Debatt

SPD – ørnen som krasjlandet

Tyske sosialdemokrater sliter tungt. Uten en kraftig fornyelse, kanskje også ny ledelse, kan valget neste år bli en katastrofe.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tysklands eldste og stolteste parti, det sosialdemokratiske SPD, preges av rådvillhet og tvil. Partileder Sigmar Gabriel oppfattes som vinglende og vaklende. «Det ville hjelpe om han holdt fast på en mening i mer enn tre uker», blir det sagt. Etter to perioder som juniorpartner i Angela Merkels regjering sliter SPD med profileringen. Merkel får æren for alt som går bra. Hun har lagt kursen så mye mot venstre at SPD knapt har eget handlingsrom tilbake. At partiet nå har havnet rundt 20 prosent på meningsmålingene, er likevel verre enn det selv de største pessimistene hadde forestilt seg.

Det kunne vært gjort annerledes. Valgene i 2005 og i 2013 endte med storkoalisjon mellom de konservative Unionspartiene og SPD under ledelse av Angela Merkel. (I et mellomspill 2009–2013 styrte hun i koalisjon med det liberale Fridemokratiske partiet.) Både i 2005 og 2013 ble det rød-grønt flertall i Forbundsdagen. Rødgrønt riktignok om man talte med mandatene til venstrepartiet Die Linke. Men siden ingen ville samarbeide med Die Linke, ble det i stedet konservativ dominans i tysk politikk.

Foran neste års valg har Gabriel sendt opp en prøveballong. I en artikkel i Der Spiegel gikk han inn for et samarbeid mellom «progressive partier». Dette ble klart tolket som vilje til å trekke Die Linke med i et regjeringssamarbeid. Til nå har dette vært tabu. Først fordi en del av Die Linke en gang var arvtakerne til det østtyske kommunistpartiet. Men 27 år etter Murens fall er det heller Die Linkes absolutte krav som gjør dem lite egnet for de kompromisser en rør-rød-grønn koalisjon ville kreve.

SPD er det eneste av de nåværende store, tyske partiene som kan trekke sin historie helt tilbake til 1800-tallet. Alle de andre er etterkrigsfenomener. SPD ble forsøkt knust av Hitler, men klarte å beholde en viss kontinuitet i dekning og i hemmelighet. Etter krigen i 1945 var partiet straks klart for ny innsats. Neste store skritt ble tatt med Godesberg-programmet i 1959. Da la SPD tida som et marxistisk arbeiderparti bak seg, og etablerte seg som et regjeringsdyktig, sosialdemokratisk folkeparti. At partiet virkelig var regjeringsdyktig, fikk man vist da det i 1966 ble etablert en storkoalisjon med kristeligdemokratene og med Willy Brandt som utenriksminister. Det la grunnlaget for at Brandt kunne overta som kansler etter valget i 1969.

Med sine øst-avtaler la Willy Brandt grunnlaget for avspenning i Europa på et tidspunkt da den kalde krigen var på sitt kaldeste. Etterfølgeren Helmut Schmidt styrte sikkerhetspolitikken trygt gjennom nye utfordringer, og tok også godt vare på tysk økonomi. I 1982 var det likevel tid for maktskifte. Kristeligdemokraten Helmut Kohl overtok, og ble sittende i 16 år, før det i 1998 på ny var SPDs tur, med Gerhard Schröder som leder av en rødgrønn koalisjon. Med sitt økonomiske program Agenda 2010 fikk han rettet opp tysk økonomi, som var i store vansker. Arbeidsløsheten ble halvert. Men med sosiale omkostninger som førte til avskalling til venstre, konflikt med fagbevegelsen og åpning for Angela Merkel i 2005.

SPD sliter med å finne sin plass. Skal man fortsatt konkurrere med kristeligdemokratene om sentrumsvelgerne? Eller skal kursen legges klart mer mot venstre for å få større handlingsrom? En stor meningsmåling fra 2013 viste at velgerne var absolutt mest opptatt av saker som burde treffe SPD midt i hjertet: Mindre ulikhet, mer rettferdighet, trygge arbeidsplasser, utdanning for alle. Men siden har flyktningpolitikken kommet til som en usikkerhetsfaktor og har skapt grunnlag for det store, høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland, som også har trukket velgere fra SPD. Sosialdemokratenes utfordring blir å formidle at urettferdighetene og usikkerheten i dagens samfunn ikke skyldes flyktningene. Det er ikke snakk om Vesten mot Islam, men om rike mot fattige over hele verden. Ulikheten, manglende muligheter til utdanning, lave lønninger, skyldes ikke flyktninger, men en globalisert finanskapitalisme, som ikke fatter at næringsliv og markedsøkonomi må være der til beste for menneskene, og ikke omvendt.

Meningsmålingene gir Sigmar Gabriel svært små sjanser til å vinne en tvekamp mot Angela Merkel ved valget på ny Forbundsdag høsten 2017. Innad i SPD diskuteres et skifte av leder. Men ingen av de aktuelle kandidatene til å overta, har vist vilje til å stille opp som kanslerkandidat. Tvert om har det vært blankt nei fra så vel utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, som lederen av delstatsregjeringen i Nordrhein-Westfalen Hannelore Kraft og fra Hamburgs overborgermester Olaf Scholz. Både Kraft og Scholz har vist stor evne til å vinne valg. Men det spekuleres i at de vil vente til valget i 2021, når sjansen til å vinne kanskje er større.

En aktuell kandidat kan være Martin Schulz, som går av som president i Europaparlamentet i desember i år. Han er meget dyktig, er en god og medrivende taler og meget respektert. Men han er en god venn av Sigmar Gabriel, og vil neppe utfordre ham i åpen strid. Skal han stille som kanslerkandidat, må det være fordi Gabriel innstendig ber ham om det. Med overhengende fare for krasjlanding, blir det neppe noen kamp om å få innta førersetet.

Mer fra: Debatt