Afrika og journalistiskk: Et overdrevet fokus på voldtekt og barbariske handlinger, i kombinasjon med manglende politisk analyse, styrker norske stereotyper om Afrika.

Innlegget er skrevet sammen medMadel Rosland, Kirkens Nødhjelp, Kongo.

NRKs mann i Afrika leverer nyhetsreportasjer fra Kongo som ikke stemmer med virkeligheten. I tillegg viser journalisten dårlig kildekritikk. Nordmenn fortjener reportasjer som bedre reflekterer hva som skjer og de virkelige politiske hendelsene. Kongo er ikke mørkets hjerte.

Tore Westberg ga 15. oktober et kritisk blikk på NRKs korrespondent i Nairobi, Lars Sigurd Sunnanå, og påpekte at hans dekning av Afrika er «en uendelig rekke med negative, fordomsfulle, utdaterte, feilaktige og gammelmodige betraktninger uten snev av forsøk på analyse eller bakgrunnsforklaringer.» Med det som nå skjer i østlige Kongo, ser vi dette igjen: Et nesten totalt fravær av bakgrunnsforståelse og politisk analyse, samtidig som konflikten formidles gjennom tabloide historier.

Sunnanå forteller om massevoldtekter mot sivilbefolkningen begått av alle væpnede grupper som en integrert del av krigføringen og Tomm Kristiansen rapporterer om kvinner som blir voldtatt av rebellgruppen M23 og «kastet i grøften etterpå.» Dette er en grov generalisering. Her er det viktig å sjekke kildene sine, og ikke minst skaffe oversikt over hvem M23 er og deres opphav.

Ja, seksualisert vold er et problem i Kongo, men ikke som et strategisk våpen i det siste opprøret. Om journalistene hadde gått M23-opprøret nærmere etter i sømmene framfor å ta for gitt at dette bare var mer av det samme, ville de sett at hendelsene i Goma representerer en politisk og militær krise på høyt nivå, med regionale aktører tungt involvert. Deler av gruppen som nå utgjør M23 har brukt voldtekt som strategi før, men de har utviklet seg til en relativt disiplinert gruppe som viser makt i form av militær styrke og okkupasjon av en provinshovedstad for å posisjonere seg vis-à-vis regimet.

M23s oppførsel står i sterk kontrast til regjeringshæren, som ikke evner å beskytte sivilbefolkningen og som er anklaget for å ha plyndret og voldtatt idet de flyktet fra M23. Illustrativt foregikk okkupasjonen av Goma relativt fredelig. Deler av gruppen har politiske ambisjoner og enhver bruk av massevoldtekt ville vært svært ødeleggende for omdømmet de ønsker å dyrke. De har en imponerende kommunikasjonsstrategi, de opprettet til og med en hotline som folk i Goma kunne ringe om M23 utførte overgrep mot sivilbefolkningen. De uttrykte også et ønske om å bekjempe korrupsjon og å fremme godt styresett. Et gjennomtenkt PR-stunt helt klart, men hva det belyser blir ikke mindre sant av den grunn: Dette er mer enn de kongolesiske myndighetene har klart å utrette i Øst-Kongo de siste årene.

M23s krav er først og fremst å beholde privilegier. De har sitt opphav i den tutsidominerte gruppen CNDP som gjennom fredsavtalen i 2009 ble integrert i, og mottok høye posisjoner i den kongolesiske hæren. CNDP fikk da som den eneste militære gruppen beholde landområder de allerede kontrollerte og dermed også lukrative skatteinntekter og grensehandel. På den andre siden står et svakt regime i Kinshasa med president Kabila i spissen, som prøver å vise hvem som egentlig styrer landet. Da Kabila forsøkte å svekke CNDPs makt i øst gjennom å true med arrestasjoner og forflytninger, brøt altså en gruppe som kalte seg M23 ut og krever at avtalen de hadde inngått i 2009 blir overholdt.

Vi ønsker ikke å framstille M23 i et glansbilde. M23 er anklaget for rekruttering av mindreårige og for henrettelser av personer som har forsøkt å undergrave deres makt. Videre er to personer med sterk tilknytning til gruppen blitt tiltalt for krigsforbrytelser: Nkunda av den kongolesiske domstolen og Ntaganda av strafferettsdomstolen i Haag. M23 er også blitt anklaget for plyndring da de trakk seg ut fra Goma forrige uke.

