Sunniva Ørstavik
Personer med nedsatt funksjonsevne trakasseres, men regjeringen sover i timen.
Innlegget er skrevet sammen med Marte Oppedal Vale, rådgiver, Likestillings- og diskrimineringsombudet.
FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne må ratifiseres nå. Dagsavisens oppslag (13/12-2011) om trakassering av funksjonshemmede viser at det haster – i Norge er vi milevis unna fulle menneskerettigheter for denne gruppa.
I Norge har vi sterk tradisjon for å stille oss bak FN og menneskerettighetene. Vi har samtidig sett nødvendigheten av å ha tydelige rettigheter for noen utvalgte grupper. Kvinner har en egen konvensjon, etniske grupper har det og nå er det personer med nedsatt funksjonsevne som står for tur. FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsett funksjonsevne (CRPD) ble initiert i 1993, vedtatt i 2006 og undertegnet av Norge i 2007. 18 år etter at den ble initiert og snart fire år etter at den ble undertegnet av Norge, er den ennå ikke ratifisert.
Den største minoriteten i verden er personer med nedsatt funksjonsevne. Om lag 650 millioner mennesker er berørt. Disse personene er ikke individer som primært trenger beskyttelse og sympati. De er mennesker som skal behandles med respekt. FN-konvensjonen stiller tydeligere krav til hvordan Norge kan legge til rette for at også personer med nedsatt funksjonsevne kan nyte godt av de universelle menneskerettighetene. Regjeringen varslet i statsbudsjettet en eventuell ratifisering etter at ny vergemålslov blir lagt fram i løpet av 2012 og trer i kraft fra 1. juli 2013. Iverksetting av denne loven er en forutsetning for ratifisering av FN-konvensjonen, mener regjeringen. Vi mener dette vitner om en overdreven forsiktighet fra regjeringens side.
Ratifisering betyr at landet påtar seg en folkerettslig forpliktelse til å etterleve konvensjonens bestemmelser. Ved å undertegne har Norge forpliktet seg til ikke å handle i strid med konvensjonens formål og at vi skal ratifisere. Da Norge undertegnet, gikk konvensjonen på visse punkter lenger i å styrke rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne enn norsk lov. Særlig ble vergemålsloven trukket fram. Norge har jobbet systematisk med å endre lovverket. Det er bra. Men det er ikke et krav i konvensjonen om at all lovgivning må være i tråd med konvensjonen på ratifiseringspunktet. Kravet er at det må skje i nær tid etter ratifisering. Så hvorfor ratifiserer vi ikke når det er så lite igjen?
Mange organisasjoner og enkeltpersoner uttrykker sin utålmodighet til ombudet. De opplever at regjeringen kommuniserer, også når den ikke handler. FN-konvensjonen vil være en tydelig og konkret holdningsforankring og støtte når Norge skal utvikle politikk, nye lover og etterleve våre mål og verdier. I saken hvor Stavanger kommune ble tatt for brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble FN-konvensjonen, og særlig artikkel 19 om retten til å velge hvor man vil bo, trukket fram. FN konvensjonen er viktig som rammeverk og et tydelig signal fra myndighetene om at menneskerettighetene gjelder oss alle. Det er viktig at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne kreve å leve uten å bli diskriminert.
Hvem skal få bestemme hvordan mennesker med nedsatt funksjonsevne skal leve? Spørsmålet er for viktig til å overlates til kommunepolitikerne.
Menneskers rett til å delta i samfunnet er likestillingspolitikk, ikke helsepolitikk. I forrige uke fikk den sterke TV-dokumentaren «Brevet til Jens» tårene til å trille hos seere over hele landet
– også hos meg.
Filmen forteller historien om 19 år gamle Stine Machlar som bor på institusjon mot sin vilje. Venninnen hennes, 24 år gamle Mari Storstein, har derimot vunnet i den kommunale «loddtrekningen». Hun er
så heldig å bo i en kommune som gir henne rett til å ansette egne personlige assistenter, såkalt brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Ordningen gir henne helt andre muligheter til å ha et
spennende yrke, sosialt liv med venner, hobbyer og frihet. Som en helt vanlig jente i 20-årene, altså.
Forskjellsbehandlingen av de to jentene opprører meg. Den ene lever fritt og likestilt, den andre på institusjon. Ene og alene på grunn av Stine Machlars bosted, hennes hjemkommunes økonomi og
(manglende) politisk vilje, tvinges hun til et liv der andre bestemmer hva hun skal spise og når hun skal legge seg. «Det er som å bli kastet i fengsel for noe jeg ikke har gjort», sier Stine Machlar
i filmen, og det skjærer meg i hjertet.
Jeg er derfor glad for at Stortinget i juni i år påla regjeringen å legge fram et forslag om rettighetsfesting av BPA. Når denne retten trer i kraft, vil det ikke lenger være kommunepolitikere med
slunkne kommunekasser som skal bestemme om mennesker som Stine Machlar skal få rett til et aktivt liv. Det vil være en rettighet, muligens i første omgang bare for noen, men prinsippet om
rettighetsfesting er viktig.
Dette handler om likestilling. Det er ikke mange tiårene siden kvinner som ville ut i arbeidslivet ble møtt med nokså like argumenter som mennesker med assistansebehov møter i dag: At de burde holde
seg hjemme, at deres plass var i hjemmet, og hvis de ønsket et liv og et arbeid utenfor kjøkkenet, fikk de vær så god ta kostnaden selv.
Så kom barnehagene. Og foreldrepermisjonene. Ammefri. Syke barn-dagene. Alle de ordningene som gjorde det mulig for kvinner å både føde barn og ha arbeid utenfor hjemmet. Selvfølgelig var det dyrt –
kjempedyrt. Mye dyrere enn selv den beste BPA-ordningen noen gang kan bli. I dag er likevel de fleste enige om at det hadde vært dyrere å la være.
Takket være kvinners inntog i arbeidsmarkedet har Norge høy konkurransekraft og høy sysselsetting. AS Norge går så det suser, mye fordi så mange kvinner jobber og deltar i samfunnet.
For meg er BPA et like verdifullt verktøy for personer med nedsatt funksjonsevne som barnehagene var på 70-tallet. Tilgang til personlige assistenter vil kunne bety mye for mange med nedsatt
funksjonsevne som i dag står utenfor arbeidsmarkedet. Det er ikke en omsorgstjeneste. Det er ikke en personlig tjeneste vi gjør for å være snille. Det er et likestillingsverktøy. Det er en ordning
som gjør det mulig for folk å delta i samfunnet. Ikke for å være greie, men fordi vi trenger dem.
Det er uverdig at Stine Machlar og mange med henne ikke får bestemme over sitt eget liv, bare fordi hun sitter i rullestol og trenger hjelp i hverdagen.
Filmen «Brevet til Jens» har gjort meg utålmodig. I dag deltar jeg på et arrangement foran Stortinget sammen med Mari Storstein. Vi vil vekke politikerne. Vi kan ikke finne oss i treg saksbehandling
i denne viktige saken.
Det er mitt håp at regjeringen raskt kommer til Stortinget med rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse.