Det finnes ingen grenser for hvilke udokumenterte påstander en bistandskritisk forsker kan lire av seg i Aftenpostens debattsider.

Vi i Digni registrerer at Aftenposten igjen lar seg låne som mikrofonstativ for BI-professor Anne Welle Strands voldsomme utfall mot norsk utviklingspolitikk. Hun tar elegant på seg ansvaret med å avrunde og oppsummere bistandsdebatten som har forløpt i kjølvannet av TV-serien Den gode viljen. Bistandsaktørene er bare opptatt av å forsvare seg, får vi vite, og om vi sier noe annet er det bare falske løfter om endring. Det er ikke godt å vite hvordan man skal argumentere mot en slik overdommer.

LES OGSÅ: Hvilket århundre tilfhører Aftenposten? Kommentar av Bistandsaktuelt-redaktør Gunnar Zachrisen.

Verre blir det når Welle Strand, med påtatt autoritet, oppsummerer alt som er galt med norsk utviklingspolitikk, slik hun har gjort ved flere anledninger. Heller ikke denne gangen finner Welle Strand det nødvendig å argumentere for sine påstander. Vi synes det er meningsløst å gå inn i en debatt med Welle Strand på slike premisser. Og siden Aftenposten åpenbart ikke har tenkt å be henne begrunne påstandene, tar vi gjerne på oss rollen som redaktør:

Kjære Anne Welle-Strand!

Takk for ditt innlegg, som vi tar sikte på å publisere en av de nærmeste dagene. Vi synes innlegget er aktuelt og provoserende! Samtidig tror vi budskapet ditt hadde stått enda sterkere om du begrunner de tre påstandene som danner grunnlaget i din argumentasjon:

1. Du hevder at norsk utviklingspolitikk ikke baserer seg på profesjonell kompetanse.
   
   Dette er jo en ganske skarp anklage. Hva begrunner du det med? Kan du komme med et eksempel? Gjelder det alle former for bistand eller bare tilfeller der den norske stat er aktør?
   
   
2. Du hevder det ikke er tilstrekkelig uavhengighet mellom policy-utforming, implementering og revisjon/kontroll.
   
   Stemmer dette? Revisjon må da i det minste være foretatt av eksterne aktører? Noe annet ville være veldig uvanlig.
   
   
3. Du hevder at norsk utviklingspolitikk unngår forskningsbasert evaluering.
   
   Dette er også en påstand som hadde stått sterkere om du argumenterte for den. Gjelder det i alle tilfeller, eller bare i enkelte tilfeller?

Ellers noe småpirk: Du skriver at bistandsdepartementet må nedlegges. Men det finnes vel ikke? Du mente sikkert utviklingsministerposten? Utviklingsministerens kontor er vel også allerede en del av Utenriksdepartementet. Skal dette kontoret nedlegges og erstattes av et nytt? Fint om du kan klargjøre dette litt.

Vi imøteser et nytt utkast med stor interesse!

Med vennlig hilsen redaktørene.

Har jakten på mediemakt gått til hodet på Aftenpostens debattredaktører?

Jul og nyttår er en død periode i mediene. Nyhetsskaperne har tatt ferie. Aftenposten brukte i år anledningen til å foreta to eksperimenter. Begge var vellykket, men bare ett av dem var prisverdig. Bjørn Stærks LANGE essay om konservative kristne var opplysende og traff tydeligvis en nerve. Med dette innlegget ble det bevist at langlesing har et publikum på internett og mange ble litt klokere.

Da var det få som ble klokere av Jon Hustads innlegg om norsk kultur, selv om temperaturen steg betraktelig. I Dagsnytt 18 og i avisene debattsider diskuterte man, på ramme alvor, hva som kan telle som norsk kultur. Det er en håpløs debatt, hvis eneste opplagte funksjon er å peke ut hva som ikke teller som norsk kultur. Den samme gamle innvandringsdebatten i nytt antrekk, med andre ord. Og med det kunne Aftenposten, som allerede er Norges mektigste debattsentral, konstatere en klikk-hit og klatre enda mer på ratingen.

Det viktige spørsmålet er i hvor stor grad debatten var iscenesatt av Aftenposten selv. Vi får anta at Hustad skrev sitt innlegg på eget initiativ, men hvilken rolle spilte debattredaktørene, anført av Knut Olav Åmås? Alternativt: Hvilken rolle spilte de ikke?