Likevel, gjennom en forenklet framstilling i media blir ikke bare fokus tatt vekk fra de grunnleggende årsakene til konflikten, men også fra dens eventuelle løsninger. Vi setter pris på at journalister fokuserer på kvinnene i sine reportasjer, men vi ønsker en mer edruelig framstilling. Seksualisert vold er et viktig tema som fortjener oppmerksomhet. Men sensasjonsmomentet er problematisk fordi det distanserer leseren fra problemet. Slik journalistikk har en evne til å rope varsku om en krise, samtidig som det gir leseren en mulighet til å distansere seg. Et overdrevet fokus på voldtekt og barbariske handlinger, i kombinasjon med manglende politisk analyse, styrker norske stereotyper om Afrika. Konflikten kan da forenkles til barbarisme og ikke et politisk spørsmål. Det er kun gjennom en balansert tilnærming til politiske, militære, sosiale og økonomiske utfordringer at man kan begynne å se løsninger.

Vi har merket oss at Sunnanå tidligere forsvarte sin dekning av Afrika med at han også har portrettert solskinnshistorier som for eksempel «Rwanda, om nasjonens nesten mirakuløse gjenreisning etter folkemordet for 18 år siden.» Men nettopp her burde Sunnanå vært ekstra nøye med kildekritikken, siden Rwanda er et regime med stor interesse i at nettopp en slik virkelighetsbeskrivelse skal formidles. Rwandas hovedstad Kigali er først og fremst en «showcase» og du skal ikke langt ut av denne boblen før du ser en annen virkelighet, der de færreste innbyggerne har rent vann eller strøm. Landet preges av store økonomiske og sosiale skiller.

Et spørsmål man kan stille seg, er om NRK egentlig trenger en Afrika-korrespondent. Dersom NRK ikke setter større krav når det gjelder bakgrunns­kunnskap og sannferdig framstilling til journalister i felt, kunne man like godt dekket aktualiteter fra kontoret på Marienlyst, med litt mer reisevirksomhet fra Oslo. Da vil flere NRK-journalister delta i nyhetsdekningen, helst i kombinasjon med flere kilder basert i Afrika, framfor at én person skal få dominere nyhetsdekningen fra kontinentet. Vi vet at NRK kan bedre og vi ser fram til å få mer nyanserte reportasjer framover.

«Kongo er ikke mørkets hjerte.»

Det er viktig det norske myndigheter nå gjør, nemlig å være med i kampen mot straffefrihet for alvorlig menneskerettighetsforbrytelser.

Oppmerksomheten fra norske medier har vært enorm rundt Øygard-saken. Parallelt med saken i Lillehammer ting­rett pågår det imidlertid en folkemordsrettssak i Oslo tingrett som fortjener vel så mye, om ikke mer, mediedekning. Dette er på ingen måte for å bagatellisere seksuell omgang med mindreårige, et svært alvorlig tema for de det gjelder, men heller et forsøk på å rette mer oppmerksomhet på en historisk og svært omfattende rettssak i norsk og internasjonal sammenheng.

Den 47-år gamle rwandiske mannen, bosatt i Bergen inntil nylig, er knyttet til hele 70.000 drap på mennesker under folkemordet i Rwanda i 1994. Han står tiltalt for 2.000 drap av disse, altså en liten andel av et mulig mye større omfang. Allikevel, 2.000 mennesker er et enormt stort antall når man tenker tilbake på de grufulle hendelsene på Utøya som tok livet av 69 mennesker, uten sammenligning for øvrig.

Det er viktig det norske myndigheter nå gjør, nemlig å være med i kampen mot straffefrihet for alvorlig menneskerettighetsforbrytelser. Det er svært uheldig at toppledelse og andre sentrale aktører i krigs- og menneskerettighetsforbrytelser stadig slipper unna, mens fotsoldatene er de som blir straffet. Samtidig er det også viktig å påpeke at en folkemordsrettssak både koster penger og krever store menneskelige ressurser.

Norske myndigheter har gjentatte ganger besøkt Rwanda for å foreta intervjuer og saken vil pågå helt frem til jul og vil innebære flere hundre vitner. Slike krevende saker er en byrde for land som ikke har like mye å rutte med som Norge og hvor kanskje rettsapparatet er fylt opp til randen av mer nærliggende saker. Derfor er det i undertegnedes øyne svært viktig at det omfattende arbeidet det norske rettsapparatet nå gjør blir diskutert og fulgt opp, ikke glemt.

Det er også svært viktig å ikke glemme folkemordet i Rwanda fordi det fortsatt i dag skaper store sikkerhetspolitiske utfordringer i den sentralafrikanske regionen. Regimet i Rwanda med Paul Kagame i spissen er vinnerne av krigen fra 1994. De nedkjempet hutumilitsene som ble fordrevet inn i øst-Kongo, der konfliktene fortsetter den dag i dag. Uten en forståelse av folkemordet i Rwanda er det altså svært vanskelig å forstå de pågående kampene i spesielt Nord-Kivu regionen i øst-Kongo.

