Sven Mollekleiv
FNs toppmøte i Rio resulterte i et stykke papir om bærekraftig utvikling. Vi ønsker at det papiret skal bidra til en litt bedre verden.
Innlegget er skrevet sammen med Eli Bleie Munkelien, direktør for samfunnsansvar i Kommunal Landspensjonskasse.
For at det skal skje, må næringslivet stimuleres. Det vil kreve politiske omprioriteringer og konkret handling.
FNs generalsekretær har bestemt at 2012 skal være året der bærekraftig energitilgang for alle skal på dagsordenen. Dette sammenfaller med 20-årsjubileet for konferansen der «bærekraftig» ble lansert som begrep, i nettopp Rio. I forrige uke var ministre fra alle verdens land samlet for å snakke igjen. Vi håper politikerne vil følge opp med konkret handling slik at næringslivets rolle og bidrag kan styrkes.
Siden nyttår har 14 nordiske selskaper, som er medlemmer av FNs Global Compact, sett på hvordan bedrifter kan bidra til bærekraftig utvikling med utgangspunkt i FNs søkelys på bærekraftig energitilgang. Denne prosessen har resultert i tre hovedpunkter som må på plass dersom vi skal gå fra små enkeltinitiativer til global bærekraftig utvikling der privat sektor er en sentral aktør:
1. Felles mål for bærekraft. FNs tusenårsmål går snart ut på dato. Arbeidet med tusenårsmålene har vist at tilgang til energi er en nøkkel til velferdsutvikling, og påvirker folks muligheter for jobb, god helse, utdannelse, likestilling, og ikke minst tilgang til rent vann. Et felles mål om å jobbe for energitilgang til alle må motivere innovasjon i energisektoren. Det må også settes ambisiøse mål om utvikling av lavkarbonløsninger og energieffektivisering.
2. Modenhetsrangering for energi. For at investorer skal få øynene opp for land som sørger for energieffektive løsninger og som forvalter knappe energiressurser på en bærekraftig måte, vil en nøytral rangering på disse områdene være viktig.
Selskaper og investorer går ikke inn i prosjekter med høy risiko, usikker avkastning og ustabil produksjon, med mindre man får på plass insentivordninger som gjør det attraktivt å investere i innovative energirelaterte forretningskonsepter.
På samme måte som FN i dag rangerer land etter menneskelig utvikling, støtter vi at det utvikles en indeks som viser i hvilken grad land tilrettelegger for investeringer i fornybar energi og energieffektive løsninger.
Dette vil gi land insentiver til å utforme politikk som legger til rette for selskaper som produserer miljøvennlig energi, som har miljøvennlig produksjon, og som tilbyr energieffektive produkter. Land og sektorer som scorer godt på en slik rangering vil således kunne tiltrekke seg investorer og private initiativ innen fornybar energi.
3. Tilrettelegging for offentlig- privat- samarbeid. Dersom man skal øke investeringstakten innen fornybar energi, må privat-offentlig-samarbeid finne sted. En bedre tilrettelegging for samfinansiering og samarbeid mellom ulike private og offentlige aktører kan redusere usikkerhetsmomentene ved investeringer og næringsutvikling i utviklingsland.
FN har gjennom «Global Compact» skapt nettverk knyttet til bedrifters samfunnsansvar. Mange steder har lokale nettverk skapt en konstruktiv dialog mellom medlemsbedrifter, det sivile samfunn og myndighetsorganer. Vi mener disse lokale nettverkene kan spille en viktig rolle i å tilrettelegge for privat-offentlig samarbeid og fungere som en solid plattform dersom de blir gitt mandat.
De tre forslagene ovenfor høres kanskje enkle ut. Vi mener de er realistiske, og vil bidra til at vi går fra ord til handling. Dette vil kreve at forslagene reises på internasjonalt nivå - og at bedrifter trekkes med når diskusjonene etter Rio+20 har stilnet. Vi sitter igjen med et stykke papir som skal omsettes til praksis.
Politikerne må i tiden som kommer sørge for at næringslivet trekkes med når papiret fra Rio skal bli verdifull handling for en bærekraftig framtid.
Kjennetegnet på den norske beredskapen er et samvirke mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner.