Gjennom min jobb som kommunikasjonsrådgiver i bistandsorganisasjonen Digni har jeg skrevet ett innlegg som har vært på trykk i Aftenposten. Da var et tilsvar på en artikkel i avisen, hvor alle våre synspunkter hadde blitt utelatt av journalisten. Men vi kunne ikke komme med hva som helst. Redaktørene var svært aktive og stilte strenge krav til sakligheten i innlegget vårt. Slik det bør være.  Tilsvarende kvalitetskontroll kan umulig ha blitt anvendt på Jon Hustads innlegg, som så åpenbart hadde feil adressat: Kulturminister Hadia Tajik. Det må jo debattredaktørene ha reflektert over.  Hvorfor ble ikke denne logiske kortslutningen tatt opp med Hustad?

Sannsynligvis var det nettopp dette usaklige angrepet på Tajik som gjorde at debatten tok av. Tajik kunne ikke nøye seg med å tilbakevise innlegget på saklig grunnlag. Hun ble tvunget til å snakke om mors pinnekjøtt og oppveksten i Bjørheimsbygd. Fra første øyeblikk ble hun tvunget til å følge Hustads spilleregler og nettopp gå inn i den håpløse diskusjonen om hva som inngår i norsk kultur. Og slik har det fortsatt. Nylig var Tajik på promoteringsoppdrag i Hollywood for å fremme ikke bare Norge og alt kult som er norsk, men norskhet. Små nyanser, viktige symbolske markeringer. Når Tajik ikke finner det nødvendig å skåle ikke bare for Norge, men for norskhet, ja da har Jon Hustad vunnet.

I dette tilfellet har ikke Aftenpostens debattredaksjon fått den kritikken de fortjener, men i andre saker har det vært murring. I et innlegg på Journalisten.no, som har fått mye oppmerksomhet, anklager VG-moderator Pia Solberg Aftenpostens debattredaktører for å opptre som moderatorer mer enn redaktører. Bakgrunnen er publikasjonen av Lily Bandehys kronikk som framsetter uholdbare påstander om at Thomas Hylland Eriksen skal ha vært dråpen som ”fikk begeret til å flyte over for Anders Behring Breivik”. Saken ble klaget inn for PFU av Hylland Eriksen. Han fikk beklageligvis ikke medhold.

I bistandsbransjen har vi hatt en livlig debatt i sammenheng med TV-serien om norsk bistand, Den gode viljen. I de fleste medier har det vært ført en innsiktsfull og god debatt. Aftenposten, på sin side, valgte å trykke to svært bistandskritiske innlegg, blant annet et av bistandsforsker Anne Welle Strand. Det er jo i for seg helt greit, men en forskertittel er ikke nødvendigvis en garanti for kvaliteten i innholdet og Strand tar seg ikke bryet om å begrunne grove påstander (”bistandsbransjen ønsker ikke kritikk fordi man er opptatt av å beskytte sine stillinger”) med fakta, noe en annen bistandsforsker, Øyvind Eggen, har gjennomgått på sin blogg.

Aftenposten løfter mange gode debatter, bevares, men spesielt debatten om norsk kultur rokker ved inntrykket av seriøsitet. Har Aftenpostens debattredaksjon blitt så opptatt av å dyrke dissenterstemmene at man ser gjennom fingrene med faktakravene? Eller er maktbegjæret blitt så sterkt at klikk betyr mer enn innhold? Om populismen vinner fram i Norges mektigste mediehus blir det i hvert fall interessant å se hvordan konkurrentene følger opp.

Innlegget ble først publisert på bloggen Bleike helgener

Kjære journalister! Det er oss igjen, bistanden.

Vi har vært litt i tvil om jeg skulle skrive dette brevet. Det er lenge siden vi flørta med hverandre nå.

Dere syntes vi hadde for mye av regien i forholdet, dere følte dere ikke fri til å være den dere ønsket å være. Det var nok et usunt forhold, vi anerkjenner det. Men siden den gang har dere blitt så rettskafne og opptatt av å markere avstand. Nå om dagen er det bare så vidt vi kan møtes over en fredagspils! Vi innrømmer at vi savner dere noen ganger, spesielt der vi sitter ensomme i hotellvestibylen i Kigali. Men vi slipper i hvert fall å spandere øl på dere.

