.

Paul Ryan er for gigantiske skattekutt for alle, inkludert toppledere på Wall Street. Ryan velger Wall Street istedenfor Main Street. Romney-Ryan er ikke et comeback team, men tilbake til Bush-politikk som gjorde at Amerika havnet i den mest alvorlige finanskrisen siden 1930-tallet. Det er en økonomisk formel som ikke fungerer. President Obama har stabilisert økonomien og det skapes jobber. En ny periode med Obama-Biden er den rette løsningen for et fremtidsrettet Amerika.

America´s Go Back Team - Obama-kampanjen

Foto: Monkeyz_Uncle

22. juli-kommisjonen har pekt på flere store svakheter innen sikkerheten i Norge. Er et eget departement for nasjonal sikkerhet løsningen?

I kjølevannet av det største terrorangrepet på amerikansk jord 11. september 2001 hvor nesten 3000 mennesker mistet livet, ble departmentet for nasjonal sikkerhet opprettet i 2002 med et konkret mål: Å holde USA trygt og ivarta sikkerheten til den amerikanske befolkningen. Kan dette være en løsning for Norge? Et helt nytt departement med hovedansvaret for nasjonal sikkerhet?

- The Department of Homeland Security has a vital mission: to secure the nation from the many threats we face. This requires the dedication of more than 240,000 employees in jobs that range from aviation and border security to emergency response, from cybersecurity analyst to chemical facility inspector. Our duties are wide-ranging, but our goal is clear - keeping America safe, står det skrevet på hjemmesiden til departementet.

Amerikansk modell

Dette kan være en fremtidig løsning for å forebygge og eventuelt reagere hvis det skjer nye terrorangrep på norsk jord. The Department of Homeland Security har kombinert 22 forskjellige departmenteter, direktorater og etater til en enhetlig, strømlinjeformet og integrert departement med en egen statsråd hvor fokuset kun er på nasjonal sikkerhet. Departementet har 240 000 tusen ansatte og et budsjett på 60 milliarder dollar. Et slikt departement i Norge med økonomiske ressurser kan skape et tettere samarbeid mellom militæret, PST, politiet, politikere og analytikere. All kunnskapen om nasjonal sikkerhet, terrorisme og etterretning blir samlet under et tak. Det har en klar og tydelig ledelse hvor en statsråd kun har dette som arbeidsfelt. 

Sikkerhet fremfor personlige friheter?

Konsekvensen av et slikt departement er at den personlige friheten vi er vant til i Norge vil bli innskrenket på bakgrunn av at et slikt departement trenger utvidede fullmakter, for eksempel til telefonavlytting, innsyn i bankkontoer og internettilgang. Det må utformes nye og mer omfattende antiterrorlover som må vedtas av Stortinget innen kort tid. Et slikt departement kan ikke vente på et stort byråkrati eller hva som blir vedtatt i Stortinget, det må ha fullmakter til å gjøre hva som kreves for å skape sikkerhet for befolkningen uansett hvilke regler, prosesser eller retningslinjer som er vedtatt. Departement for nasjonal sikkerhet må for eksempel ha fullmakt til å stenge oppkjørselen foran og gaten bak Stortinget med øyeblikklig virkning, uansett hvilke reguleringer som er vedtatt av Oslo-kommune eller hva som er retningslinjene for sikkerheten i området rundt Stortinget.

Ingenting viktigere enn nasjonal sikkerhet

Man kan aldri gardere seg mot at terrorisme ikke vil skje igjen på norsk jord. Det er mest sannsynlig et spørsmål om når, og ikke om det vil skje igjen. Et slikt departement kan minimere sjansene for nye terrorangrep og skape et tryggere Norge. Om departement for nasjonal sikkerhet vil bli en realitet vil tiden vise, men det fortjener en grundig og saklig debatt. Vi har alle lært det siste året at ingenting er viktigere enn nasjonal sikkerhet. 

Photo: Official White House Photo by Pete Souza

Etter skytetragedien i Colorado virker det som debatten uteblir om våpenlovene i USA. Vil det bli en debatt neste gang det skjer en skytetragedie? Noe som i realiteten bare er et tidsspørsmål dessverre.

