Vi var der, vi var der oppe. Vi var nevnt i samme setning som Martin Scorsese, Hollywoods menn og kvinner vandret i våre gater, de spilte inn film i våre blokker. Førsteelskeren Michael Fassbender satt på Schrøder, sto på trikken, lå på isen. Bilder av Rosteds gate og Brenneriveien på the silver screen, av Bøler! Det var jo et nasjonalt filmgjennombrudd vi sto foran, ikke et sammenbrudd.
Premieren på Jo Nesbøs roman «Snømannen» var en nesestyver for oss alle. Her har vi trodd at nasjonalskalden var i de tryggeste hender, og så dette – en toer?! Og det er faktisk ikke anmelderne som klager eller gjør seg interessante eller janteloven som melder seg. Det er en drittfilm. Førsteklasses råvarer – bok, skuespillere, regissør – har blitt kjørt gjennom en kvern, og ut i den andre enden har det kommet uspiselig farse.
Mens jeg har kjent med alle som har vært involvert denne uka, mange hundre norske filmarbeidere har jobbet med filmen, kom jeg på en tidligere kvinnelig bekjent, Dina.
Som journalist i Aftenposten for 16 år siden ble jeg sendt nordover for å dekke en svær kulturnyhet. Jeg landet i Bodø. Derfra gikk ferden til umåtelig vakre Kjerringøy, og det som skulle bli ramme for den største norske filmsatsingen noensinne. Minst 120 millioner kroner var lagt i den danske regissøren Ole Bornedals hender for å lage film av Herbjørg Wassmos bok «Jeg er Dina». Han lovet meg at han skulle lage en film som var «cool, brutal, dramatisk, poetisk, erotisk, ubehagelig, men smukk». Et totimers sansebombardement, garanterte han. Intet mindre. På rollelista sto ingen andre andre enn den franske giganten Gérard Depardieu som skulle sikre fullt gjennomslag i Europa, vår egen vakre Maria Bonnevie var leading lady, svenske Pernille August skulle lokke svenskene til kinosalene. Her hadde vi alt, en boksuksess, en stjerneregissør fra nabolandet, topp skuespillere, mange millioner og verdens vakreste kulisser. Vi var der, vi var der oppe.
Det minner til forveksling på ukas historie.
– Man skal bli våt i buksene av denne filmen, mente dansken med ansvaret. Så flott var Bonnevie og de norske bjergene. Alt struttet. Også den norske produsenten Axel Helgeland, som ikke klarte å holde tilbake sin begeistring for sin største stjerne: – Uten Depardieu ville det vært vanskelig å få inn så mange penger. En stor skuespiller og en stor internasjonal kjendis med høy status, ikke minst i USA, sa han og jeg noterte så blekket spruta. Men pressekonferansen på Bodø Lufthavn med en forsinket og sur Depardieu på dårlig engelsk og en forvirret Wenche Foss, lovet ikke godt. Det skulle da heller ikke ende godt.
Å satse alt på at minst èn million i Skandinavia ville se filmen, viste seg å være galskap. Svenskene ga totalt blaffen. Danskene trakk på skuldrene. Og på prestisjefestivalen i Cannes kunne de ikke brydd seg mindre. Og norske anmeldere skoggerlo. VGs anmelder beskrev filmen som «brunstig og banal» og ga en treer på terningen. Dagens Næringsliv konkluderte med at filmen var «en brottsjø av flaue banaliteter, effektmakeri og symbolistisk rekved drukner handlingen». I Aftenposten het det: ««Dina» snubler inn i den skamløse kitsch». Au.
Hundretusenvis av Ola og Kari så filmen, men det monnet ikke. Resultatet var også en økonomisk katastrofe, Men i høst fikk Axel Helgeland Æres-Amanda. Moralen må være at det går bra til slutt.