ANNONSE
tb77e3de

Bra: «Med en fraværsgrense blir det færre som forsover seg», skriver Nils August Andresen. FOTO: THOMAS BRUN/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

16-02-2017

Statistikk vs. historier

Noen rammes sikkert urimelig av fraværsgrensen, som Ap nå åpner for å reversere.

Det går an å finne sterke historier: Den unge jenta med vanskelig forhold hjemme, udiagnostisert depresjon, og ender opp med én time fravær for mye – så får hun ingen karakter, og er fanget i en ond sirkel. AUFs leder Mani Hussaini har kjørt frem denne type argumenter mot fraværsgrensen – og det er vel liten tvil om at det er AUF som har fått denne saken inn i Arbeiderpartiets programutkast, som ved en skjebnens ironi kom samme uke som vi fikk tall som klart viste en sterk og positiv effekt av fraværsgrensen.

Det finnes også historier som er vesentlig mindre sterke. Dennis B. Torkelsen, leder for Vest-Agder AUF, skrev i Dagbladet i høst at: «Det kan ikke være slik at hvis du har gym første økt på en mandag at du mister karaktergrunnlaget hvis du forsover deg en gang, er på ferie en annen gang og har kjøretime den tredje ganga.»

Slik kan det åpenbart være. Den gode nyheten er at med en fraværsgrense blir det færre som forsover seg, færre som drar på ferie utenom skoleferiene, og flere som til sist tar inn over seg at det faktisk ikke er noe i nærheten av ok å ha kjøretime i skoletiden. Sånn sett har mye av AUFs argumentasjon mot fraværsgrensen ikke gjort noe særlig annet enn å illustrere hvorfor den trengs.

Men selv om mange av AUFs historier bærer preg av å være ganske konstruerte, finnes det helt sikkert noen sterke historier om folk som mister karakterer på grunn av svært uheldige omstendigheter. Og det er historier som er lette å fortelle, med en klar handling, en skurk og en tragisk helt. Og denne type historier preger later til å prege en betydelig del av Arbeiderpartiets virkelighetsforståelse.

Det finnes andre historier også: Historier om elever som uten fraværsgrense ikke helt ville klart å mobilisere viljestyrken til å møte i nok timer, og som derfor gjorde det dårligere enn de ellers ville gjort det. For noen av dem ville det bety å gå ned fra en toppkarakter til noe mer middelmådig; for andre ville det bety forskjellen på en ståkarakter og stryk. Det er historier det er vanskelig å fortelle: Hvis du finner fem sekstenåringer som har karret i land en ståkarakter i matematikk, er det ikke åpenbart enkelt å vite at det er fraværsgrensen som har reddet dem fra stryk. Ikke vil de nødvendigvis føle det selv, heller.

Det er bare gjennom å se på statistikk at vi kan vite at det er en effekt. Skjønt, en magefølelse på at dette spiller en rolle, er tilgjengelig for de fleste gjennom introspeksjon; bare i AUF synes det å være nærmest utillatelig å antyde at ungdom, som de fleste andre av oss, i fravær av regler, insentiver og konsekvenser, stundom kan mangle nødvendig disiplin.

Politikerne skal også bry seg om resultatene for alle dem hvis historier ikke blir fortalt, og kanskje ikke enkelt kan fortelles. Man skulle jo også tro at lå i Arbeiderpartiets ryggmargsrefleks: En vektlegging av kollektive resultater, snarere enn den enkeltes tåredryppende historie. Slik sett er det nesten parodisk at Arbeiderpartiets programutkast, der man «erstatte regjeringens fraværsregler med et nytt nasjonalt regelverk» fordi fraværsgrensen er «for rigid», kommer samme uke som tall viser at fraværet i Sør-Trøndelag har sunket med 44 prosent etter at en Høyre-statsråd innførte nettopp dette rigide regelverket. Bak de 44 prosentene skjuler det seg nemlig temmelig sikkert sterke historier som aldri vil bli fortalt, om ungdom som på grunn av mindre fravær fikk et bedre utgangspunkt i livet.

Den samme type problemstilling: De sterke historiene med de synlige ofrene målt opp mot historiene som nesten ikke lar seg fortelle, annet enn som kontrafaktisk statistikk, gjenfinnes på mange områder. Det kan argumenteres for at det gjelder sykelønnsordningen, der full sykelønn i ett år bidrar til at flere er sykemeldt lenge, som igjen bidrar til at flere blir stående så lenge utenfor arbeidsmarkedet at det er vanskeligere å komme inn igjen.

Men igjen er det relativt lett å fortelle historien om en alenefar med tre barn og høyt huslån som får problemer fordi han blir syk og bare får for eksempel nitti prosent av lønnen. Derimot er det krevende på en engasjerende måte å fortelle historien om en som gjennom umerkelige, små insentiveffekter for både arbeidstaker og arbeidsgiver kom litt raskere tilbake i jobb enn han ellers ville gjort i en situasjon med hundre prosent sykelønn, og dermed reduserte den statistiske sannsynligheten for å ende opp på uføretrygd.

I noen andre sammenhenger tar Arbeiderpartiet ettertrykkelig denne motsatte vinklingen: Når man insisterer på at det er fagforeningene sentralt som må bestemme over unntak fra arbeidsmiljøloven, ikke fagforeningene lokalt, er man villig til å akseptere at det kan bety svært uheldige utslag for enkeltpersoner: Man setter fagforeningenes sentrale makt høyere.

Noen ganger finnes selvsagt legitim tvil om de relative effektene: Hvor sterk er insentivvirkningen? Hvor sterk vil atferdsendringen være? Hvor mange rammes hardt av nye regler? Det er relevante spørsmål. Men for et parti som en gang i tiden skulle stå opp for de hvis historie ikke ellers ble hørt, bør det være et tankekors at partiet tar til orde for å reversere fraværsgrensen samme uke som vi får en så tydelig pekepinn om den sterke effekten.

Til syvende og sist er sterk effekt nemlig viktigere enn sterke historier.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!