NATO og USAs alenegang fungerte på 1990-tallet mens Russland lå nede for telling. Ingen kunne protestere eller sette hardt mot hardt, verken da Vesten utvida NATO-alliansen østover, da vi bomba Jugoslavia uten FN-mandat i 1999, eller da vi invaderte Afghanistan og Irak i henholdsvis 2001 og 2003.
Denne satsingen på aggressiv ekspansjon og tilsvarende nedvurdering av dialog, nedrusting og avspenning, har nå nådd ei farlig grense. Krigen mot Georgia i 2008 og den russiske innblandinga i borgerkrigen i Ukraina fra 2014, bør være et varsku. Vi ser nå et Russland som ikke lenger ligger nede for telling i kaos og krise, men er en oppadstigende stormakt som tenker beinhard sikkerhets- og geopolitikk.
Noen vil hevde at nettopp dette taler for en mer aggressiv forsvars- og sikkerhetspolitikk, med vekt på opprusting, militarisme og harde konfrontasjoner. Dessverre kan det synes som at det er dette synet som råder i det offentlige ordskiftet i både NATO og Russland. Glemt er erfaringene fra den kalde krigens atomtrussel, hvor man forsøkte å imøtegå dette gjennom forhandlinger, klart definerte begrensninger på militær virksomhet, og sterke bevegelser for nedrusting og fred. Den norske fredsbevegelsen mener det er på tide å gjenopplive disse virkemidlene for å håndtere den nye anspente situasjonen i verdenspolitikken.
Under den kalde krigen gikk grensa mellom NATO og Sovjetunionens innflytelsessfære så langt vest som midt i Tyskland. Dagens Russland hadde altså en hel rekke land mellom seg og NATOs militære styrker. Prisen man betalte for denne situasjonen var sterk politisk kontroll og undertrykking av flere av de østeuropeiske landene. Ingen bør ønske seg tilbake til denne situasjonen.
Like fullt er det viktig å ha øynene åpne for hva man har mistet i ettertid. Den siste sovjetiske lederen, Mikhail Gorbatsjov, gikk i sin tid med på en tysk gjenforening mot at NATO ikke skulle ekspandere østover. Naiv som han var trodde han på verbale forsikringer, og fikk aldri i stand noen formell stadfesting av dette. Det skulle koste framtidige russiske sikkerhetsinteresser dyrt, all den tid NATO innen 20 år utvida seg til hele den tidligere Warzawapakten, inkludert Baltikum. NATOs styrker, som av Russland blir oppfattet som fiendtlige styrker, er altså utvidet mange hundre kilometer øst, helt opp mot den russiske grensa. I både absolutte og relative styrkeforhold er dette en maktforskyvning av de sjeldne i verdenshistorien.
Dette er situasjonen i dag. Det er fullstendig urealistisk å se en tilbakerulling av NATO med det første. Det det handler om nå er å gjøre det beste ut av de realitetene som er.
Det er antydninger til at mye galt gjøres allerede i dag. Russland har de siste årene rustet opp noe voldsomt, og det er forventet at dette til en viss grad vil fortsette. Dette bør ikke overraske noen. Det er tross alt 1990-tallets kaos og vanstyre som er unntaket, og ikke regelen i russisk historie.
Ukrainakrisa er et eksempel på en dårlig håndtert sak fra begge sider. Ukraina er sammen med Hviterussland et av de få gjenværende bufferlanda som ligger mellom Russland og NATO. Både NATO og Russland bør følgelig ha interesse av å holde Ukraina selvstendig og alliansefritt, og heller en kilde til stabilitet og brobygging, framfor å være en skueplass for innflytelse. Likevel har man fra NATO-hold luftet idéen om ukrainsk medlemskap i alliansen, og slutta helhjertet opp om Maidan-revolusjonen i 2014, også etter at avtalen som ble forhandlet fram mellom partene underveis falt sammen. Russland på sin side aksepterte ikke dette, og reagerte med å annektere Krim-halvøya og å støtte separatistene i Øst-Ukraina. Følgelig gamblet Russland på at NATO ikke ville gjøre noe. Det er opplagt at begge sider her burde hatt et bedre politisk gangsyn hva gjaldt motpartens interesser og oppfatning.
Det ble heldigvis ingen krig mellom NATO og Russland over Ukraina. Like fullt har vi sett en forverring av forholdet mellom øst og vest. George W. Bush sine planer for rakettskjold i Øst-Europa er gjenopptatt, denne gangen i Romania, og vi har sett enorme militærøvelser blant annet i Polen, uten sidestykke siden den kalde krigen. Ikke siden Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941 har russerne bivånet fiendtlige styrker av dette kaliberet så nært sine grenser. Samtidig ser vi stadig russiske provokasjoner og store militære øvelser som skal sende signal om at de på kort tid er klare til å svare på enhver trussel.