Et skremmende kjennetegn ved det amerikanske samfunnet er at det skjer skytetragedier med hyppige mellomrom hvor flere sivile blir drept og skadet. Skytetragedier har skjedd ved videregående skoler, universiteter og ved andre steder hvor det befinner seg store folkemengder. Det skjer igjen og igjen, og etterspillet blir akkurat det samme, ingen debatt om våpenlovene og man tviholder på det andre grunnlovstillegget hvor det slås fast at alle amerikanere har rett til å bære våpen. 

FBI estimerer at det finnes mellom 200-300 millioner våpen i USA. At man kan kjøpe våpen i løpet av noen få timer på en våpenmesse eller få dager i en våpenbutikk blir ikke sett på som et stort problem av majoriteten av politikerne, eller man våger ikke ytre sin mening på bakgrunn av politiske motiver, som for eksempel at det er valgår. Amerikanerne er delt i synet om det bør skje reformer innen våpenlovene ifølge en fersk meningsmåling.

Hvis man personlig har stått på skytebanen med en AR-15, Glock eller en Magnum innser man fort at dette er våpen som ikke brukes til jakt eller andre normale forhold. Hva skal en sivilperson med en AR-15 halvautomatisk maskingæver? USA er i verdenstoppen og tallene er helt klare når det gjelder antall personer som har våpen og antall personer som blir drept med våpen i USA. Selvsagt, er problemet mer komplisert enn våpenstatistikk, andre sentrale problemer er kriminalvesenet og det psykiatriske tilbudet i USA, men man må starte et sted. Hvor lenge skal man utsette en omfattende og bred debatt om våpenlovene i USA? 

Man kan ikke garantere seg mot skytetragedier, men man kan minimere hyppigheten. Selv om ikke flertallet av amerikanerne vil ha strengere våpenlover, er det ansvaret til politikerne noen ganger å gjøre det som er riktig, og ikke alltid det som er populært. USA trenger tøffere og strengere våpenlover, men i realiteten er dette et usannsynlig scenario innen de neste årene. Det vil skje en ny skytetragdie igjen. Hvor lenge skal man fortsette i samme spor før det skjer store endringer i våpenlovene i USA?

Bilde: Official White House Photo by Pete Souza

Det var enorme forventninger når kandidat Barack Obama skulle bli president Barack Obama. Hvordan har det gått med lovgiveren Obama under sin første periode som verdens mektigste person?

Når Barack Obama ble sverget inn som USAs 44. president 20. januar 2009 var man klar over at Amerika hadde store utfordringer, men ingen hadde noen anelse hvor store utfordringene skulle vise seg å være. Håp og forandring ble fort til sjokk og fortvilelse for den nye presienten. Hvordan skulle man løse alle problemene nasjonen stod ovenfor? Presidenten valgte en løsning hvor Kongressen utarbeidet lovene og administrasjonen kom med innspill og la press på medlemmene av Kongressen for å få det resultatet presidenten ønsket.

Den første politiske saken på agendaen var å håndtere en økonomi på kanten av stupet og på randen av å utvikle seg til en økonomisk depressjon, slik tilfellet var på 1930-tallet. Den første store loven som presidenten fikk igjennom Kongressen var «The American Recovery Act» en økonomisk redningspakke på over 800 milliarder dollar som skulle stabilisere og stimulerer økonomien. Redningspakken gjorde dette, til hvilken grad blir fortsatt debattert mellom verdens fremste økonomer.

I kjølevannet av den økonomiske redningspakken fulgte reformer for Wall Street og kredittkortselskapene. Reformene førte til flere reguleringer for finanssektoren i det kapitalistiske Amerika. Den største økonomiske suksessen til president Obama har vært redningspakken til bilindustrien som var på randen av konkurs. En slik konkurs ville fått drastiske følger for delstaten Michigan og hele Midtvesten. Bilindustrien har gjort et formidabelt comeback og har igjen økonomisk fortjeneste ved hjelp av en statlige redningspakke.

For å få igjennom den meste omfattende reformen under president Obamas første periode brukte presidenten resten av sin politiske kapital etter valgseieren i 2008 på den kontroversielle helsereformen store deler av 2009-2010. Det ble ikke den reformen presidenten aller mest ønsket, men et utvannet kompromiss som alikevel må karakteriseres som en seier for Obama-administrasjonen. Helsereformen ble signert av presidenten som lov den 23. mars 2010. Det er stor motstand mot helsereformen og folk flest er skeptiske til en ny og omfattende helsereform.

