Et kristent trossamfunn som vil etablere seg i et muslimsk land, kan møte mye motbør. I hvert fall kommer det ikke på tale at myndighetene i landet gir økonomisk støtte til trossamfunnet. En muslimsk menighet som vil starte virksomhet i Norge, vil normalt ikke støte på noen restriksjoner. Det er full, religiøs etableringsfrihet i Norge. Menigheten eller trossamfunnet kan også regne med å motta støtte fra den norske staten etter en tids drift. Mange kaller denne holdningen for naivisme. Kritikerne hevder at vi lar oss lure, og at myndighetene bidrar til å utvisk våre kristne verdigrunnlag. «Vi burde ha svart med samme mynt og vist den samme holdning som muslimske land gjør», er det en del som hevder.
Norge har i etterkrigstiden bestrebet seg på å ha en raus religionspolitikk. Å lage lover som forbyr religiøse grupper å komme hit, er helt uaktuelt. Vi har ingen stolt historie på dette området. Da grunnloven ble utformet i 1814, var det ikke muslimer som utgjorde en trussel, men derimot tre forhatte grupper: Eidsvolls-mennene fastslo at jesuitter, munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Henrik Wergeland fikk opphevet jødeparagrafen i 1851. Munkeordener ble tillatt i 1897, men jesuitter måtte vente helt til 1956 før de fikk adgang.
Det er få som argumenterer for etableringsforbud for religiøse grupper, men spesielt i Frp har det vært irritasjon over at små, muslimske og ofte ytterliggående trossamfunn kan motta økonomisk støtte fra den norske staten. Solberg-regjeringen har jobbet lenge med en ny livssynspolitikk. Rett før Thorhild Widvey gikk av som kulturminister, signaliserte hun at en ny lov var på trappene.
Linda Helleland har brukt lang tid til å utforme forslaget, men sist uke kom det. Bare trossamfunn som i gjennomsnitt har mer enn 500 medlemmer over en periode på 15 år, får rett til støtte. Dagens system, med en blanding av statlig og kommunal støtte, skal erstattes med en ren statlig ordning. Alle livssynsamfunn skal få lik støttekrone for hvert medlem.
Mye av det som foreslås er fornuftig. Det virkelig betente er tanken om at trossamfunn må ha et gitt antall medlemmer for å kunne søke om støtte. Får regjeringen gjennomslag, vil det kunne bety at en del ytterliggående muslimske moskéer mister støtte. Kanskje det ikke er så farlig siden mange av disse har økonomiske støttespillere i utlandet. Men det er den manglende prinsipielle tenkning som er farlig. Selv om reglene gjelder for alle trossamfunn, får man følelse av at hensikten er å ramme muslimer. Forslaget rammer også andre små trossamfunn.
KrF er opprørt over regjeringens tenkning. De ønsker å tenke prinsipielt om religionspolitikk. Men mange synes det er bra at muslimer mister støtte, og KrF kan da risikere å høre slike utsagn som Listhaug brukte i valgkampen, nemlig at «Krf sleiker imamer opp etter ryggen». Hadde forslaget blitt behandlet i forrige stortingsperiode, ville KrF hatt større muligheter for å bli hørt. Nå er det etablert en større avstand mellom regjeringspartiene og KrF, og det kan godt være at regjeringen velger å kjøre en hard linje for å vise hva som skjer når KrF stiller seg på sidelinjen.
Det vil være særdeles uheldig om forslaget går gjennom i Stortinget. Det er skummelt om religionsfrihetsprinsipper knyttes opp til antall medlemmer. Kampen mot ytterliggående, muslimske organisasjoner må tas på en annen måte enn gjennom vikarierende argumenter, lover og regler.