Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, Kari Kjønaas Kjos, kommenterer i Dagsavisen 26. juli mitt tidligere innlegg om Ahus. La meg derfor preisisere hva jeg mener.

Selvsagt var det en politisk beslutning som lå til grunn for byggingen av Ahus. Og, når en bygger et av Europas mest moderne sykehus, må det også ha tilstrekkelig pasientgrunnlag. Det hadde vært galskap å bygge et nytt, stort sykehus uten nok pasienter.

Det som var mitt poeng var at det ikke var de ansatte på Ahus som bestemte når og hvordan pasientene i Follo og Groruddalen - som tidligere tilhørte Aker sykehus - skulle overføres til Ahus, og derfor bør de ansatte heller ikke kritiseres for at alt ikke fungerte som det skulle. Men selvsagt støtter jeg vedtaket som lå til grunn for denne overføringen. Det var nemlig et veldig fornuftig vedtak.

For øvrig vil jeg benytte anledningen til å minne om motviljen i den daværende Bondevik-regjeringen mot å starte utbyggingen av nye Ahus. Regjeringen fant den ene unnskyldningen etter den andre for ikke å starte. Heldigvis skar stortingsflertallet - med John Alvheim og Bjarne Håkon Hanssen i spissen - igjennom og vedtok utbyggingen høsten 2003, og våren 2004 kunne byggearbeidene starte.

Ahus er et moderne og godt sykehus. Og heldigvis er det ryddet opp i det aller meste av problemene som oppsto ved den store pasientoverføringen i fjor. Jeg skulle ønske Fremskrittspartiet og dets representanter en sjelden gang også kunne si noe positivt om norske sykehus generelt og Ahus spesielt, og ikke bare prate med høy stemme om hvor forferdelig alt er når TV2, Dagsavisen eller andre «avdekker» kritikkverdige forhold, som endog ofte er gamle forhold som det er ryddet opp i.

På lederplass 16. juli omtaler Dagsavisen situasjonen på Akershus universitetssykehus (Ahus). Dessverre blir det hele svært unyansert.

Igjen blir kraftfulle uttrykk tatt i bruk om noe som har med Ahus å gjøre. Det kan være på sin plass å få fram at de «avsløringene» vi har lest og hørt om den siste tida viser seg å være gammelt nytt.

La det ikke være tvil: Kritikkverdige forhold ved Ahus – og andre sykehus – skal selvsagt tas alvorlig. Svært alvorlig. Men det Fylkeslegen i Oslo og Akershus nå har konkludert med at var kritikkverdig gjaldt fra januar til september i fjor. Altså er det nesten et år siden. Det som virkelig hadde vært ille, var om det ikke var blitt ryddet opp i det som ikke fungerte i fjor.

Fra 1. januar 2011 fikk Ahus utvidet sitt opptaksområde med 160.000 innbyggere – fra 300.000 til 460.000. Altså, en økning over natta på over 50 prosent. Hvem som bestemte dette, er ikke godt å si, men det var i alle fall ikke de 8.000 ansatte på Ahus. Selvsagt måtte det bli utfordringer med en slik endring. Og det hjalp ikke akkurat på at en del ansatte ved de Oslo-sykehusene som fikk færre pasienter ikke var særlig samarbeidsvillige i denne prosessen.

21. mai i år var stortingsrepresentantene fra Oslo og Akershus på besøk på Ahus. Der var problemene som oppsto ved den store pasientoverføringen i 2011 ett av temaene som ble tatt opp. Sykehusledelsen orienterte om problemene som oppsto. Men de orienterte også om noe mer. Nemlig hva som ble gjort for å ordne opp i problemene, og hva som er situasjonen nå – et år etterpå. Det var mitt klare inntrykk at det ble ryddet opp i det aller meste av de kritikkverdige forholdene.

Slikt når tydeligvis ikke Dagsavisen. Hvis det fungerer bra i juli 2012 er det tydeligvis mye mer interessant å skrive om det som ikke fungerte så bra i juli 2011. Dessverre.