President Obama fikk muligheten til å nominere to kandidater til høyesterett, begge ble godkjent av Senatet. Den første latinske høyesterettsdommeren var en faktum med Sonia Sotomayor i 2009 og Elena Kagan ble den andre høyestrettdommeren presidenten fikk plassere i landets øverste rettsinstans i 2010. President Obama fikk opphevet «Don´t Ask, Don´t Tell» som gjorde at homofile og lesbiske ikke lenger måtte skjule sin legning i det amerikanske forsvaret og tidligere i år støttet han som den første amerikanske presidenten i historien kjønnsnøytrale ekteskap.

Utenrikspolitisk har det vært flere seiere for presidenten. Krigen i Irak er avsluttet som presidenten lovet under valgkampen i 2008. Krigen i Afghanistan vil få en delvis slutt innen utgangen av 2014, selv om det fortsatt vil være amerikansk tilstedeværelse i tiden etter 2014, som en del av en strategisk partnerskapsavtale mellom landene. Og ikke minst var Barack Obama den presidenten som gjorde det verken Bill Clinton eller George W. Bush klarte, å fjerne hovedmannen bak 11. september 2001 og lederen av al-Qaeda, Osama Bin Laden i en militær aksjon i Pakistan.

President Obama er riktignok ingen Lyndon B. Johnson som Robert Caro i sin nye bok «The Passage of Power: The Years of Lyndon Johnson» karakteriser som den ultimate lovgiveren, men man kan argumentere for at Barack Obama har vært den presidenten siden Lyndon B. Johnson som har fått igjennom flest lover i et vanskelig politisk klima. Om man er enige med politikken er et helt annet spørsmål. Om det er nok til å bli gjenvalgt for en andre periode med en svak økonomi og høy arbeidsledighet vil velgerne avgjøre 6. november 2012.

Steinar Ottesen

Redaktør av politiskenyheter.no

Det var en gras­rot­kam­panje som fikk Barack Obama valgt, vil en Super PAC få pre­si­denten gjenvalgt?

Barack Obama like før han ble sverget inn som USAs 43. president. Foto: Offi­cial White House photo by Pete Souza.

En Poli­tical Action Com­mitee (PAC) er en orga­ni­sa­sjon som gjen­nom­fører en kam­panje enten for eller mot en poli­tisk kan­didat, poli­tisk sak eller poli­tisk lov­giv­ning. Mel­lom­valget i 2010 mar­kerte evo­lu­sjonen av en ny PAC, som fikk navnet Super PAC. Frem­veksten skyldes Citizens United v. Federal Election Com­mis­sion, en høy­este­rettsdom fra 2010. Kjen­nelsen gjorde at fag­for­eninger, orga­ni­sa­sjoner og sel­skaper kan gi ube­grenset med økono­misk støtte til en PAC. På mange måter hevdet kjen­nelsen at penger er ytrings­frihet og dommen banet vei for det vi i dag kjenner som Super PACs.

Frem­veksten av Super PACs har blitt tydelig under nomi­na­sjons­valget for det repub­li­kanske par­tiet, og ingen kan­didat har hatt mer nytte av en Super PAC en Mitt Romney.Restour Our Future, som er en Romney-affiliert Super PAC, har brukt titalls mil­lioner av dollar og har teppe­bombet flere stater med negativ TV-reklame rettet mot andre pre­si­dent­kan­di­dater. Newt Gingrich har fått kjenne på dette ikke en, men to ganger. Første gang før cau­cu­s­valget i Iowa, og andre gang før pri­mær­valget i Flo­rida, selv om de nega­tive rekla­mene også har blitt vist i andre stater. Resul­tatet ble det samme begge gan­gene, Newt Gingrichs opp­slut­ning raste og Mitt Rom­neys opp­slut­ning økte.

Inntil nylig har pre­si­dent Obama vært svært kri­tisk og brukt sterke ord som at Super PACs er en fare for det ame­ri­kanske demo­kra­tiet, men nylig skiftet pre­si­denten mening, en såkalt flip-flop, som er beteg­nelsen som brukes i ame­ri­kansk poli­tikk. Obama-kampanjen hevdet at pre­si­denten fort­satt er mot­stander av Super PACs, men at alle må kjempe med samme virke­midler på den poli­tiske slagmarken.

