ANNONSE
SOSIALT EKSPERIMENT: Dagens barn og tenåringer er «alene hjemme» på internett – generasjonene over har lite innblikk i hva som foregår. FOTO: NRK

SOSIALT EKSPERIMENT: Dagens barn og tenåringer er «alene hjemme» på internett – generasjonene over har lite innblikk i hva som foregår. FOTO: NRK

Vis bildetekst

Språk for Skam

Unge i dag er satt inn i kyberspace uten barnevakt. De er prøvekaniner i et sosialt eksperiment som kan sammenlignes med røyking på sekstitallet.

Enkelte hevder at språket kun dekker en liten brøkdel av menneskets totale kommunikasjon. Altså at ordene vi sier og uttaler, bare betyr om lag 10 prosent av hva vi kommuniserer. Mens måten vi snakker ordene på, ansiktsuttrykk og kroppsspråk og slike ting, står for de resterende 90 prosent.

Når noen sier sånt til meg, har jeg en irriterende evne til å kjøpe det for god fisk, og tro på det ukritisk, uten å stille det minste spørsmål til hvor vedkommende har dette fra. Og fra tid til annen så skremmer det meg.

En gang fikk jeg høre «fakta» om at «forskning viser at ca. 30 prosent av alt som var sant, ikke er sant». Altså at det – statistisk sett – er slik, at alt som er empirisk bevist gjennom forskning, ikke er sant allikevel. Selv denne forskningen, som hevdet den var fakta, var 30 prosent jug.

Grunnen til at dette skremmer meg, er at fordi jeg ofte føler meg helt ukritisk i forhold til hvor disse påstandene kommer fra. Ofte er kilden «en kompis av en kompis», som igjen «leste det på nettet». Og sånne ting tar jeg til meg, gjør til mitt, og går rundt og tror på. Og derfor, på et vis, går rundt i en falsk og vaklende verden, bygget på halvsannheter.

Av og til frykter jeg at samfunnsmaskinen er som en stor «Hviskeleken»: Noe skjer eller noen finner ut av noe sant, og det er sant, helt utvilsom bænkers fakta. Men så fortelles denne faktaen videre. Og videre. Og når faktumet blir fortalt mange nok ganger, skifter det også litt form for hver gang. Og blir til slutt bare feil. Litt som å hviske: «30 prosent av alt du tror er sant er feil» til noen, som hvisker det videre til neste person, og når det er hvisket til alle, er utsagnet blitt til: «Forskere fant spøkelser i et speil».

Jeg vil alltid vil være litt (men bare litt) misunnelig på dem som ble født på femti- og sekstitallet. De har levd og vil leve hele sitt jordiske liv – i hvert fall på et ytre, materialistisk plan – i en eksistensiell betingelsesmessig gullalder og total opptur uten sidestykke eller sammenligning i Norges så vel som menneskehetens historie. Forhåpentligvis uten å leve lenge nok til å oppleve nedturen. Jeg ser riktignok for meg oppveksten til denne 60-tallsgenerasjonen som litt kjipere enn min, med tanke på tilgang på mat og pålegg og teknologi og medisiner. Jeg ser også for meg en slik barndom som mer uskyldig enn min eller de som vokser opp i dag.

Ingen i barn den generasjonen trengte å bekymre seg for om nyhetene var sanne eller «ekte», eller ikke. Alt de så på TV og hørte på radio (unntatt, liksom ... «Detektimen» eller «Dickie Dick Dickens») var sant! Ingen spurte seg selv om Dagsrevyen var verifiserbart eller hadde en skjult agenda eller trengte å forholde seg kildekritisk til nyhetene på fjernsynet. Jeg tror de færreste forholdt seg eller måtte forholde seg filosofisk til begrepet sannhet på den måten, som unge er nødt til i dag.

Faktumet er (og husk at dette sannsynligvis er i hvert fall 30 prosent feil) at unge i dag har blitt satt inn i kyberspace uten barnevakt. De er prøvekaniner i et sosialt eksperiment som kan sammenlignes med røyking på sekstitallet. De som er unge tenåringer nå, har vokst opp med internett og selfiebilder og videodeling som en selvfølgelighet. Samtidig vet ikke den eldre generasjonen nok om hva som egentlig skjer.

For jeg priser min skaper hver morgen for at jeg ikke går på ungdomsskolen i dag – at jeg kommer fra Midt i Smørøyet-generasjonen (søk det opp!), og ikke er en del av «Skamgenerasjonen». Nakenbilder og sexvideoer og nettmobbing var ikke noe det var vanlig at vi måtte deale med i Drammen da jeg var yngre.

Her om dagen så jeg en rystende YouTube-video. Det var fra lanseringen av den første iPhone. Steve Jobs sier i videoen at verden nå vil forandres for alltid. At det han nå skal vise, kommer til å fundamentalt endre måten vi kommuniserer og bruker internett på. Og så, ta-daa, viser han fram iPhone 1, som ser ut som en ståltråd og gråstein tapet fast i en treplanke i forhold til dagens mobiltelefonteknologi. Gisp etter gisp går gjennom salen for hver ny revolusjonerende feature Steve Jobs viser fram. Alle ord som ytres er ladde med Evighetens orgelaktige klang. Men det mest rystende er ikke videoen i seg selv, men når den er lagt ut: i 2007.

Ting forandrer seg fort. For femti år siden sto alle på bussholdeplassen og holdt en sigg. I dag holder de en skjerm. Men det er bare når man ikke følger med på utviklinga at den løper løpsk.

Det kan godt hende språket og ordene vi bruker bare utgjør 10 prosent av vår samlede kommunikasjon. Men det er oss selv som velger hva og hvordan vi kommuniserer. Dette er dessverre lærdom den oppvoksende generasjon betaler dyrt for i dag.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!