«Frihet under ansvar» ville han ha ropt ut. Det var de tre korte ordene han brukte i sluttscenen av «Fruen fra havet». Skuespillet kom ut i 1888.
I det moderne samfunnet dyrker vi våre etablerte og godt nødvendige samfunnsfriheter nesten til det bisarre, enten det er innenfor rammen av ytringsfrihet, religionsfrihet eller pressefrihet. Ansvarligheten ser ut til å være mangelvare.
For noen uker siden satte den siste romanen av Vigdis Hjorth i gang en debatt om litteraturens frihet, eller rettere sagt friheten til å utlevere personer som er lett gjenkjennelige i skjønnlitterære verker.
Debatten har vært såre nødvendig. I forlagsbransjen oppleves det nå å være en mangel på selvjustis. De siste dagene er denne opplevelsen blitt forsterket ved at forfatteren Geir Gulliksens tidligere kone anklager eksmannen for å utlevere henne. Hun heter Marianne Bang Hansen, er forsker og psykolog. I en kronikk i Aftenposten skriver hun: «Jeg har vært gift med en forfatter i nesten 20 år. Det finnes ingen etikk som beskytter mitt privatliv».
Geir Gulliksen er ingen hvemsomhelst i bransjen. Han har vært en ettertraktet forlagsredaktør, og har blant annet hatt Karl Ove Knausgård i sin Oktober-stall. De siste årene har han skrevet egne romaner, og skal vi tro hans ekskone har han tatt med seg den utleverende holdningen som Knausgård er kjent for.
En enslig anklage er ikke nok til å dømme en forfatter, men jeg synes å se et mønster i forlagsbransjen nå. Mange er villige til å strekke seg langt for å oppnå oppmerksomhet om forfatterskapet.
Det er en skummel utvikling. Det er ingen autoritet som kan sette foten ned og si at «nok er nok». I motsetning til pressen, har ikke forlagsbransjen noe etisk regelverk å lene seg på Mange ganger har det vært tatt til orde for at det skulle utarbeides en vær varsom-plakat for forfattere og forlag. Hver gang det er blitt foreslått, er tanken effektivt skutt ned av frihetens apostler.
Noe av motstanden kan være vel begrunnet, men vi må også erkjenne at tunge frihetsprinsipper benyttes for å skaffe seg og bransjen mest mulig armslag. Slik er og var det i hvert fall i mediebransjen
For 25 år siden tjente Dagbladet på det mest 15 til 20 millioner i året på sine sexannonser. Datidens redaktører hadde ingen skam. De forsvarte den omfattende publiseringen i ytringsfrihetens navn. De fleste forsto hva som lå bak. De håvet inn penger under dekke av et viktig samfunnsprinsipp.
Men pressen har i det store gjort iherdige forsøk på å utøve selvjustis. Vær varsom-plakaten har eksistert i nesten hundre år. «Vi besitter store friheter. Vi har mektige våpen gjennom ord og bilder. Vi må utvise selvjustis», har vært mantraet.
Samfunnet har bevilget tilsvarende friheter både til litteratur og religion. Muligheten for usunn maktutøvelse er den samme som i pressen. Bruk av åndelig makt kan legge menneskers liv i grus. Litteraturen har samme mulighet og risiko. Ønske om hevn kan være blant de usunne motivene hos en skjønnlitterær forfatter.
Selvsagt praktiseres det selvjustis både i forlag og trossamfunn, men spør man etter et skrevet regelverk, blir begge disse miljøene svar skyldige.
De har ganske enkelt ikke noe å vise til. Det er en stor skam i 2016. Begge miljøene burde få det brenntravelt med å lage sine etiske plakater. Da ville både Marianne Bang Hansen og Henrik Ibsen blitt fornøyd.