Debatt

Spøkelser i imamens hus

Imamer har ikke all makt. Moskeene har også et styre og en forstander.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Få andre yrkesgrupper har fått så mye oppmerksomhet som imamer i Norge de siste 16 årene.
Fra å ha blitt sett på som privilegerte allvitende lærde i sine respektive miljøer og bli behandlet som småkonger som skulle hjelpe muslimer i å navigere i et ikke-muslimsk land, har de blitt dratt ut i det offentlige rom og blitt en del av den offentlige samtalen i Norge. Nå til dags er «imam» en del av norsk vokabular og ofte vekker de medias oppmerksomhet. Et søk på Retriver viser at i 1999 forekom ordene  «imam» og «imamer» 83 ganger i mediene, mens de samme ordene ble nevnt hele 927 ganger i 2015.

Også i våre naboland Sverige og Danmark har imamene fått stadig mer oppmerksomhet.

Det svenske dokumentarprogrammet «Uppdrag granskning» avslørte i 2012 at flere imamer i Sveriges største moskeer ga kvinner råd som gikk mot svenske lover. Kanalen sendte to kvinner til ti av landets største moskeer. Den ene fortalte at hun ble slått av mannen sin, som hadde giftet seg med enda en kvinne, og at hun ikke lenger ville ha sex med ham. I seks av moskeene ble hun rådet til å likevel ha sex med ham når han ville. I bare to moskeer ble hun rådet til å anmelde volden, mens i seks ble hun advart mot å anmelde. Bare to opplyste at flerkoneri var i strid med svensk lov.

I mars 2016 sendte dansk TV dokumentarserien «Moskeerne bak sløret» der det blant annet ble avslørt at en kjent imam mener utroskap skal straffes med steining og pisking.

Da jeg var liten var imamen i moskeen en våre foreldre og de fleste andre i miljøet gikk til for å få svar på hvordan de kunne navigere i et «vantro land» samtidig som man kunne være gode muslimer. Spørsmålene kunne være: «Kan ungene delta i svømmeundervisning eller leirskole?», «Kan man ta opp lån i en norsk bank?», «Mannen er utro, hva kan jeg gjøre?» og «Etter flukten til Europa fikk vi ikke omskåret vår datter  hvor kan man få gjort dette?»

Imamene hadde svarene. De begrunnet det med meste med frykt, koranvers og noen ganger kunne de komme med praktiske løsninger. Å veilede muslimer i et ikke-muslimsk land var ikke lett. Det var alltid noe nytt de måtte finne ut av. Jeg husker spesielt en imam som holdt et kurs for våre foreldre om hvordan man disiplinerer med vold uten at det synes på barna, slik at det ikke skulle vekke mistanke hos skole og øvrige myndigheter.

Mye tyder på at en del imamer fortsatt veileder menighetene sine om viktige spørsmål knyttet til blant annet ekteskap, skilsmisse og barneoppdragelse. Et godt eksempel på det er imamen Abdikadir Mahamed Yussuf, som var imam ved moskeen i Kristiansand. Han mente at verken voksne eller barn på noe vis skal ta del i barnebursdager, ville ikke ta kvinner i hånda og mente også at det strider mot koranen å ønske noen god jul. Etter mediakjøret i vinter tok styret grep og kort tid etterpå sa imamen opp sin stilling.

Her er et viktig poeng: Imamer har ikke all makt. Moskeene har også et styre og en forstander. Vanligvis har styrets leder ansvaret for den daglige driften og ansettelse av imamer, men de kan også avsette en imam. Derfor har det vært hårreisende å se hvor tafatte styret i Norges største moske «Central Jamaat E-Ahle Sunaat» har vært. Imam Nehmat Ali Shah, som har vært tilknyttet moskeen i flere tiår, er en svær kontroversiell figur, som ikke viker unna for å komme med antisemittiske konspirasjonsteorier, blant annet har han uttalt at jøders mediemakt har skylda for at nordmenn ser negativt på islam.

Men det toppet seg i mars da det ble kjent i offentligheten at imam Shah holdt appell under en demonstrasjon i Oslo til støtte for mannen som drepte en pakistansk guvernør. Den samme imamen tok senere turen til Pakistan for å delta på en ny støttemarkering for drapsmannen. Mumtaz Qadri skjøt og drepte guvernøren Salmaan Taseer fordi han hadde tatt til orde for å lempe på blasfemiloven i Pakistan. Taseer hadde også engasjert seg sterkt på vegne av en kristen kvinne som ble dødsdømt for blasfemi, etter at hun angivelig skal ha fornærmet profeten Mohammed i en krangel.

Det er intet mindre enn en skandale at imam Shah, som bor i Norge og nyter godt av trosfriheten og den rause statsstøtten, drar rundt for å støtte mordere og lovgivning som i praksis er med på å legitimere systematisk jakt på annerledestenkende. Det at den profilerte AP-politikeren Khalid Mahmood og resten av styret ikke har avsatt imam Shah er en gåte.

Sammenblandingen av politikk, makt, penger og religion er ikke et pent syn. Det er heller ikke særlig oppmuntrende å se at kritikken som moskeen har møtt fra unge pakistanske muslimer bare preller av. Det fremstår lite troverdig når Shah i møte med norske politikere påstår at han støtter demokratiske spilleregler, åpenhet og toleranse, når vi vet at han i praksis slutter opp om drap på annerledestenkende og politiske ledere, og dessuten sprer konspirasjonsteorier mot jøder.

Det ikke er så rart at det er flere artikler om imamer i dag enn for 17 år siden. Men fortsatt er norske moskeer i stor grad lukkede og utilgjengelige for journalister og myndighetene fører verken tilsyn eller kontroll. Det fører til at en del imamer blir bremseklosser på integreringen, og sammen med styret kan de drive moskéer på en måte som både virker segregerende og samfunnsundergravende.

Mer fra: Debatt