I norsk sammenheng er utfallet av rettssaken svært interessant i forhold til videre straffeforfølgelse av mulige krigsforbrytere. Å være en frihavn for folkemordere, for å bruke jusprofessor Jo Stigens ord, er ikke ønskelig om Norges internasjonale engasjement skal bli tatt seriøst. Media har en stor rolle å spille så ikke Rwanda-saken blir glemt.

De siste månedene har det sakte men sikkert utviklet seg en krise i øst-Kongo, spesielt Nord-Kivu regionen. Mens FN gjør det de kan med et begrenset mandat, har kongolesiske regjeringssoldater flyktet fra sine poster.

Kommandør av M23, Makegna, bruker gjerne media for å vise sin styrke. Ikke ulikt den tidligere generalen Laurent Nkunda som i 2008 satt Kongo på randen av en ny krig.

Krigsherren Bosco Ntaganda, som inntil nylig var en del av den kongolesiske regjeringshæren, startet i begynnelsen av april et opprør mot myndighetene og fikk med seg regjeringssoldater som tidligere tilhørte gruppen CNDP (National Congress for the Defence of the People). Den nye gruppen kalles M23 (23. mars bevegelsen) og har i løpet av den siste uken klart å ta kontroll over byen Rutshuru mot grensen til Uganda. Regjeringssoldatene (FARDC), som er dårlig motivert, trent og utstyrt, flyktet sammen med sivile ut av byen og inn i Uganda eller nasjonalparken Virunga der de kjente fjellgorillaene holder til. Det sistnevnte er interessant. I Virunga finnes nemlig noen av de få velfungerende myndighetene – parkvokterne – som i motsetning til FARDC er godt motivert, trent og utstyrt, og som gjorde alt de kunne for å holde fortet og indirekte beskytte sivile.

I løpet av helgen fikk soldatene i FN-operasjonen MONUSCO, i samarbeid med den kongolesiske hæren, skremt M23 bort fra byen Rutshuru ved å bruke bombehelikopter. M23 har også truet med å innta den strategiske byen Goma som er hovedstaden i Nord-Kivu provinsen og som for fire år siden var truet av samme gruppe, men med krigsherren Nkunda i spissen. Som regel klarer FN-soldatene å beskytte de mest sentrale områdene av Kongo, men i områder rundt og lengre ute er det stort sett den kongolesiske hæren som har ansvaret for stabilitet og kontroll. Samtidig virker det politiske lederskapet i landet handlingslammet. Nå som M23 har fått vist muskler for hva de er i stand til å gjøre, har det kommet rykter om at Bosco er klar for diskusjoner med myndighetene.  

FN-operasjonen ble forlenget med et år frem til 30 June 2013, men hendelser som dette gjør at det er stor usikkerhet rundt en ansvarlig uttrekking av MONSUCO. Det som er en hovedutfordring i dagens Kongo er at man ikke har klart å finne politiske løsninger på de ulike konfliktene. I all hovedsak har det i dagens Kongo lønnet seg å starte krig eller voldelig opprør for å nå toppsjiktet i politikken. Resultatene på bakken er katastrofale ettersom det finnes liten eller ingen beskyttelse for vanlige kongolesere som hver dag lever med enorm usikkerhet om alt fra tilgang til mat til en bedre fremtid.

En åpen og tett dialog med nabolandene Rwanda og Uganda er en start når det gjelder et skritt nærmere politiske løsninger. Et tydeligere politisk lederskap med Kabila i spissen er et annet. FNs mandat er i dag en form for støtte, ikke en løsning, mens landets myndigheter gradvis skal vinne tilbake folks tillitt. 

Omtalen etter valget i Kongo har stilnet i internasjonale medier. President Kabila har mistet tillitt og urolighetene fortsetter i øst-Kongo.

Det har nå visstnok gått flere måneder siden den nylig gjenvalgte president Kabila har vist seg i offentligheten. Valget den 28. november i fjor var ikke sett på som spesielt rettferdig. På innsettelsesdagen til presidenten kom det bare én utenlandsk statsleder – Zimbabwes Robert Mugabe.

Bare for et par måneder siden ble presidentens høyre hånd når det gjaldt økonomien, Augustin Katumba Mwanke, drept i en flyulykke ved byen Bukavu i øst-Kongo. Mange kongolesere vil hevde at uten han går presidenten usikre tider i møte. Det sier også mye om hvor svakt styresett det er i landet og sårbarheten knyttet til noen få enkeltindivider for å holde de ulike politiske og økonomiske aktørene noe samlet.