Super flip-floppen fra pre­si­dent Obama vil gi kam­panjen, som alle­rede har samlet inn flere hundre mil­lioner kroner, mer økono­misk støtte og øke sjan­sene for gjen­valg. Hollywoold-eliten vil gi mil­lioner av dollar til Super PACene som støtter den sit­tende pre­si­denten, og komi­keren og akti­visten Bill Maher gav nylig 1 milion dollar til Super PACen Priori­ties USA, Obama-leirens ver­sjon av Rom­neys Restore Our Future.

Uan­sett hvilken hold­ning man har til Super PACs, så er de nå en rea­litet i ame­ri­kansk poli­tikk som man ikke kan igno­rere. Man vinner ikke valg uten penger. Man blir aldri valgt til Kon­gressen eller som ver­dens mek­tigste person hvis man ikke har samlet inn store summer. Akkurat slik det har hjulpet Mitt Romney til en klar ledelse i den repub­li­kanske nomi­na­sjons­kampen, vil det hjelpe pre­si­dent Obama i kampen om Det hvite hus. Super flip-floppen er poli­tisk kynisme til ytter­punktet og det blir mer og mer klart at pre­si­dent Obama vil gjøre alt for å bli gjen­valgt for en andre periode. Det minner mest om poli­ti­keren Bill Clinton og ikke idea­listen Jimmy Carter. Først­nevnte vant gjen­valg klart i 1996 mot Bob Dole, sist­nevnte tapte gjen­valg klart mot Ronald Reagan i 1980.

Steinar Ottesen er redaktør for politiskenyheter.no og spaltist for amerikanskpolitikk.no

Det syriske folk blir likvidert av Assad-regime og artilleri blir brukt mot sivilsamfunnet i byen Homs. Hvor lenge skal verden være passive tilskuere?

Uansett hvilke virkemidler man argumenterer for er det likevel en klar politisk realitet, dagens situasjon i Syria er uakseptabel. Flere tusen sivile har blitt drept av det syriske militæret. Diplomati og sanksjoner er virkemidler som bør prioriteres og alle aktører bør gjøre alt for å stoppe blodbadet som foregår rett foran øynene våres. Den arabiske liga har kjempet og gjort en formidabel innsats i situasjonen som er på bristepunktet til å utvikle seg til en borgerkrig. FNs sikkerhetsråd har derimot sviktet, ikke bare det syriske folk, men også hele verdens samvittighet. Utenriksminister Hillary Clinton og USAs FN-ambassadør Susan Rice har kjempet som løver, mens Russland og Kina har blokkert alle resolusjonsforslag. Begge nasjonene setter sine egneinteressser foran uskyldige sivile i Syria, noe som er totalt uakseptabelt fra et humant og moralsk perspektiv.

Hvis ikke diplomati eller sanksjoner virker mot Assad-regimet hva er alternativet? Skal verdenssamfunnet være passive tilskuere som var tilfellet under Rwanda i 1994 og under starten av krigen på Balkan? Ingen av disse utfallene er akseptable. Vil man klare å få i gjennom en resolutt, hard og omfattende resolusjon i FNs sikkerhetsråd? Håper forsvinner for hver dag som går. Den arabiske liga har fremmet flere forslag, men FN-systemet har atter en gang sviktet. Det er på tide at USA, NATO og resten av verdensssamfunnet vurderer militære alternativer, uansett om man støtter en ideologi basert på realisme eller liberalisme innen internasjonal politikk.

Første skritt kan være å støtte opposisjonen med våpen og finansielle midler, men opposisjonen må klare å samle seg slik tilfellet var i Libya. Deretter kan USA starte med hemmelige CIA-operasjoner innad i Syria. Dette er en eskalering av konflikten, noe jeg er fullstendig klar over. Siste utvei må være en militær operasjon på linje med den USA og NATO sto bak i Libya. Ingen bakkestyrker, men omfattende bruk av luftartilleri mot kritiske mål som vil svekke Assad-regime. Mange vil nok hevde at dette er dristige alternativer, men hva er alternativet? Hvor lenge skal verdenssamfunnet vente?    

Artikkelen blir publisert på Politiskenyheter.no i helgen.