Påstander om «tåkefyrste» har hengt ved Jonas Gahr Støre helt siden han ble valgt til Aps leder for tre år siden. Helt ubegrunnet er det ikke. Det har ofte vært vanskelig å få tak på hva han egentlig mener og hva han står for. Det er spesielt når kommunikasjonskanalene er radio og TV at tilhørerne lurer.
I sitt foredrag til landsmøtet fikk han tåken til å lette. Budskapet var enkelt: Jeg er klar for å bli statsminister. Norge trenger en ny regjering. Talen satt som et skudd i salen. Den var ideologisk og konkret med en sterk understrekning at vi står foran et verdivalg. Støre snakket både til hjerte og hjerne. Han angrep statsminister Erna Solbergs blåblå regjering på områder der den fortjener å bli kritisert. Støre var personlig uten å bli påtrengende privat. Og han var til og med morsom. Det er en side av Støre få har hørt noe til. Det gir selvtillit når Jonas Gahr Støre ser at medienes kommentatorer gir ham god karakter for talen. Partilederen hoppet over de vanskelige sakene for partiet som oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Asylpolitikken gikk han også lett forbi. På disse områdene ligger det fortsatt mye krutt som kan splitte partiet.
Partilederen sendte en invitasjon til sentrum som ikke er til å misforstå. Høstens valg står ifølge Støre mellom to regjeringsalternativer. «Et Norge der høyrepartiene styrer i fire nye år. Eller et Norge der Arbeiderpartiet og sentrum tar ansvar sammen.»
For mange lyder dette kanskje som tåkeprat, men for delgatene på landsmøtet og for folkene i sentrumspartiet KrF er det klar tale. Blir Støre statsminister etter valget, vil han gjøre regjeringsdøra høy og porten inn til regjeringskvartalet vid for KrF og Knut Arild Hareide. Venstre er ikke med. Partiet har selv satt seg utenfor.
Invitasjonen til sentrum er historisk. Støre er den første Ap-lederen som inviterer KrF med i en Ap-ledet regjering. Jens Stoltenberg lekte med tanken om et samarbeid mellom Ap og KrF. Som statsminister hadde Gro Harlem Brundtland et godt samarbeid i Stortinget med KrF-leder Kjell Magne Bondevik. Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen tenkte aldri slike tanker.
Landsmøtet vil slutte seg til partilederens regjeringsstrategi. Men mange vil i sitt stille sinne spørre om det er klokt å overse SV som regjeringspartner. Alle vet – og Støre ikke minst – at SV og KrF av politiske grunner ikke vil sitte i samme regjering. Nå kan det hende at SV ikke er interessert i å være med i en Støre-regjering. Partiet har behov for å bruke den neste valgperioden på å bygge seg opp. SV-leder Audun Lysbakken er kanskje glad til.
Invitasjonen til sentrum er ikke et signal om en høyredreining. Tvert imot – ironisk nok. Programmet landsmøtet vedtar står i en sikker sosialdemokratisk tradisjon med beina plantet på venstre side, og i fagbevegelsen ikke minst. Støre har bygd opp et godt samarbeid med fagbevegelsen. Forholdet til LO er i dag minst like bra som det var i den tida da Martin Kolberg var Aps mektige sekretær. Forslaget om å doble fagforeningsfradraget er musikk i ørene på fagbevegelsens tillitsvalgte. Det samme er løftet om å fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser.
Støre har brukt sine tre år som leder på å blåse liv i partiorganisasjonen som var i ferd med å sovne etter de åtte rødgrønne regjeringsårene. Organisasjonen har gjenvunnet sin politiske styrke og står godt rustet til å gå løs på valgkampen.
Distriktspolitikken har igjen kommet til heder og verdighet i Ap. Historisk er Ap fadder til etterkrigstidas aktive distriktspolitikk. Derfor var det sløvt av Ap å miste grepet om distriktspolitikken til Sp og de andre sentrumspartiene. Det er ikke bare en tom frase når Støre trekker fram det gamle Ap-slagordet «By og land hand i hand». Ap må ha en politikk både for storbyene og for utkanten. Den distriktspolitiske vekkelsen vil i alle fall gjøre det enklere for Ap å styre sammen med Sp.