Spagaten

En del arbeidsgivere lar seg provosere av snakk om «løsarbeidersamfunnet» i diskusjonen om innleid arbeidskraft og bemanningsbyråer. Sannheten er at «løsarbeider» er en presis beskrivelse, for den som selv utsettes for en slik tilværelse. Mye mer så enn spagaten «Fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» som oppdragsgiverne nylig har beriket vårt språk med og som viser hvor galt det kan gå når man prøver å beskrive noe man ikke selv har opplevd. Alle som selv har prøvd vet at det er langt mer smertefullt å gå ned i spagaten, enn å snakke om det.

Einar Gerhardsens drøm var et samfunn der vanlige folk ikke behøvde å stå med lua i hånda. I dag ville han sagt at de skulle slippe å stå med smarttelefonen i hånda, ventende på oppdrag.

Grensa mellom ordnede og mindre ordnede arbeidsforhold går alltid et sted, og den blir forsøkt flytta på hele tida. Den er ikke så lett å få øye på når man selv har fast jobb, god lønn, alternative jobbmuligheter, fleksitid, stillerom og kaffemaskin, men det angår deg like fullt.

Det som inntil nylig het vikarbyråer, heter nå «Bemanningsbyråer». De har gitt norske arbeidstakere enda en spagat å stå, nemlig permanent midlertidighet. Eller er det midlertidig permanent? Er det en norsklærer i salen? På stadig flere byggeplasser er nå innleide arbeidstakere i flertall. Fast ansettelse kan knapt sies å være «hovedregelen» der, lengre. Arbeidsgivere som foretrekker å tilby sine ansatte fast jobb utkonkurreres på pris, og spiralen fortsetter. Det er ingen grunn til å tro at andre næringer ikke vil følge etter hvis vi lar dem.

Det handler selvsagt om penger. De som starter eller eier en bedrift gjør det av mange forskjellig årsaker. Noen forfølger en drøm, noen vil løse et problem de ser i verden, noen gjør det fordi de ønsker å tjene mye penger. Det finne sikkert mange flere grunner også, men det er langt mellom de som starter en bedrift der selve formålet er å ansette folk. For de aller fleste bedriftseiere er arbeidstakeren et middel, ikke et mål. Lønninger er kostnader til inntekts ervervelse og skrives av på skatten som sådan. Få ønsker å betale sine ansatte mer enn de er nødt til. Ved å svekke arbeidstakernes kollektive styrke gjennom innleie og midlertidighet, faller lønningene nesten helt av seg selv. Det er lønnsomt hvis lønn er en kostnad og ikke en inntekt.

For en som er innleid handler det derimot ikke bare om penger. Det handler om verdighet. Om muligheten til å leve et vanlig liv sammen med de man er glad i. Om å gjøre ting vi andre tar for gitt, som å avtale en hyttetur helga om tre uker eller hente i barnehagen i morgen. Om å ha et fellesskap med kameratene på jobb som varer i mer en noen måneder av gangen. Om å få mulighet til å stille sin framtidige inntekt som sikkerhet for et banklån og dermed kunne kjøpe seg et sted og bo.

For alle oss som har faste jobber handler det dessuten om at innleie undergraver alle arbeidstakeres evne til å forhandle fram bedre vilkår. De som lever på grensen mellom utenforskap og fast ansettelse kjemper ikke bare for sin egen rett til å komme inn i varmen. De kjemper også for at alle vi som allerede er på innsiden, skal få lov til å bli der.