På tross av at NATOs samlede styrker overgår Russlands på alle tenkelige måter, er rådende NATO-strategi likevel å ruste opp. Det nye vedtatte kravet om å bruke 2 % av samlet BNP på militæret, og ikke lenger bare 2 % av statsbudsjettet, vil om det blir gjennomført innebære en enorm opprusting. Russland vil nødvendigvis måtte følge etter for å opprettholde noe som kan minne om likevekt.
Denne opprustningen og utstasjoneringen av permanente styrker i Øst-Europa er alvorlig på flere vis. Ikke bare skaper det økt usikkerhet og frykt i Russland, noe som i seg selv er alvorlig nok. En truet stat er en farlig stat. Det viktigste momentet er likevel at dette øker faren for at en mindre konflikt eskalerer til verdenskrig om uhellet først er ute. All den tid både Russland og USA har militære doktriner som tillater dem å møte konvensjonelle trusler med kjernefysiske våpen, bør selv små gnisninger være kilde til uro. Med så store styrkeansamlinger stasjonert så nært hverandre får vi også kortere varslingstid. Det vil bli vanskeligere for både NATO og Russland å bremse en situasjon som først begynner å eskalere. Jo tettere NATO står Russlands grenser, jo kortere tid får lederne til å fatte beslutninger. Stater er ikke alltid rasjonelle aktører, feil har skjedd og vil også forekomme i framtida. Slikt må man alltid ta høyde for. Terrorbalansens skinntrygghet opphører å være trygg i det øyeblikk ting begynner å eskalere ut av kontroll – Cubakrisen burde ha lært oss dette allerede for 50 år siden.
Likevel skjer dette nesten uten debatt. På Stortinget er det bare SV som har stilt seg kritiske til at 300 norske soldater utstasjoneres i Baltikum. Videre diskusjoner om hvorvidt Norge er tjent med militarisering av Østersjø-regionen, og hvordan vi kan bidra til avspenning og nedrustning er stort sett forbeholdt perifere hjørner av sivilsamfunnet. I stedet for å diskutere hvordan Norge kan bidra til brobygging og avspenning gjennom for eksempel folk-til-folk samarbeid, demilitariserte soner og felles møtepunkt, kretser diskusjonene heller omkring vår evne til å militært avskrekke, og varigheten på de økonomiske sanksjonene.
Vi i Norges Fredsråd mener disse spørsmålene er av avgjørende betydning. Norge bør søke å bli en stemme mot denne opprustningsspiralen som pågår. Vi bør søke avspenning, ikke bare i nordområdene, men også i Øst-Europa. Våre selvpålagte begrensninger mot fremmede baser og tropper i våre nordlige fylker i fredstid, bør stå som et godt eksempel til etterfølgelse også andre steder. Gjennom den kalde krigen hadde Norge et enestående ryddig forhold til Sovjetunionen, på tross av vårt medlemskap i NATO. Det var aldri noen reell frykt fra russisk side om aggressive intensjoner fra norsk hold. Også fra et sivilt perspektiv var folk tjent med å ikke bo i en militarisert region med enorme militærbaser på begge sider av grensa. Det bør være et godt vitnesbyrd om at det faktisk er mulig å søke en avspenningsstrategi overfor Russland også for andre land, uten at det betyr at vi dermed automatisk risikerer Krim-scenarier i fremtiden.
Dette må ikke bety en ensidig avspenning fra NATOs side, men må være fundert i samtaler som gjør at Russland også kommer med innrømmelser. Russisk frykt for fiendtlige tropper på sin vestgrense må respekteres, akkurat slik Russland må forplikte seg til å respektere sine nabolands ukrenkelige grenser.
Vi utfordrer samtlige norske partier på Stortinget til å ta situasjonen i Europa på alvor, og ta første steg i en strategi for gjensidig avspenning mellom NATO og Russland. Det må bli slutt med tenkinga om at man bare kan skremme seg til trygghet. Noen må lede an, og med vårt unike forhold til begge sider burde Norge være en brobygger mellom partene.
Det er på tide at ensidig avskrekking viker plass for mer avspenning. Det er på tide å gjenoppta seriøse diplomatiske samtaler for fred, og for nedrustning og samarbeid mellom NATO og Russland. Vi er iferd med å falle tilbake til den kalde krigens terrorbalanse og atomfrykt, denne gangen uten den bufferen vi aktivt la opp til sist. Det kan bli skjebnesvangert.