Bruddet var nødvendig, men vi erkjenner at vi har kommet styrket ut av det. Vårt kjærlighetsspråk var ikke alltid det beste svaret på nød og urettferdighet. Dere hjalp oss med å se det, det skal dere ha, selv om vi synes dere har blitt i overkant hjerteløse etter hvert. Vi kan ikke huske sist det var så vanskelig å ville noe godt! Noen ganger føler vi oss som sønnen som må løpet to ekstra runder for å overbevise sin far, treneren, om at han fortjener en plass på laget. Den man elsker, tukter man. Det føles litt urettferdig noen ganger, men vi skjønner prinsippet. Det handler om å bygge indre styrke og integritet.

Ofte har vi følt oss underlegne, når vi ser våre brister og mangler. Og ja, vi innrømmer det, vi har ofte irritert oss over at dere er så uangripelige. Men det har skapt en enorm ansvarsfølelse hos oss. Når regjeringen i Tanzania har underslått norske bistandspenger kjenner vi alle ansvaret, fra regjeringskontor til misjonsstasjon. Sorgen og smerten over sviket bærer vi som et kollektiv. Vi aksepterer at det er vårt lodd, all den tid vi har valgt å gjøre oss til venns med alle verdens utskudd. Kjærlighetens veier er ikke uransakelige, det har dere lært oss. Dere har også lært oss å holde prinsippenes fane høyt over den vanskelige virkeligheten.

Men så blir vi litt forvirret. Noen av dere, stadig flere, later til ikke å ta så nøye på prinsippene. Ja, for det sier Bistandsaktuelt, og de pleier ikke fare med sladder. I Kongo er det ingen vei utenom, sier dere. Vi kan jo ikke risikere at oppdragsgiver bruker masse penger på en sak som ikke blir noe av, sier dere. Det er slik samfunnet fungerer, sier dere, og ... innretter dere? Men dette er selvsagt en spøk. Ja, for dere kødder med oss nå, ikke sant? Dette er bare et utspill for å teste om vi er skjerpet, right? At rettskaffenhetens voktere ikke skulle ta så nøye på rettskaffenhet, den risikerer dere vel ikke? At journalister, som skal avdekke korrupsjon, selv må ta i bruk korrupsjon for å gjennomføre sine reportasjer? Nei, det er for absurd til å være sant.

Det er ganske sikkert en misforståelse. Men for ordens skyld spør vi: Dere har ikke lurt oss hele tiden, har dere vel?

Hilsen bistand.

Innlegget stod på trykk i Dagsavisens papirutgave 27. februar 2013

Når vi mangler evnen til å forstå det religiøse språket, mangler vi en av de viktigste nøklene til å forstå mennesket

Innlegget er skrevet sammen med Jørn Lemvik, generalsekretær i Digni.

Det er bred enighet om at religion ikke er et døende fenomen. Verre står det til med evnen til å forstå religion. Dette skaper store utfordringer i forhold til å håndtere et meningsmangfold hvor tilspissingen mellom religiøse og sekulære strømninger gjør seg stadig mer gjeldende, her hjemme så vel som internasjonalt.

Noe av problemet skyldes selve begrepet ”religion”. Alle har en idé om hva det betyr, men noen presis definisjon finnes ikke. Vi kan peke på to hovedretninger: Substansielle definisjoner fokuserer på religionens innhold, for eksempel doktriner og ritualer. Funksjonelle definisjoner vektlegger hvilken rolle religion spiller, for eksempel i forhold til menneskers identitet og relasjon til samfunnet. I Norge er vi av ulike årsaker sterkt disponert for en substansiell måte å tenke om religion på, hvor verifiserbart/ikke-verifiserbart er den klassiske dikotomien.

Det er en tendens at bredere debatt blitt foreskrevet som nøkkel til større åpenhet og forståelse. Men debatt er et dårlig utgangspunkt for å forstå religion fordi debatten ikke klarer å skape et rom for å forstå sammenhengen mellom erfaringer, forestillinger og fakta. Er det noen som på ramme alvor tror at en tilhenger av Eurabia-konspirasjonen vil skifte syn bare han/hun møtes med gode argumenter? I det vitensorienterte paradigmet som dominerer den offentlige samtalen er det snart bare kunsten som står igjen som et legitimt uttrykk for det som ikke lar seg rasjonalisere ved mennesket. Alt annet er overlatt til terapien og Oprah Winfrey – og religionen.

Dette hindrer selvinnsikt. Mennesker er ikke så rasjonelle. Med vår tids kriser (klima, finans, terror) er forestillingen om den rasjonelle tankens forvandlingskraft kraftig svekket. Da er det godt å kunne ta ut sin frustrasjon på religionen, et sort hull hvor alt irrasjonelt konsentreres, ”selv 300 år etter opplysningstida”, som Dagsavisens Hege Ulstein skriver (03.03.12). Det er et tilbakevendende problem at religiøse mennesker møtes med overbærenhet og manglende respekt. ”Det er selvfølgelig helt i orden at det fortsatt finnes folk som tror på dette”, skriver den samme Ulstein, og bekrefter med det samme at det ikke er greit i det hele tatt.