Jeg synes de ansatte ved Ahus fortjener ros og heder for det arbeidet som er blitt gjort i ei vanskelig tid. Det aller meste fungerer veldig bra på Ahus, og de aller fleste pasientene er svært fornøyde med behandlingen de får. Og det er tross alt det pasientene mener som betyr noe. Ikke det journalister, sykehusdirektører, stortingsrepresentanter eller andre måtte mene.

I stedet for bare å være så opptatt av det som ikke gikk bra i fjor, burde vi også være opptatt av all den gode pasientbehandlingen som skjer på Ahus – hvert eneste minutt. Vi burde være stolte av sykehuset vårt. Ahus er et av Europas mest moderne sykehus og et av Norges aller største sykehus. La oss også gjøre det til Norges beste sykehus.

Det har vært en engasjerende og til dels opphetet debatt om de cirka 450 barna og deres familier som ikke fyller vilkårene for opphold i Norge.

Noen framstiller det som om det «bare» er å la disse barna få bli. Hadde det enda vært så enkelt. Vi kan ikke føre én asylpolitikk for disse barna og deres familier (til sammen anslagsvis 2.500-3.500 personer), og én asylpolitikk for andre. Skal disse få bli, må selvsagt andre i tilsvarende situasjoner også få bli. I så fall må norsk asylpolitikk liberaliseres betraktelig, og vi må ta imot langt flere enn i dag. Men det er svært få av dem som tar til orde for at «asylbarna» og deres familier skal få bli, som samtidig sier vi skal liberalisere asylpolitikken.

Mange sier at hensynet til barna - barns beste - skal være avgjørende. Heller ikke det løser den kinkige situasjonen som har oppstått. Norge er ett av verdens beste land å vokse opp i. Følgelig vil nesten alle verdens barn ha det bedre i Norge enn i deres eller foreldrenes opprinnelige hjemland. Men det at de har det bedre i Norge enn i hjemlandet, er ikke et argument for å få opphold her - i alle fall ikke et argument alene. Alle barn kan ikke bo i Norge. Dessverre.

Og dessuten. Dersom flere skal få opphold i Norge, bør vi ta imot flere kvoteflyktninger. Det sitter i dag tusenvis av mennesker rundt omkring i flyktningleire i verden og som FN har definert at trenger beskyttelse. Disse bør verdenssamfunnet - Norge inkludert - ta imot flere av.

Norge skal føre en human, rettferdig og konsekvent asyl- og flyktningpolitikk, og loven må være lik for alle. Utlendingsforvaltningen må være åpen og forutsigbar når det gjelder hvilke krav og rettigheter de som søker om opphold i Norge har, og den må være brukervennlig og ha rask saksbehandling. For å lykkes med dette, er det en forutsetning at de som kommer til Norge selv kan dokumentere egen identitet og at de leverer nødvendige papirer.

Personer kan være i Norge uten gyldig opphold av forskjellige årsaker. Det kan være personer som har kommet ulovlig inn i Norge eller som ikke har reist ut av landet etter å ha fått avslag på søknad om opphold. De som ikke har tillatelse for å oppholde seg i Norge må raskt ut av landet. Derfor må returarbeidet prioriteres.

Barn på flukt er en sårbar gruppe, og det må være særlig fokus på deres rettigheter og livssituasjon. Hensynet til barnets beste må vektlegges sterkt. Derfor er det på sin plass med en bred og samlet gjennomgang av sentrale problemstillinger knyttet til barn på flukt.

Skal vi lykkes i asyl- og integreringspolitikken, er det viktig at de som blir innvilget opphold i Norge blir bosatt i en kommune så raskt som mulig. I dette øyeblikk sitter det ca. 2.500 personer på ulike asylmottak som er innvilget opphold i Norge. Problemet er at kommunene ikke vil bosette tilstrekkelig antall personer, og dermed blir disse menneskene værende på mottak. Dette er uholdbart. Kommunene må derfor bosette flere flyktninger, også kommunene i Akershus.