ANNONSE
perspektiv1409

«Partiet rommer industriarbeidere fra Øvre Årdal og jonasgahrstører, miljøbevegelse og oljearbeidere, asylliberalere og asylbekymrede, teknokrater og ideologer», skriver vår kommentator. FOTO: MIMSY MØLLER

Vis bildetekst

Sprikende Støre

På lang sikt er det ikke bra for noen at Arbeiderpartiet ligger med brukket rygg.

Arbeiderpartiets valgnederlag er på kort sikt gledelig for konservative som meg: Nå får vi fire nye år med bedre økonomisk omstilling og en mer ansvarlig innvandringspolitikk!

Men på lengre sikt er det ikke bra for noen at Arbeiderpartiet ligger med brukket rygg. Norge trenger et sterkt, tydelig og ansvarlig opposisjonsparti til venstre for midtstreken. Alternativet er avskallinger til populistiske bevegelser og særinteresser både til høyre og til venstre.

I dagene og ukene som kommer, vil vi få høre mange forklaringer på hvorfor Ap gjorde et dårlig valg. De fleste av dem vil ha det til felles at de stemmer perfekt overens med avsenders allerede eksisterende kjepphester. Nå må Ap satse mer på klima! Vi må omfavne oljearbeideren! Ap må ta avstand fra Fremskrittspartiet! Nå må vi våge å snakke om innvandring!

Det er godt mulig Ap kunne gjort et bedre valg gjennom å velge én av disse mange motstridende analysene. Men de tar ofte ikke inn over seg at partiet er en koalisjon med velgere med motstridende interesser og verdier.

Per Borten snakket i sin tid om at å lede det borgerlige samarbeidet var som å bære sprikende staur. Å være leder i Arbeiderpartiet er også på sitt vis som å bære sprikende staur. Partiet rommer industriarbeidere fra Øvre Årdal og jonasgahrstører, miljøbevegelse og oljearbeidere, asylliberalere og asylbekymrede, teknokrater og ideologer.

Hvis du går fullt og helt for én del av koalisjonen, kan du miste andre deler. Da må du i hvert fall vite både at det er flere velgere dit du går enn der du kommer fra, og at du faktisk kan kjempe om dem. Det er ofte langt fra sikkert. Og for raskt å ta en av mine egne kjepphester: Det er vanskelig å forstå hvordan det kunne være klokt av Arbeiderpartiet å snu om kommunereform. Ikke fordi velgerne ikke finnes, men fordi de stemmer Senterpartiet. (Jeg ser her bort ifra muligheten for at Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik og Trond Giske satte seg ned og sa, vel, dette taper vi kanskje på, men å hindre en kommunereform for fremtiden er bare the right thing do to.)

I regjering må man fatte vedtak, og da må man finne kompromisser i betente stridsspørsmål. Iblant møtes man på halvveien, og ingen er fornøyde, iblant vinner en gruppe på et område og en annen på et annet. Men i opposisjon er alle vedtak midlertidige, og i prinsippet gjenstand for evig omkamp. Sett utenfra har partiet løst problemet ved å inneha alle standpunkt på en gang: Man har vært for olje og mot olje, for kommunereform og mot kommunereform, for flystasjon på Andøya og mot flystasjon på Andøya, for nasjonalt beredskapssenter Taraldsrud og mot nasjonalt beredskapssenter på Taraldsrud, for asylinnstramminger og mot asylinnstramminger.

Noe av problemet er at Ap etter fire år i opposisjon har utviklet svært lite ny politikk, spesielt på de vanskeligste feltene. Kampen mellom interessegruppene har dermed vært en kamp om gamle løsninger, ikke en diskusjon som har tatt sikte på å identifisere nasjonens utfordringer og peke ut en retning som kan forene grupper som i utgangspunktet har motstridende interesser og verdier om en ny og felles retning.

Og det er en av grunnene til at et land trenger en sterk og ansvarlig opposisjon: Regjeringer lager kompromisser mellom eksisterende interessegrupper. Opposisjonen står friere til å fange opp nye strømninger og til å formulere svar på dem.

La meg gi to eksempler på muligheter for å tenke nytt, på to av områdene som både er store og presserende utfordringer for Norge, og som har splittet Arbeiderpartiet:

I dag er en viktig konflikt i olje-mot-klima-debatten hvilke områder som skal åpnes oppfor olje- og gassvirksomhet. Én gruppe kan vinne seier ved at områder stenges eller åpnes, og iblant kan man gjøre kompromisser, som å si ja til Nordland VI, men nei til andre områder i Lofoten. En helt annen måte å tilnærme seg spørsmålet på, er å begynne med hensynene som ligger under: Klima mot økonomi og arbeidsplasser. Da ligger det andre kompromisser her: For eksempel kunne man åpnet områder mot at halvparten av særskatten på olje går til internasjonale klimatiltak. Det blir mer penger i statskassen enn uten olje, og samtidig større globale utslippskutt.

På samme måte er det mulig å tenke på innvandringsfeltet: Målkonflikten knyttet til innvandring handler om ønsket om å hjelpe flest mulig mennesker i nød, men samtidig ha en bærekraftig innvandring til Norge. Dagens praktisering av asylinstituttet er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. Gitt kostnaden ved å ta imot flyktninger til Norge, hadde det vært mulig å finne andre løsninger i samarbeid med tredjeland, hvor Norge betaler andre land for å ta imot og integrere flyktninger, i tillegg til en dramatisk opptrapping av bistand til UNHCR og annen mer direkte bistand. Jo da, Fremskrittspartiet har luftet noen lignende tanker – men det kommer ofte uten de mange humanitære milliardene, og gjennomarbeidede planene for å utgjøre en forskjell i verden som Arbeiderpartiet kunne kommet med.

Per Borten var flink til å bære sprikende staur – men til slutt kom Europa-spørsmålet og felte ham. Det gjør det helt sikkert med Arbeiderpartiet også til slutt. Men i mellomtiden bør partiet sprike litt mindre og utvikle litt mer politikk for fremtiden.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!