Nyheter

Støre er på feil sted

Arbeiderpartiet og Støre er en feilkobling. Partiet gjør klokt i å tape valget.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Opprinnelig publisert i forfatternes blogg hos Nettavisen.

At Jonas Gahr Støre sliter med å få med seg grasrota bør ikke overraske noen. Lista er blitt lang over saker der Støre enten fremstår etisk tvilsom, usann eller på kant med tradisjonene i eget parti. Fra skatteplanlegging, svart arbeid (uheldig eller ikke) og tvilsomme byggeprosjekter til forskjellsbehandling av rike venner som statsråd.

Tschudi-saken var den alvorligste, og det er overraskende at partiet lot ham fortsette. En nær venn av Støre mottok store fordeler fra Støres eget departement, sånn oss rikmenn imellom. Den oppsummerer på mange måter Støres problem, som en del av et nettverk hevet over den vanlige borger (les denne lenken om du trenger en påminnelse),

Undergraver ytringsfriheten

Men ikke noe av dette er politiske saker. Det er vanskelig å vite hva han faktisk mener politisk. Et tydelig unntak gjelder ytringsfrihet. For hans opptreden under karikaturstriden i 2006 vitner om liten respekt for vestlige humanistiske verdier. Som utenriksminister beklaget han norske mediers publiseringer av profeten på den arabiske tv-kanalen Al-Jazeera. Noe som er prinsipielt oppsiktsvekkende i seg selv.
Slik ofret han redaktør Vebjørn Selbekk på realpolitikkens alter, ved å forvandle ytringsfrihet og pressefrihet til praktisk hestehandel med krenkede religiøse. Dessverre for Støre kaster dette en skygge over hans vurderingsevne, hvilket gjør mange skeptiske til at han skal lede landet. Senest i august i år hevdet han i at han ikke har «noe å beklage» for måten han håndterte situasjonen på. At han støttet forslaget om å innføre en ny blasfemiparagraf i 2009 bekrefter inntrykket av en som ønsker å tekkes religiøse krefter, selv de mest ytterliggående.

Et klasseproblem

Sjansen for at landet får en statsminister fra Arbeiderpartiet etter høstens stortingsvalg er stor, helt uavhengig av hvem som er leder. Men det er rimelig å anta at sjansen ville være større med en annen leder, særlig om lederen var en som sto nærmere de budskapene som partiet ønsker å selge. Jøtul-arvingen, mangemillionæren og vestkantmannen Støre skal jobbe hardt for å bli trodd på sak.
For et nøkkelbegrep for å forstå Støres problemer er overklasse. Det er noe ved alle oppslagene om ham som verken har med jus eller etikk å gjøre, men med klasse. De færreste har en brygge de trenger å «gjøre forbedringer» på. Og slett ikke alle investerer litt sånn på fritida i boligprosjekter sammen med Rimi-Hagen og Midelfart. Det er selve bakgrunnen for sakene som gjør at oppslagene skader Arbeiderpartiet, ikke at han nødvendigvis gjør noe ulovlig eller tvilsomt.
Det er ikke noe galt i å arve eller eie. Det trenger heller ikke være noe galt i å fremstå snobbete, eller i å faktisk være det. Men det er påfallende «uheldig» for Støre at arbeidsliv og skatt er hovedsaker for partiet han leder. Det skal godt gjøres å finne en norsk politiker med mindre naturlig troverdighet i akkurat disse spørsmålene. Han har en vinnende, statsmannaktig (til og med karismatisk) framtoning, men han mangler fullstendig nærhet til sakene han skal fronte.

Fabrikkarbeidere og skogbrukere

Arbeiderpartiet har en tydelig historie. De har vært ledet av sagbrukere, skogbrukere og fabrikkarbeidere, som er helt sentralt i partiets appell og identitet. Siden 80-tallet har dette delvis vært en tilbakelagt myte, men selv sosialøkonomene og overlegene blant dem har enten hatt solid arbeiderklassebakgrunn eller dyp tilknytning til arbeiderbevegelsen. Støre er sønn av en skipsmegler og vestkantgutt.
Også Jens Stoltenberg benyttet private tjenester samtidig som han til dels arbeidet politisk for det motsatte. Også Stoltenberg hadde klare livsstilsinnslag fra overklasse og vestkant. Men han hadde likevel dype røtter i bevegelsen, og i motsetning til Støre viste han en viss nærhet til partiets hjertesaker. Et tydelig engasjement som var til å tro på.
Helt siden Gro Harlem Brundtlands åttitall har arbeiderens rolle i partiet avtatt. At Jonas ble tatt under Gros vinger gjennom 90-tallet dannet mye av grunnlaget for hans senere politiske suksess. Karriereplanleggingen har vært som tatt ut av en hvilken som helst lærebok om politisk CV, noe rollen som generalsekretær i Røde Kors understreker. Pendlingen mellom interesseorganisasjoner og politikken er forøvrig en meget betenkelig samrøre-tradisjon (noe Støre selvsagt ikke kan lastes for).