Justisdepartementet har nå ikke bare fått ny sjef, men også nytt navn. Snart heter det Justis- og beredskapsdepartementet. Når «beredskap» tas inn i navnet, bør det også fylles med innhold og
konkrete tiltak. I vårt langstrakte land er det nærmest utenkelig å bygge opp et styrket beredskapsapparat som ikke i stor grad er bygget på frivillig innsats.
Kjennetegnet på den norske beredskapen er et samvirke mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner. Når tåke, ras, naturkatastrofer eller askeskyer setter store deler av den offentlige
beredskapen i sjakk matt er det de lokale frivillige som må trå til. Da bør en beredskapsminister også tilrettelegge for å styrke denne delen av den norske beredskapen.
Vi så det 22. juli. Utøya-deltakere og frivillige fra Norsk Folkehjelp som tok ansvar for å hjelpe andre i sikkerhet. Campingturister som med fare for eget liv fikk fraktet overlevende til land.
Ansatte på Sundvollen Hotell som sto på for overlevende og pårørende gjennom hele helgen. Frivillige fra Røde Kors Hjelpekorps i søk på Tyrifjorden. Ikke minst viste denne hendelsen hvor viktig det
er å ha en omsorgsberedskap over hele landet. Frivillige som er trent til å kunne bistå overalt hvor vi lever og skal leve våre liv, også etter dramatiske hendelser. Hver for seg gjorde alle
frivillige en viktig jobb, og sammen gjorde de en uvurderlig innsats.
I sommerens mange drukningsulykker, i redningsaksjoner i fjellet og når Gaula gikk over sine bredder spiller den frivillige redningstjenesten på lag for å redde liv. Bare i Røde Kors er det 6.500
frivillige medlemmer av hjelpekorpset, som er i beredskap døgnet rundt gjennom hele året. I tillegg har Røde Kors 11.000 aktive frivillige i omsorgstjeneste.
I en av Røde Kors sine største aksjoner var hundrevis av frivillige over hele landet med på å bistå helsemyndighetene i massevaksinasjonen mot svineinfluensa. Da snøstormer rammet Aust-Agder i 2008
var Røde Kors i beredskap og rykket ut for folk som frøs, trengte medisiner, mat eller var ensomme og redde. De hadde snøscootere, tepper, spader, varmestuer og medmennesker. I Øksnes har Røde Kors
engasjert 94 innbyggere som frivillige beredskapsvakter, et nytt tiltak Røde Kors nå bygger opp over hele landet. De skal mobiliseres til innsats for lokalmiljøet dersom en stor krise eller
katastrofe inntreffer.
I løpet av det kommende året forventer vi at Grete Faremo prioritere følgende:
* Bedre samhandling. De frivillige redningsorganisasjonene må inkluderes i den videre utbyggingen av nødnettet, og slik at organisasjonene kan kommunisere med de offentlige etatene i
krisesituasjoner.
* Styrket lokal beredskap. Øremerke midler til finansiering av aktiviteter som bidrar til styrking av grunnberedskapen i lokalsamfunnet.
* Flere må få opplæring i grunnleggende førstehjelp. Kommunene må pålegges å innføre obligatorisk førstehjelpsopplæring i grunnskolen.
* Bedre utstyr. Subsidierer innkjøp av utstyr/materiell og opplæring til pasienttransport på og utenfor vei til de frivillige redningsorganisasjonene.
* Flere blodgivere. Norge har en lavere andel blodgivere enn mange av våre naboland. Det gjør oss sårbare. Derfor må det satses mer på rekruttering av nye blodgivere.
Are Kalvø laget i sommer en liste over hva han liker med Norge. Et av punktene var: «At alle frivillige som kastar alt dei har i hendene og gjer kva som helst for å hjelpe når noko alvorlig skjer, er
heilt vanlige menneske». Vi ser ofte at vanlige mennesker utgjør forskjellen mellom liv og død. Oppgaven er å legge til rette for å bruke denne ressursen. Det må bli en av hovedoppgavene til vår nye
beredskapsminister.
Når katastrofen rammer strekker ikke det offentlige til. Fly, helikoptre og biler står. Lokalsamfunn står isolert under vann eller rammet av ras. Sykdommer rammer offentlige ansatte. Da trenger vi
vanlige folk som bryr seg. Folk som kan førstehjelp, som vet hva omsorg betyr og som tar initiativ.