I virkeligheten beveger vi oss på en knivsegg mellom sannhetssøken og selvhevdelse. Dette handler om definisjonsmakt, om identitetspolitikkens skumle bakside. Behovet for å etablere kvalitative skiller mellom oss og dem er et menneskelig instinkt. Bevisst eller ubevisst vurderer vi andre med oss selv som målestokk. Arge religionskritikere sliter med å skjule sin forakt for alle som farer med ”overtro”. Å nedvurdere andres evner som menneske er et av de mest primitive maktspråkene vi kjenner. Det er også et av de vanligste.

Poenget er ikke å lage et forsvarsskrift for religion. For kolonimaktene var evnen til å tro på den kristne gud lakmustesten på om man kunne regnes som et fullverdig menneske, med rett til eiendom og politisk deltakelse. Enkelte vil hevde at religionens fremste funksjon er å drive slik systematisering: Skille hellig fra uhellig, sant fra usant – oss fra dem. Enkelte troende har også en skummel tendens til bokstavlig talt å demonisere kritikernes argumentasjon. Åndeliggjøring av makt er like effektivt som det er farlig. Ikke rart da, at religion framstår som et effektivt redskap for politiske mobilisering.

Derfor er religionskritikk viktig. Men vi oppnår lite ved å framheve egen fortreffelighet, enten den er religiøst eller vitenskapelig betinget. Da er det viktigere å forsøke å forstå hvorfor mennesker tror og handler som de gjør. Den gjør vi best når vi møtes ansikt til ansikt i fellesskapet og demonstrerer vilje til å lytte. Da hender det ikke sjelden at vi selv ender opp med å endre oppfatning.

Ved å gjøre debatten om det multikulturelle samfunnet til en rasjonell debatt distanserer vi oss fra ubehagelige sannheter om oss selv.

I den 22/7-katalyserte debatten om multikultur, norskhet og rasisme, går temperaturen høyt. Mylderet av meninger og kommentarer møter et motvillig og samtidig glupsk publikum. Vi ønsker ikke å vie terrorsaken overdrevet oppmerksomhet, men det er for mye som står på spill. Det er selve rammefortellingen om oss selv, som et fornuftig og velfungerende samfunn, som blir utfordret. Spranget mellom en «gal manns» ugjerning og de mange som deler hans virkelighetsoppfatning (om ikke virkemiddel) virker foruroligende kort. Det har utløst en kollektiv identitetskrise, som gir seg utslag i et vell av reaksjonsmønstre. Heldigvis synes de fleste av oss at rosetog er et fint mottrekk mot en så brutal utfordring fra en av våre egne.

Distansert debatt. Men vi ønsker jo også å forstå. En så uforståelig hendelse må forklares. Etter 22/7 ble debattarenaen fort utpekt som en av de viktigste slagmarkene. Løgn og hatsk propaganda skulle tilbakekjempes med fakta og gode argumenter. På denne måten har diskusjonen blitt rasjonalisert. Med det har den også blitt distansert: Problemet med denne strategien er at den i liten grad evner å fange opp vår underliggende frykt for alt som virker truende på vår egen kulturelle identitet. Det vi erfarer, frykter, føler og tror er ikke nødvendigvis rasjonelt og lar seg ikke nødvendigvis avspises med et rasjonelt argument. Her oppstår et paradoks: Jo mer rasjonell debatten gjøres, jo mer virkelighetsfjern blir den. Er det noen som på ramme alvor tror at en høyreekstremist vil skifte mening bare han/hun møtes med gode nok argumenter?

Underbevisst politikk. Her har vi noe å lære av en utskjelt faggren, nemlig psykoanalysen: Hvorfor er det slik at mange kjenner seg personlig truet av at grensene for hva det vil si å være norsk flyttes? Vi vet jo at innholdet i slike identitetsmarkører endrer seg over tid – å være norsk i dag er noe ganske annet enn å være norsk for 200 år siden. Men ifølge den slovenske filosofen Slavoj Žižek er identitetspolitikk alltid styrt av underbevisste strømninger. Selv de mest multikulturelle blant oss har en tendens til å si norsk-pakistaner heller enn nordmann. Hvor mange av oss ønsker vel ikke å stille spørsmålet til taxisjåføren: «Så hvor kommer du fra da, sånn egentlig?» For at vi skal oppleve oss selv som hele og konsistente mennesker, sier Žižek, er vi avhengig av at våre omgivelser framstår som konsistente, selv om det motsatte ofte er tilfelle. Da er vi avhengig av et lim, i form av identitetsmerker, som virker samlende og forklarende for oss. Og akkurat nå pågår det en durabelig dragkamp om rettigheten til å definere innholdet i et av våre mest grunnleggende identitetsmerker: Hva vil det si å være «norsk»?

Nytelse. Dette er en ladet debatt, hvor spranget mellom nøkterne fakta og identitetsdriften er stor. Venstresidens tabbe (herunder kan vi ta sjansen på å inkludere mediene og deres kommentatorer) er nettopp å ty til rasjonelle svar og bagatellisere de følelsesmessige sidene ved saken, hevder Žižek – selv en erklært kommunist. I Žižeks freudianske univers er en fornuftsstyrt politikk naiv, for ikke å si umulig. Rasjonalitet blir både en identitetsmarkør og et skalkeskjul for inkonsistens. Klimakrisen skapes like mye av oss «som vet utmerket godt» som den skapes av «de som ikke vet bedre», noe en nylig publisert studie fra BI demonstrerer til fulle: Vi har den nødvendige kunnskapen til å justere vårt klimaavtrykk, men legger skylden på myndighetene for manglende oppfølging.  I stedet for «fornuft» argumenterer Žižek for at «nytelse» er den avgjørende begrepet for å forstå hvordan og hvorfor mennesker handler.

Mistenksomhetens hermeneutikk. Som mennesker har vi alle en innebygd tendens til konspirasjonsteorier, hevder Žižek. Når våre forestillinger – Žižek kaller det enkelt og greit for «ideologi» – slår sprekker, er ikke vår umiddelbare reaksjon stoisk å vurdere fakta og gjøre opp status på nytt. Vår underbevisste reaksjon er å mistenke noen for å motarbeide oss og spolere gleden over en helhet som selvfølgelig er en illusjon. Vi trenger noen eller noe å skylde inkonsekvens på. Nazismen ville aldri fungert uten forestillingen om den griske jøden. Kristendom uten djevel mister fort sin appell. En klimakrise uten klimaskeptikere hatt blitt en virkelig krise. Vi trenger rett og slett en syndebukk. Žižek kaller dem for «nytelsestyver».

Stjålet glede. Det finnes knapt noen bedre illustrasjon av dette forestilte tyveriet enn når Fremskrittspartiets Siv Jensen proklamerer at samfunnet vårt er i ferd med å bli «snik-islamisert». I et forklarelsens glimt ser vi for oss skjeggete menn med skumle blikk og hensikter, på vei inn bakdøra i bydel, skole, kommunehus og Storting for å ta fra oss gleden ved å være ekte nordmenn. Paradokset er selvfølgelig at vi er avhengig av disse skjeggete tyvene for i det hele tatt å kunne tro på nasjonen Norge. Uten utlendinger gir begrepet «norsk» lite mening. Og var ikke Osama Bin Laden en av USAs mest samlende skikkelser?

Personlig krise. Til syvende og sist handler likevel ikke disse konspirasjonsplottene om samfunnet vi omgis av. Fremmedfrykten i offentligheten speiler et grunnleggende personlig traume, hevder Žižek.  Som mennesker er vi avhengig av å tro på historien om oss selv som fornuftige og selvstendige mennesker. Men som både psykoanalytikere og toneangivende filosofier antyder: Det finnes bare et selv i relasjon til andre. Hvor selvstendige er vi da egentlig?

Mindre jeg. Ifølge Žižek handler menneskelivet dypest sett om å opprettholde illusjonen av et autonomt og konsistent «jeg». Uten livsløgnen går vi til grunne. Žižeks favoritteksempel for å illustrere dette er den psykotiske pasienten – et menneske hvis «normale» relasjon til samfunnet har blitt forrykket. En psykotisk pasient nekter enkelt og greit å spille rollen som seg selv. Men i Žižeks øyne er nettopp dette det nærmeste vi kommer essensensen av et egentlig jeg.

Satt på spissen blir derfor psykologens jobb å kurere oss for oss selv. Bare slik kan vi fortsette å være mennesker og leve i et velfungerende og humant samfunn.