De lovede lokal- og provinsvalgene er heller ikke avholdt og blir stadig utsatt, noen som igjen svekker folks tillitt til myndighetene – om de i det hele tatt hadde noen. Her i Bukavu, som undertegnede befinner seg, er det stor enighet om at lokalvalgene er det som gjelder skal man ha en innflytelse på politikken. Da kan man velge folk man kjenner og stoler på, blir det sagt, for folk føler seg ikke særlig nært knyttet til politikken i hovedstaden Kinshasa.

Mange av de unge universitetsutdannede her i byen mener også at landet ikke er modent for demokrati. Det er flere grunner til dette. For det ene var det lite tegn til tydelige partipolitikk og mulighet for koalisjonsregjering. Hver leder for de mange partiene representerte geografiske områder, etnisk tilhørighet og generelt et ønske om persondyrking heller enn ideologisk plattform og politiske målsettinger. For det andre er folk ekstremt fattige og lar seg lett kjøpe i bytte mot stemmer. En øl, et tøystykke eller lignende holder. Krig og fattigdom har også ført til at tilgang til grunnskole, informasjon og andre essensielle måter å holde seg opplyst på er sterkt svekket. 

Den siste uken har det også vært uroligheter i øst-Kongo. Krigsherren Bosco Ntaganda, som den Internasjonale Straffedomstolen i Hague har etterlyst for krigsforbrytelser, er fortsatt på frifot i området rundt Goma, hovedstaden i Nord-Kivu provinsen. Hans soldater fra den tutsi-dominerte gruppen National Congress for the Defence of the People (CNDP) deserterte fra regjeringshæren FARDC og truet med hevn om Bosco skulle bli sendt til Hague. Lærdommen fra den siste ukens opprør er at det ikke på noen måte er stabilitet i øst og det skal lite til for at kamper blusser opp og panikken brer om seg.

Presidenten selv skal visstnok ha kommet til Goma tidlig denne uken (9. April) sammen med overhodet for hæren Didier Etumba. Noen uttalese eller offentlige opptredener hadde han ikke. Det ser ut som at presidenten foretrekker stillhet i frykt for at handling og press på krigførende parter kan kaste Kongo ut i nye kamper.

Den 28. november går befolkningen i et av Afrikas geografisk største land til valgurnene. Forrige valg i 2006 var i stor grad gjennomført med hjelp fra FN og EU. Denne gangen blir landets myndigheter virkelig satt på prøve.

Observatører og vestlige medier fra ulike hold har vært samstemt skeptiske til gjennomførbarheten til årets nasjonalvalg i Kongo. Alt fra stemmelokaler, transport og kvalifisert personell har vært debattert. International Crisis Group spurte tidligere i år om Kongolesiske myndigheter virkelig burde gjennomføre et feilslått valg eller om regjeringen simpelten skulle fortsette å styre inntil et sikrere grunnlag var lagt for et mulig valg.

Kongos uavhengige valgkomitee CENI er imidlertid tydelige på at valget skal gjennomføres. Presidenten for komiteen, Ngoy Mulunda, uttalte nylig at valgurnene ville stå helt klare den 26. november, altså to dager i forkant. Hjelp fra nabolandet Angola, inntekter fra gruvekontrakter med Kina og fortsatt støtte fra det internasjonale samfunnet har gjort valgforberedelsene mulig.

Det er alikevel grunn til bekymring. Vil valget føre til voldelige sammenstøt mellom stridene partier? Vil politiet og regjeringshæren sikre en fredelig og demokratisk gjennomføring? Kanskje, kanskje ikke. Erfaringer fra tidligere år gir en heller dyster utsikt.

De mer enn 30 partiene som går til valg og historiske 11 presidenter som stiller som kandidater har også sine utfordringer. Med så mange kandidater er det eksemplevis mindre sannsynlig at en kandidat kan ende opp med en overveldene majoritet. Et annet problem er også tilgang på informasjon om de ulike kandidatene, deres partier og hva de står for. Mangel på uavhengig presse, med unntak av FN støttede Radio Okapi, er en enorm demokratisk utfordring.

Sittende president Joseph Kabila er imildertid en sterk kandidet. Dette skyldes delvis fordi han har styrt landet siden 2003 og er en velkjent person landet over. Imidlertid har hans støtte blant befolkningen sunket kraftig etter mislykkede miltiæroperasjoner i samarbeid med Rwanda’s president Paul Kagame og mangel på fred i de østlige provinsene.

Det eneste man kan si med sikkerhet i forkant av valget er at kommende regjeringen vil få nok av utfordringer å ta tak i tiden fremover.