«Pass Kjeften din, Hussaini, ellers blir det Verst for deg. Husk, vi er Mer enn Mange nok som Svært gjerne vil ha Tak i deg». «Han må henges på en staur». «Håper jeg treffer den dritten av en ulovlig lykkejeger i et mørkt smug en dag. Da skal dritten ønske han aldri snek seg ulovlig over norskegrensa. Snakk om ufyselig dritt». «Ei kule til denne idioten. Jeg betaler». «Fy faen for en helvetes jævla drittsekk. Slike udyr fortjener en kule i pannebrasken». «Idiot ei kule er best for deg». «kapp av begge hender å bein så han får merke smerte !!!!!»
Slik lyder noen få eksempler på de truslene AUF-leder Mani Hussaini har mottatt i valgkampens siste uke. Lederen av Norges største ungdomsparti har måttet låse seg inne. Arrangementer er avlyst etter råd fra PST. Han er blitt tvunget til å droppe deltakelsen i innspurten på en avgjørende og tett valgkamp. Alt dette er svært alvorlig. Men aller mest alvorlig er det at flommen av trusler begynte etter at en statsråd i den norske regjeringen kom med udokumenterte og svært harde anklager mot Hussaini på riksdekkende TV – uten at han var til stede og kunne forsvare seg. Dette er utvilsomt valgkampens styggeste hendelse.
Innvandringsminister Sylvi Listhaug påsto at AUF-lederen hadde sagt følgende i en skoledebatt: «Frp sitter og jubler over at barn drukner i Middelhavet». Hussaini nekter kategorisk for å ha sagt det. De av Listhaugs allierte som først hevdet å ha opptak av utsagnet, har senere innrømmet at det har de ikke, likevel. Hva som ble sagt, eller ikke sagt, på skoledebatten i Nes i Akershus er uansett ikke det viktigste poenget. Alle kan være enige om at det er vulgært å påstå at noen lar barn drukne, uavhengig om man bruker ordet juble eller ikke. Det viktigste poenget er at Sylvi Listhaug velger å spre et ubekreftet rykte om en politisk motstander på en måte hun må vite at fører til trusler og hat.
Listhaug er en dreven og dyktig toppolitiker. En svært erfaren PR-rådgiver. Hun er helt i tet blant norske politikere når det kommer til å forstå og bruke mediedynamikken, både i tradisjonelle og sosiale medier. Sammen med sin politiske rådgiver Espen Teigen røkter hun sin store flokk på Facebook så samvittighetsfullt at hun er nødt til å vite hva slags reaksjoner som kommer når hun legger ut løse påstander som dette. På toppen av det hele er det en kjent sak at Hussaini allerede mottar drapstrusler, ikke minst fra dem som ser seg selv som fotsoldater i Listhaugs digitale krig. Svært mange av de groveste truslene har kommet i fora for støttegruppene som hyller Norges innvandringsminister.
Statsminister Erna Solberg har gjentatte ganger manet til kamp mot netthets og kommentarfelthat. Handlingsplaner er utformet, møter er holdt og Solberg har fortjenstfullt brukt sin posisjon til å sette problemet på dagsorden. Dette fortjener hun ros for. Altfor mange viktige stemmer stilner når truslene blir for mange. Dette gjelder ikke minst engasjerte ungdommer fra minoritetsmiljøene og kvinner med sterke meninger. De hatefulle ordene er ikke bare ord. Når de fører til at en AUF-leder ikke kan drive valgkamp, eller til at en minoritetskvinne trekker seg fra all debatt, blir ordene til handlinger.
Derfor var det lov å forvente at landets statsminister skulle rykke ut og slå ettertrykkelig fast at truslene mot AUFs leder er totalt uakseptable. Under normale omstendigheter kunne man til og med komme til å håpe på noe lignende, kanskje til og med en unnskyldning, fra statsråden som hadde utløst hatet.
Og sannelig. Det kom en skarp reaksjon fra Listhaug. «Det laveste og mest nedrigste jeg har sett», sa hun, og la på litt for kjente med «det mest avskyelige og løgnaktige». En skarp og tydelig reaksjon. Erna Solberg fulgte opp med å si at dette var noe av det styggeste i denne valgkampen.
Det var bare ett problem. Statsministeren og hennes statsråd brukte ikke disse harde karakteristikkene om drapstruslene mot en ungdomspartileder. Dette var Solbergs og Listhaugs reaksjon på en rølpete valgkampvideo som Nord-Trøndelag AUF hadde laget. De mener åpenbart at den fortjente en mer nådeløs konfrontasjon enn trusler og drapsfantasier. Selv ikke koblingen mellom AUF og en kule i panna så ut til å få statsministeren til å skjønne sakens dype alvor. Listhaug ville ikke kommentere saken. Til slutt sa hun at det er «veldig trist at vi som deltar i den offentlige debatten tar imot hets og trusler».
I skrivende stund har statsminister Erna Solberg fortsatt ikke sagt ett ord om truslene mot AUFs leder. Ingenting. Ikke «nedrig», ikke «avskyelig», ikke at det er «det styggeste i denne valgkampen».
Det er nesten dødt løp på meningsmålingene. Mandag kveld kan ende med at Sylvi Listhaug jubler på Frps valgvake over fire år til. Hvis det er ett løfte denne valgkampen har gitt oss, og som helt sikkert blir holdt dersom de blå og mørkeblå vinner, så er det dette: Det vil bli fire nye år med anstendighetsgrenser som brytes. Fire nye år med en voksende og sintere flokk som egges til hat. Fire nye år med en statsminister som smiler og ser en annen vei.