ANNONSE
jorden

Truet: Våre teknologiske fremskritt har gitt svær vekst i produksjon, forurensning, forbruk av ressurser og befolkningsøkning. Dette ødelegger jord, luft og hav og truer livsgrunnlaget for dyr, planter og mennesker, skriver kronikkforfatteren. FOTO: NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

12-07-2017

Som kreftsvulst for jorden

Menneskets teknologiske utvikling truer livsgrunnlaget på jorden.

Det er mange likhetstrekk mellom menneskets teknologiske utvikling og utviklingen av en kreftsvulst. Begge ødelegger livsgrunnlaget.

Først om kreftsvulster. I mitt fag, som er medisin, er det klarlagt at kreft ofte begynner som en eller noen få celler som ennå ikke er kreftceller, men som har fått evnen til å formere seg mer enn normalt. Når de gjør det, kan de bli til en liten svulst. Den kan være mindre enn en centimeter og kan bestå av for eksempel en million slike celler. Celler kan endre egenskaper av og til, og en eller noen få av cellene i svulsten kan da bli enda flinkere til å formere seg. Da får disse cellene overtaket, og kan vokse til en større svulst, kanskje med hundre millioner celler. Så endrer en eller noen få av disse cellene seg slik at de får evnen til å vokse vilt. Vi har da fått en kreftsvulst som kan vokse inn i og skade viktige organer. Noen celler kan få enda farligere evner, nemlig til å spre seg til helt andre deler av kroppen og vokse der, en kreftsvulst med spredning. Hele tiden vil de celler dominere som er flinkest til å fremme vekst. Når de blir for mange, vil de skade verten. Det gjør de ved å forurense med farlige avfallsstoffer, ved å forbruke næringsressursene og ved å ta opp plass. Til slutt blir de så mange og så flinke at de tar livet av verten. De har ødelagt sitt miljø og livsgrunnlag, og derfor dør også kreftcellene.

Om mennesket til sammenligning. For lenge, lenge siden var vi få mennesker på jorden. Vi levde enkelt og forbrukte ikke mer enn det jorden lett kunne fornye. Så ble vi flinkere teknologisk. Det lettet slit og lidelse for mange, vi fikk bedre levekår, og bevarte fortsatt likevekten med det jorden gjenskapte. Men så økte de teknologiske fremskritt enormt og ble tatt i full bruk. Det ga svær vekst i produksjon, forurensning, forbruk av ressurser og befolkningsøkning. Dette ødelegger jord, luft og hav og truer livsgrunnlaget for dyr, planter og mennesker.

Likevekten er brutt. Vi er blitt for flinke og for mange – som cellene i en kreftsvulst. Det har pågått i noen få generasjoner, mest de siste tiår. Teknologisk har vår del av verden ledet an, men fattige land kommer etter. De som skaper vekst, leder utviklingen. Det er livsfarlig.

Vi forurenser med CO2 som gir global oppvarming og forsurer havet, og med kjemikalier og plast. Mer fornybar energi hjelper ikke alene, bruk av fossilt brensel må ned. Her er tiltakene utilstrekkelige, utslippene har økt. Vi må forbruke mindre og reise mindre, det hjelper langt mer. Verst og størst er Norges forurensing ved produksjon av olje og gass, som eksporteres slik at andre forurenser. Fossilt brennstoff må ligge urørt. Derfor må vi stoppe all leting etter olje og gass.

Vi forbruker ressurser som burde spares til fremtidige generasjoner: Fosfat til gjødsel for produksjon av mat begynner å bli mangelvare, og vi vil fortsatt trenge mat. Havet overfiskes. Rent ferskvann er en truet ressurs, og uten vann intet liv. Vi tar opp stadig mer plass ved å invadere områder med urørt natur, og fordi vi blir flere. Befolkningsvekst kan kanskje best begrenses ved opplæring, som gir grunnlag for familieplanlegging.

Må vi ned i materielt forbruk? Ja. Vi må bevare ressurser, forbruke mindre, og forurense mindre. Vi er så små sier noen, så det nytter ikke, men vi er alle små. Alle må bidra. Vi i Norge kan det best, dels fordi vi er rike, og dels fordi vi bidrar med de største skadene per individ slik at det er mye å forbedre. Det er dårlig gjort å eksportere problemene til andre. Det er ille at noen få generasjoner skal bruke opp ressurser som det har tatt millioner av år for å danne. Det er ille å utrydde tusenvis av arter på få år, når det har tatt naturen millioner av år å skape dem. Respekten for skaperverket mangler. Vi overlater de tunge takene til våre etterkommere. Vi betaler andre land for å redusere sine utslipp. Det har tvilsom effekt på lang sikt. Dessuten er det umoralsk. Den teknologiske viten er kommet for å bli. Det er anvendelsen av den vi må forandre der den ødelegger for fremtiden. De liberale markedskreftene må temmes, fordi de øker forbruket.

Er det vondt å gå ned i materiell levestandard? Nei, ikke for oss som er rike. Vi var minst like lykkelige for få tiår siden, da vi forbrukte langt mindre enn nå. Men for å få det til, må hele samfunnet bidra. Langsiktig samfunnsansvar må styrkes hos ledere privat og offentlig, og hos oss alle. Vi må ikke bare redusere vekst, vi må reversere den.

Er det da så sikkert at det vil bli så katastrofalt hvis vi fortsetter som nå? Nei, det er ikke helt sikkert, men det er langt sannsynligst, og det må vi ta hensyn til. De fleste kreftpasienter vil ha behandling selv om det ikke er helt sikkert at det er nødvendig, og selv om det ikke er helt sikkert at det vil hjelpe. Begrunnelsen er at det kan stå om livet.

Hva gjør så våre ledere i Norge? De legger til rette for oljeleting, stimulerer reising ved å bygge ut flyplasser og veier, og økonomien styres for å øke materiell vekst og forbruk. Hvorfor gjør de det? For å bli valgt eller gjenvalgt. Da teller kortsiktige hensyn dessverre mest. Det er demokratiets Achilleshel. Næringslivets organisasjoner og andre grupperinger presser på, og aksepterer ikke den minste begrensning i forbruk i forhold til andre. Hvis hele nasjonen måtte innskrenke, lot det seg lettere gjøre. Det er et lederansvar, men lederne er for svake. De skulle lede, ikke ledes. Hver gang de antyder bremsing av hensyn til miljøet, kommer de med en reversering etter få dager. De blir presset i det offentlige rom og på bakrommet. Kortsiktige hensyn vinner.

Det er håp. Heldigvis er det økende forståelse for situasjonen. Jeg håper miljøinteresserte vil samarbeide først og fremst med topp internasjonal ekspertise innen naturvitenskap, og etablere forpliktende traktater med stater og via FN. Det gjorde Nobelprisvinneren Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. Den fikk verden med seg. Det står om livet.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!