Statsminister Trygve Bratteli sa en gang at en statsråd ikke har noen personlig mening. Statsråden uttaler seg alltid på regjeringens vegne. Utgangspunktet var intern uenighet i regjeringen. Som journalister fikk vi ikke noen av de uenige statsrådene til å uttale seg offentlig. De fulgte sjefens ordre.
Trygve Bratteli ledet to mindretallsregjeringer av Ap (1971-1972 og 1973-1976). Han hadde det derfor enklere enn dagens statsminister, som leder en koalisjon av tre partier. Prinsippet bør likevel være det samme: En statsråd har ingen personlig mening. Statsråden gir uttrykk for regjeringens samlede syn.
Kåre Willoch, som ledet en borgerlig koalisjonsregjering (1983-1986), var prinsipielt av samme syn som Bratteli. Som NRK-medarbeider ba jeg daværende statsminister Willoch kommentere en uttalelse fra olje- og energiminister Kåre Kristiansen (KrF) som åpenbart var i strid med regjeringens vedtatte politikk. Det ville Willoch gjerne. «Men ikke før jeg har lest statsrådens dementi», sa han.
Brattelis og Willochs holdning til privatpraktiserende statsråder står i skrikende kontrast til det syltynne forsøket statsminister Jens Stoltenberg gjorde i Stortingets spørretime i går på å håndtere olje- og energiminister Ola Borten Moes (Sp) uttalelse om at han vil ha leteboring utenfor Lofoten allerede i år. Uttalelsen var en lissepasning til opposisjonen. Knut Arild Hareide (KrF) tok ballen på sparket og satte den i mål.
Stoltenberg minnet til forveksling om Ola Borten Moes bestefar, statsminister Per Borten (1965-1971) - han som sa han bar sprikende staur - da han hevdet at Moe med sin uttalelse om olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten bare deltar i den interne debatten i Sp. Nå er det jo ingen som vil nekte Sp-nestleder Moe å delta i interne Sp-debatter. Men gjør han det, får han uttale seg i interne fora. Når han som statsråd uttaler seg offentlig i foredrag og intervjuer om sentrale spørsmål på sitt fagområde, er han forpliktet til å tale på hele regjeringens vegne. Han kan ikke synse som en hvilken som helst politiker eller kommentator. Det konstitusjonelle ansvaret som statsråd forplikter.
Moe har skapt tvil og usikkerhet om hva som egentlig er regjeringens oljepolitikk. Han har med sin uttalelse også satt statsministeren i forlegenhet i Stortinget. Neste gang Stoltenberg ber opposisjonen avklare regjeringsalternativets politikk, kan opposisjonen be regjeringen avklare sin egen politikk.
I går ettermiddag sendte Ola Borten Moe ut en pressemelding der han forklarer hva han egentlig mener. I meldingen mener han det samme som regjeringen har vedtatt om oljeleting utenfor Nordland og Troms i denne stortingsperioden. Pressemeldingen kom for sent. Skaden var skjedd. Den burde ha kommet før statsministeren møtte i Stortingets spørretime. Det ville ha gitt Stoltenberg årer å ro med, og det hadde gitt inntrykk av at statsministeren hadde satt sin privatpraktiserende oljestatsråd på plass.
Det mediene omtaler som «drittsaker», ser ut til å forfølge regjeringen inn i valgåret. Ifølge gårsdagens Dagens Næringsliv opererer Ap internt med en liste på 14 til 16 «drittsaker». Det gjelder blant annet: Lorry/Telenor, Entra, Roar Flåthen/Kongsberg Gruppen, Tore Sandvik/Telenor, Gjørv-kommisjonen, Lysbakken/tilskuddssaken, Tschudi-saken, landbruksoppgjøret, vikarbyrådirektivet, striden om EØS, Øygard-saken og Roger Ingebrigtsen. Til denne lista kan partiet nå føye Ola Borten Moe.
Problemet med disse sakene er at de skygger for regjeringens politiske budskap.
Ola Borten Moe-saken er til skade for Sp fordi partiet får ord på seg for å ha en statsråd som ikke kan oppføre seg. Den skader SV fordi det reiser tvil om hvor mye partiets seier i kampen om Lofoten er verdt. Og saken skader Ap fordi statsminister Jens Stoltenberg framstår som en Per Borten, en statsminister som leder en sprikende regjering fram mot sammenbruddet.
Regjeringens nedtur og Høyres opptur i fjor ser ut til å fortsette inn i valgåret. På dagens meningsmåling fra Opinion for ANB går de tre regjeringspartiene tilbake, mens Høyre får rekordsterke 35,2 prosent. Det er en framgang på 3,3 prosentpoeng siden desember i fjor. Et slikt valgresultat for Høyre i september vil være partiets beste siden 1909.
Med et slikt valgresultat 9. september vil Høyre bli sterkt nok til å danne regjering alene. Det er omtrent samme oppslutning som Bratteli hadde da han dannet sin andre regjering, i 1973, og det er større oppslutning enn det Willoch hadde da han dannet sin mindretallsregjering av Høyre etter valget i 1981. Med stort borgerlig flertall på Stortinget (103 mandater) vil det ikke by på store problemer for Erna Solberg å styre med borgerlig støtte fra sak til sak.
Frp går litt tilbake på målingen. Stortingets største opposisjonsparti har nå en oppslutning på godt under halvparten av Høyres. Faller Frps oppslutning ytterligere, kan partiets interesse for å gå med Høyre inn i regjering bli mindre enn den er i dag. De to andre partiene i regjeringsalternativet har store problemer. Venstre ligger på sperregrensen og kan falle under den slik partiet gjorde ved forrige stortingsvalg. KrF er så vidt over sperregrensen denne gangen. Det øker neppe KrFs lyst til å være med i en regjering dominert av Høyre og Frp.
Ap ser ut til å ha falt ned på et nivå under 30 prosent. På dagens måling går partiet litt tilbake, til 28,7 prosent. Et slikt valgresultat i høst vil være det nest svakeste for Ap i etterkrigstida. Etter et slikt valgnederlag kommer antakelig Stoltenberg til å gå av som partileder på landsmøtet om to år. Gjenreisningen av partiet fram mot stortingsvalget i 2017 vil naturlig nok måtte skje med en annen partileder enn ham.
For SV og Sp er situasjonen helsvart. SV går på denne målingen tilbake med 1,3 prosentpoeng til 4,2 prosent. Partiet står i fare for å falle ut av Stortinget, slik forgjengeren SF gjorde ved valget i 1969. Konkurrenten til venstre for SV - Rødt - får 2,4 prosent. Det ville ha gitt Rødt to stortingsmandater. SV har dermed fått enda en bekymring. Partiet mister velgere til ytre venstre. På landsstyremøtet fredag skal SV-leder Audun Lysbakken prøve å blåse optimisme og liv inn i rekkene. Møtet skal også diskutere utkastet til nytt program. Alt håp er selvfølgelig ikke ute. Et nytt program kan gi ny framgang. Men i øyeblikket er valgvinden i ferd med å blåse partiet ut av Stortinget.
Ola Borten Moes parti får det heller ikke til. 4,1 prosent for Sp på denne målingen er alarmerende dårlig. Det vil være det dårligste resultatet i partiets historie. Selv i de vanskelige første etterkrigsårene hadde Sp vesentlig større oppslutning enn dagens 4,1 prosent. Jeg tror ikke det vil gå så ille med Sp ved stortingsvalget. Partiet har et godt grep i deler av Utkant-Norge med mange dyktige ordførere. Erfaringen er at Sp hever seg fram mot valgdagen.