Statsmann Stoltenberg

Ledelse er den knappeste faktoren i et samfunn, og aldri er behovet for ledelse større enn i en krise. Derfor blir fraværet av ledelse i kriser så merkbart, på samme måte som nærvær av ledelse vender krise til mulighet. Består statsminister Jens Stoltenberg ledertesten? Med glans, mener jeg.

Den verste krisen siden annen verdenskrig rammet Norge fredag 22. juli klokken 15.26. Dagsavisen har bedt meg vurdere «hvordan statsminister Stoltenberg i ord og gjerning har håndtert den tragedien som rammet landet». Jeg skrider til verket med respekt og med 23 års erfaring i kriseledelse. Gjennom årene har jeg samarbeidet med Direktoratet for Sivilt Beredskap, Politidirektoratet, Politiet, Forsvaret, havarikommisjoner, og utallige bedrifter og enkeltmennesker i krise. Hendelser som den fredag har jeg kun erfart som øvelse, aldri som virkelighet. Selv om krisen fredag har en større kompleksitet og omfang enn jeg er vant til, har alle kriser en sammenfallende dynamikk og rytme som jeg vil strukturere resonnementene mine rundt.

I krisesituasjonen melder angsten seg. For mange er angst en lammende og ødeleggende følelse. For oss som har lest vår Kierkegaard, er angst også forutsetningen for frihet og nyskapning. Gode kriseledere erkjenner angst, og håndterer angst. Hvordan gjør de det? Slik jeg ser det finnes det bare en effektiv medisin mot angst; fellesskap. Derfor er det første jeg snuser på når jeg kommer inn som kriserådgiver hvordan lederteamet fungerer. Er det et team? Stoler de på hverandre? Samarbeider de? Vil de hverandre vel?

Regjeringens kriseråd er en nyskapning i norsk forvaltning. Da krisen var et faktum fredag, etablerte rådet seg relativt raskt i Forsvarsdepartementets lokaler på Akershus i Oslo. Det var også interessant å merke seg at statsministeren samlet rundt seg statsråder han kjente godt; Jonas Gahr Støre, Knut Storberget og Anniken Huitfeldt. Disse menneskene har kjent hverandre og samarbeidet med hverandre i mange år. De kjenner hverandres sterke og svake sider. Det er lederens oppgave å forme et fungerende kriseteam, og det er for sent å gjøre det når krisen er et faktum. Det tar lang tid å bygge tillit mellom mennesker som skal fungere sammen under enormt press. De siste dagene har vist at Stoltenberg har en slik gruppe på plass.

Det sentrale spørsmålet i all krisehåndtering er om krisen kunne ha vært unngått. Jo tidligere krisen oppdages, jo mindre alvorlig blir den. Krisen fredag ble ikke oppdaget før det var for sent. En av myndighetenes viktigste oppgaver er å levere trygghet til befolkningen. Spørsmålet som må stilles er om Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har gjort jobben sin? For en lekmann som meg, uten inngående kjennskap til etterretning og terror, er det vanskelig å fatte at en person kan planlegge en slik udåd uforstyrret i ni år. Drapsmannen har lagt igjen utallige spor i offentligheten. Likevel er det ingen som reagerer. PST har åpenbart arbeidet ut fra gale hypoteser, og trodd at slike terroraksjoner måtte gjennomføres av terrornettverk med utgangspunk i ekstreme islamistiske miljøer. Så feil kan man ta.

Staten skal sikre at vold ikke finner sted, eventuelt gjenopprette ro og orden hvis volden rammer. Når jeg hører det desperate spørsmålet som så mange av ungdommene på Utøya stiller seg: «Hvorfor brukte politiet så lang tid?», er det umulig for meg ikke å stemme i. Hvor mange av de 80 minuttene kunne Staten ha spart? Og hvor stor forskjell hadde ett minutt gjort? Jeg har ikke et eneste svar, bare spørsmål, men aner en dramatisk svikt i det vi kriserådgivere kaller «issue management» og som PST kaller «etterretning». Det konstitusjonelle ansvaret for dette ligger naturligvis hos justisministeren.

En statsminister i krise skal både lede en stat og et folk. Stoltenberg har maktet begge oppgavene med glans. Etter terroranslaget var nordmenn først lamslått, så fortvilte og triste. Etter hvert utviklet fortvilelsen seg til sinne hos mange. I en slik situasjon kunne det være fristende for en leder å puste på hatets og ondskapens glør. Stoltenberg falt aldri for fristelsen. I stedet hevet han seg over politikken, og mante til samhold, ro og verdighet. Det var ikke gitt at millioner av mennesker kun dager etter udåden, skulle vandre fredelig sammen i gatene hånd i hånd. Slik markerte nordmenn samhold, og slik sørget vi sammen. Stoltenberg har framstått som demokratiets og frihetens mann disse dagene. For dette tar jeg av meg hatten. Dette er statsmannskunst og kriseledelse av ypperste klasse.

La meg samtidig minne om at en stat er avhengig av et fungerende sivilsamfunn for å håndtere en slik krise. Det var ikke staten som var først på plass for å hjelpe sårede ved regjeringskvartalet. Det var frivillige privatpersoner. Det var ikke staten som kom i båter og reddet over 250 ungdommer på flukt fra Utøya. Det var ansvarsfulle borgere. Og i ukene og månedene som kommer er det enkeltmennesker som kommer til å støtte ofre og pårørende over hele landet. Det kan være en viktig påminnelse for en regjering som oppleves som svært statstro i de fleste sammenhenger.

Mens George W. Bush etter 9/11 ville jage sine fiender, maner Stoltenberg til åpenhet, fred og forsoning. Utfordringene framover er mange. Den rettferdigheten vi skal påføre vår fiende begynner med en rettergang i demokratiets ånd. Geert Mak skrev i sin bok «Europa» at i et sivilisert samfunn må rett ledsages av barmhjertighet. Videre blir det en utfordring for Stoltenberg ikke å la behovet for samhold bli et krav om konsensus der kritiske røster hysjes ned. Enhver krise er en mulighet til å gjøre om, og gjøre bedre. I denne prosessen må politikk, medier og det sivile samfunn sammen stille alle de ubehagelige spørsmålene til PST og politiet. Stoltenberg må sikre at disse prosessene får løpe åpent og fritt. Vi trenger ikke ro nå. Vi trenger adskillig uro. For ved neste korsvei må krisen oppdages tidligere. Vi har ikke flere å miste.