Tap-tap for Arbeiderpartiet

For Arbeiderpartiet er dette en tap-tap situasjon. Det er godt mulig Støre blir statsminister, og kommer han først dit vil han i større grad få benyttet noen av sine sterkeste sider. For hans statsmannegenskaper skal ingen klage på. Men selv om det skulle fungere, og han skulle sitte som statsminister i fire eller åtte år, vil hans arv være å representere Arbeiderpartiets brudd med egne tradisjoner og egen grasrot. Spissformulert: For arbeiderpartiets fremtid er det best om de taper valget.
For alt er ikke som det skal når en AP-leder bruker private tjenester i alle livets faser, både for seg selv og sine nærmeste. Han er ikke den første, og en lang rekke AP-topper har i økende grad levd et beskyttet overklasse-liv. Men det er stor forskjell på å unne seg enkelte goder og det å faktisk være sånn. Og det er problemet til Støre: uansett hvor mange ganger han gjentar LOs paroler eller APs utvalgte stikkord, så er han selv ikke en naturlig del av det. Han tilhører en annen del av samfunnet. Titalls millioner fra LO kan ikke endre dette. Selv et kobbel av informasjonsarbeidere kan heller ikke bekjempe fakta.

Forunderlig kommunikasjonsstrategi

Ingen politiker er lenger unna publikum enn Jonas. Han er vanskeligere å få i tale enn statsministeren. Strategien er vanskelig å forstå. Han gir ny mening til begrepet utilgjengelig, nesten som det skulle være et mål i seg selv. Derfor må vi anta at det er nettopp det, å skape et bilde av en leder hevet over den smålige hverdagspolitikken, meislet for større oppgaver. Problemet er at strategien feilet for flere år tilbake, og det er for sent å putte på ham rutete skjorte og sende ham rundt i landet rett før valget. Det understreker bare utilgjengeligheten.
Hans form for ikke-kommunikasjon står i grell kontrast til folkeligheten nordmenn ofte liker, og som man tradisjonelt forbandt med partiet han leder. I sak etter sak nekter han å stille til intervju, og når han først uttaler seg er det ofte gjennom rådgiver, epost eller partikolleger. Deltar han selv har det ofte gått unaturlig lang tid. Dessverre for Støre fremstår dette mer nedlatende og handlingslammet enn verdig. Å heve seg over den offentlige samtalen hører mer til næringslivet enn politikken.

Kampen om partiets sjel

Støre som person er egentlig ikke det interessante. Kampen om Arbeiderpartiets sjel er derimot meget aktuell, ikke minst fordi partiet er en lokal og nasjonal institusjon tett sammenvevet med byråkratiet og øvrige institusjoner. Akkurat det kan man gjerne diskutere, men her skal bemerkes at partiets posisjon gjør at deres veivalg er viktig for landet, ikke bare medlemmene.
Støre fremstår som en mann i feil posisjon til feil tid. En som grunnleggende bryter med Arbeiderpartiets mest sentrale tradisjoner og verdier. Noe som  grasrota enkelt fanger opp, og som vi antagelig ser resultatet av på meningsmålinger og manglende engasjement. For arbeiderklassen finnes fortsatt, selv om den formelt sett er oppgradert til økonomisk middelklasse. Men den folkelige arbeiderklasse-mentaliteten står ennå sterkt ved lag, og det skal godt gjøres å se for seg noen som står fjernere fra dem enn AP-lederen.
Der Stoltenberg tross alt hadde en bakgrunn som knyttet ham til grasrota, er Støre manifestasjonen av en antiarbeider. I denne sammenhengen nærmest en parodi, uten at det skal holdes imot ham. Personlig unner jeg ham både penger, nettverk og alle mulige goder, det er ikke poenget. Han virker også som en trivelig og smart fyr. Men som symbol på arbeiderbevegelsen er han nesten maksimalt malplassert.
Arbeiderpartiet er ikke bare en institusjon, men et folkelig breddeparti. For å benytte kraften som ligger i dette må de tillitsvalgte ha en leder som representerer dem. En leder som reelt sett representerer partiets saker og verdier. Det gjør ikke Støre. Men han kan likevel vinne frem. Da kan han fort bli mannen som opphevet de siste skillene mellom Arbeiderpartiet og Høyresiden.

Mer fra: Nyheter