ANNONSE

15-07-2014

Staten som ble ødelagt

Ved å støtte statskuppet mot Viktor Janukovitsj dømte Vesten Ukraina til undergang. Etter to måneder med borgerkrig lar den ukrainske staten seg neppe lappe sammen igjen.

Etter to måneder med borgerkrig og hundrevis av døde har Ukraina brutt sammen som stat og vil neppe la seg lappe sammen igjen, til tross for at både Kiev og Moskva ser ut til å ønske det. Statskuppet mot Viktor Janukovitsj fungerte som et politisk Tsjernobyl og ødela den skjøre balansen som muliggjorde Ukrainas statlige eksistens etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

Et utgangspunkt for å forstå konflikten i Ukraina er at det ikke finnes ett Ukraina eller ett ukrainsk folk. Det finnes minst to Ukraina-er, kanskje tre. De østlige områdene i dagens Ukraina ble innlemmet i Moskvastaten (Russland) på midten av 1600-tallet. Her oppfatter menneskene seg som russere. Krim og området nord for Svartehavet ble erobret av Katarina den store på 1770-tallet. Her oppstod det en russisk-ukrainsk blandingskultur. Mesteparten av det øvrige Ukraina ble innlemmet i Tsar-Russland da Russland, Preussen og Østerrike likviderte Polen som stat på slutten av 1700-tallet. Ukraina som en slags kvasistat var noe Lenin og bolsjevikene etablerte på 1920-tallet i tilknytning til kampen mot stor-russisk kultur, som de forbandt med tsarisme, ortodoks kristendom og annen reaksjonær styggedom. Den vestligste delen av dagens Ukraina, der det på 1900-tallet vokste frem en rabiat høyrenasjonalisme, ble først innlemmet i det daværende Sovjetunionen i tilknytning til ikke-angrepspakten mellom Stalins Sovjet og Hitler-Tyskland i august 1939.

I Sovjetunionen bedrev bolsjevikene på 1920-tallet en aggressiv ukrainifiseringspolitikk som hadde til hensikt å utrydde russisk språk og kultur. På 1930-tallet ble denne politikken oppgitt, bruken av ukrainsk språk gikk tilbake, og folk brydde seg knapt om det stod at de var ukrainere eller russere i passet deres. Proklameringen av Ukraina som en selvstendig stat, bekreftet ved en folkeavstemning i desember 1991, var primært noe den politiske eliten i landet som hadde støttet statskuppet mot Mikhail Gorbatsjov i august 1991, stod bak. For å unngå Moskvas straffende hånd forvandlet kommunistiske apparatsjiker seg over natten til nasjonalistiske separatister. Og folk stemte lydig for selvstendighet, slik de noen måneder tidligere hadde stemt for å bevare Sovjetunionen.

På 1990- og 2000-tallet var ukrainsk politikk preget av en klar tvedeling. Folk vest i landet stemte på presidentkandidater og partier som gikk inn for å favorisere ukrainsk språk og kultur, og de ønsket å knytte Ukraina til EU og Nato. Folk øst i landet, derimot, stemte på presidentkandidater og partier som ville knytte Ukraina til Russland og likestille ukrainsk og russisk språk og kultur. I Vest-Ukraina vokste det dessuten frem en radikal ukrainsk høyrenasjonalisme, som naturlig nok hadde vært forbudt i sovjettiden. Stort sett var det østorienterte presidentkandidater og partier som vant svært jevne valg. Men de var så pragmatiske, eller korrupte, at de tok mer hensyn til befolkningen i det vestlige og sentrale Ukraina enn til egne kjernevelgere i øst. Dessuten var den ukrainske politiske eliten dyktig til å sette Russland og Vesten opp mot hverandre, noe som blant annet gjorde at Ukraina fikk billig gass fra Russland. Resultatet var at Ukraina holdt sammen som stat og sakte, men sikkert begynte å orientere seg vestover.

Viktor Janukovitsj var selve innbegrepet av en ukrainsk politiker. Han kom til makten i 2010 ved å love velgeren i øst å forsvare deres interesser og å gi russisk stilling som offisielt språk, men glemte disse løftene så snart han var havnet i presidentpalasset i Kiev. I 2010 inngikk han en avtale med Moskva som gav Russland rett til å leie flåtebasen i Sevastopol på Krim frem til 2042. Og samtidig innledet han forhandlinger med EU om en assosieringsavtale. Da avtalen med EU forelå, og det var klart at EU knapt hadde en euro å tilby, gikk han til Putin som tilbød flere titalls milliarder i form av billig gass, lån og eksportmuligheter.

Ved å støtte statskuppet mot Janukovitsj, som svar på at han nektet å undertegne avtalen med EU, viste vestlige ledere at de hverken forstod hvilket Russland de i dag har å gjøre med eller hvordan befolkningen i Øst-Ukraina ville reagere på kuppet. Eller de har bevisst fremprovosert oppløsningen av Ukraina for å forhindre at landet skulle knytte seg til Russland. Å tro at Putin pent ville se på opprettelsen av et anti-russisk regime i Ukraina, eller endog forsyne det med billig gass, var mildt sagt naivt. Og det krevde ikke større innsikt for å forstå at folk i Øst-Ukraina ville gjøre opprør mot et regime som ikke bare hadde kuppet seg til makten, men som i deres øyne bestod av ekstreme nasjonalister og fascister.

I dag det flytt så mye blod i Ukraina at landet neppe kan overleve som stat, i høyden som en løs føderasjon. Skylden for at Ukraina brøt sammen må vestlige ledere påta seg. Enten har de bevisst fremprovosert ødeleggelsen av Ukraina, eller så har de opptrådt så dumt at det grenser til det kriminelle.

Trykket i Adresseavisen 9. juli 2014.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!