Opprinnelig publisert på bloggen Bleike Helgener

Vi må akseptere at følelser er en viktig motivasjonsfaktor

Det finnes enkelte naturlover; som at sommer følger vinter, at favorittlaget Tottenham kollapser når det gjelder som mest og at Sindre Stranden Tollefsen i Kirkens Nødhjelp kritiserer fadderorganisasjonene for å drive følelsesbasert kommunikasjon, som skaper uheldige bilder av fattige land. Det er ikke vanskelig å skjønne Tollefsens frustrasjon over kommunikasjon som ikke makter å vise ”de bakenforliggende årsakene”. Alle er enig om dette. Jeg tror også at urettferdighet er et godt utgangspunkt for nye kommunikasjonsformer. Kirkens Nødhjelp er dyktige på å formidle dette med kreative virkemidler. Nettopp derfor synes jeg det er merkelig at Tollefsens eneste konkrete forslag er at de frivillige organisasjonene må bli flinkere til å delta i bistandsdebatten. Men det nytter lite å framføre et nyansert og konstruktivt budskap hvis det ikke blir hørt.

De siste ukene har vi derimot vært vitne til en global kampanje som har blitt sett og hørt, sannsynligvis av flere hundre millioner mennesker. Invisible Children’s Kony-video har satt dagsorden over hele verden, men høster likevel massiv kritikk fra profesjonelle solidaritetsaktører. For hvilke fakta og løsninger bygger kampanjen på? Og er ikke dette nok et eksempel på hvite menn som skal redde Afrika? Verst av alt: Kampanjen spiller på følelser. Varsko! For, som redaktør Maren Sæbø skriver på Journalisten.no, det er skremmende lett ”å villede massene ved å appellere til menneskets godhet”. Hun etterlyser konfliktanalyse, nyanser og kritisk journalistikk.

Dette er symptomatisk for en holdning som er dominerende innenfor solidaritetsfeltet, hvor man får inntrykk av at godhet nærmest står i veien for det gode engasjementet. I stedet har man forelsket seg i forestillingen om at mer kunnskap vil gjøre verden til et bedre sted. Og kunnskap mangler det ikke på. Jeg har sjelden sett så mange kunnskapsrike mennesker som i solidaritetsbransjen, og de utgjør en sterk lobby. Ære være dem (oss) for det! Samtidig skaper det en enorm distanse til folk flest og bidrar til å befeste inntrykket av at solidaritet og utviklingspolitikk er et fagfelt forbeholdt en liten elite, som attpåtil er påfallende samstemt med hensyn til hva som er korrekt framferd, holdning og politisk overbevisning. ”Ser bistandsbransjen rekkevidden av bildet som konstrueres av fattige land?”, spør Tollefsen. Jeg vil vri på spørsmålet: Ser Tollefsen konsekvensene av profesjonaliseringen av bistandsbransjen?

Det kan ikke være slik at all kommunikasjon skal oppfylle en detaljert sjekkliste for korrekt framstilling. Det eneste vi oppnår med det er å la kommunikasjonsutfordringen knyttet til mobilisering og folkelig forankring ligge uløst. Skal vi engasjere flere må vi tåle at noen tramper rundt i vår velstelte hage. Vi må til og med akseptere at følelser er en viktig motivasjonsfaktor. Jeg tror vi har størst sjanse for å lykkes der innsikt og følelser kobles sammen. Tollefsen ønsker å ta utgangspunkt i urettferdighet. Om det er noe som er egnet til opprøre sjelslivet er det nettopp urettferdighet. Etter mitt skjønn er nettopp dette et sentralt virkemiddel i Kony-kampanjen.

Kony-kampanjen har aldri satt seg fore å skape et nyansert bilde av Afrika. Da hadde det aldri blitt noen kampanje. Ingen ville blitt fornærmet, og livet ville gått sin vante gang. Nyansene hadde levd sitt lykkelige liv utenfor medias rampelys. Vi hadde sluppet å diskutere hva som foregår i Afrikas voldelige Bermudatriangel, og hva som kan gjøres for å få en slutt på tragediene. Alle de store avisene i Norge og i utlandet hadde sluppet å rydde forsidene for å fortelle om Kony. Vi hadde sluppet å lytte til afrikanere som føler seg overkjørt og feilrepresentert. Myndigheter hadde sluppet å bli utfordret på hvilket ansvar som hviler på det internasjonale storsamfunnet. Og millioner av mennesker hadde sluppet unna illusjonen om at det bor noe godt i mennesket, som kan omsettes i handling.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.