President Obama fremmet 16. januar en rekke forslag til strengere våpenlover. Forslagene vil med sikkerhet skape debatt, og mye tyder på at viktige deler av dem ikke vil overleve Kongressens behandling.

Hadde denne debatten kun dreid seg om våpen, og om ulike syn på deres rolle i forbindelse med voldsutøvelse, ville trolig det meste av det presidenten har foreslått blitt vedtatt. Men i USA dreier dette spørsmålet seg om mye mer, ja det utløser faktisk noe man nesten kan betegne som en intern ”sivilsasjonskonflikt” der en rekke av de viktigste ikke-økonomiske konfliktdimensjonene i det amerikanske samfunnet aktiveres for fullt.

For det første blir våpendebatten garantert et oppgjør mellom populistgrupperinger og eliten. I en video med en uhyre bitter undertone har NRA (National Rifle Association) allerede betegnet presidenten som en hyklersk eliteperson som sørger for bevæpnet beskyttelse av sine egne to døtre mens han vil nekte vanlige folk den samme retten til å beskytte sine barn. NRA viser således ingen forståelse for at presidentbarnas beskyttelse primært er begrunnet ut fra nasjonale sikkerhetshensyn.

For det andre vil den kommende debatten bli preget av motsetningene mellom by og land, blandet opp med regionale motsetninger, særlig mellom statene i sør og statene i nordøst. Det er spesielt befolkningen på landsbygda og i sør og vest som oppfatter enhver form for begrensninger av våpeninnhav som en trussel mot deres grunnlovsfestede rettigheter. Men en lang historie preget av gjensidig skepsis mellom nord og sør bidrar til å skape ekstra høy temperatur i debatter som berører disse konfliktdimensjonene.

Men i enda større grad fyrer våpendebatten opp den alltid eksisterende konflikten i USA mellom individuell frihet og statens rolle. For tilhengerne av det andre grunnlovstillegget dreier denne saken seg i sin ytterste konsekvens om enkeltmenneskes rett til å beskytte seg mot det de oppfatter som utilbørlige statlige inngrep, og ikke minst deres rett til personlig sikkerhet siden de ikke har tillit til at staten kan beskytte dem mot kriminalitet. Det er en lang historisk tradisjon for slike holdninger blant betydelige deler av befolkningen, og ikke bare hos politiske utgrupper. En annen sak er at økt bevæpning, ikke minst på offentlige steder, bidrar til både redusert personlig frihet og et svekket tillitsforhold i samfunnet generelt. Et forhold Obama selv berørte i sin argumentasjon for lovforslagene.

Og om ikke dette var nok vil nesten enhver amerikansk våpendebatt nesten automatisk ta form av et oppgjør mellom tradisjonell amerikansk verdikonservatisme og moderne verdipolitisk liberalisme. Dette er spesielt tilfellet når kravet om strengere våpenkontroll frontes av den som det verdikonservative USA oppfatter som hovedeksponenten for et verdiliberalt samfunnssyn. Og trykket i debatten reduseres ikke akkurat av at president Obama også av de fleste konservative oppfattes som en arrogant akademiker med nedlatende holdning til fotfolket og de som ikke deler hans syn.

Den kommende debatt om presidentens tiltak for å stramme til våpenlovene kan derfor fort arte seg som et prinsipielt oppgjør mellom det tradisjonelle USA og dets anglo-protestantisk pregede kultur og det nye multikulturelle USA som nå er under utvikling. Valgkampen mellom Romney og Obama bar i betydelige grad preg av et slikt oppgjør. Den kommende våpendebatten kan meget vel bli en ny utgave av dette, og hvis ikke politikerne klarer å manøvrere dette inn på et roligere spor, kan det bli et svært bittert oppgjør som kan få store konsekvenser for det generelle indrepolitiske samholdet som allerede på forhånd er skrantende.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

President Barack Obama vant valget på en overbevisende måte.

Selv om seiersmarginen ikke var stor i antall avgåtte stemmer ble overvekten i electoral college nesten like stor som i 2008. Men det er ingen dans på roser som venter presidenten når han skal ta fatt på sin andre periode. Kongressvalget førte nemlig til at de nåværende flertallskontellasjonene opprettholdes. Det vil si at republikanerne fortsatt vil styre Representantenes hus. Trolig vil GOP ledelsen hevde at det betyr at de har fått folkets tillit til å videreføre sin økonomiske politikk der skatteøkninger ikke kommer på tale uten at Obama signaliserer en betydelig vilje til å foreta reelle kutt i velferdsordningene. Det er vanskelig å se at Obama gjennom denne valgkampen har bygd opp noe som kan betegnes som et politisk mandat. Derfor er det nærliggende å anta at den politiske stillingskrig som har rådet i Washington i de senere årene vil fortsette, i alle fall  kort sikt.

Men det må oppnås enighet om nedbyggingen av budsjettunderskuddene innen nyttår, ellers trer automatiske kutt inn med bl.a. 500 milliarder dollar over de neste ti år for Forsvaret. Og Bush- periodene skattelette tar slutt med økning for alle. Klarer man ikke å unngå disse tingene kan en allerede anstrengt økonomi få dramatisk motvind. Det går mot et spennende oppgjør der presidenten må vise betydelig større lederpondus enn han har vist hittil i slike sammenhenger.

Valget må bli en vekker for GOP. Det nytter ikke lenger å vinne presidentvalg ved å nominere tradisjonelle hvite konservative menn.  De er i utakt med det nye USA som nå trer frem. Partiet må makte å formulere en langt mer åpen og inkluderende konservativ politikk, ellers blir det et permanent mindretallsparti.

Les flere analyser av amerikansk politikk på fokususa.

Så godt som alle meningsmålingere må ta feil om Mitt Romney skal vinne til slutt.

Ut fra meningsmålingene og avansert sannsynlighetsberegning vinner Obama dagens presidentvalg. Riktignok er det jevnt på de nasjonale målingene, men Obama har i lengre tid hatt et lite forsprang i de fleste vippestatene, et forsprang som Romney aldri har klart å hente helt inn. Skal Romney vinne må han således klare det mesterstykke å komme seg foran for første gang på selveste målstreken. Jeg har drevet med hesteveddeløp i årevis så jeg vet at slikt skjer, men i dette tilfellet fremstår det likevel som en krevende manøver der det mest må klaffe.

Obama ligger imidlertid under 50 % på de fleste målingene, både nasjonalt og i vippestatene. Dette er et farlig territorium å befinne seg i for en amerikansk politiker som søker gjenvalg. Svært ofte vinner nemlig utfordreren det meste av stemmene til de ubestemte velgerne på valgdagen. Hvis det skjer også i dag kan dette valget bli mer spennende enn Obama setter pris på. Og det kan ikke utelukkes at Romney vinner, for Obamas ledermargin er liten.

Men Romney-seier forutsetter at sammensetningen av velgerkorpset viser seg å avvike en del fra det målingsinstituttene har lagt til grunn fordi Romney-kampanjen har skapt større engasjement hos sine tilhengere og har en bedre ”get out the vote” operasjon enn Obama.

Ut fra observasjonene til erfarne reportere som Jeff Zeleny i New York Times skal det ikke utelukkes at dette kan være tilfelle. Romney har også samlet store folkemengder på sine valgkampmøter. Det kan også legges til at Obama i følge en del målinger ligger litt dårligere an enn det Bush gjorde i 2004. Og som kjent manglet John Kerry den gang 120 000 stemmer i Ohio for å bli president.

USA er i politisk sammenheng et 50-50 land. Derfor vil det overraske om dagens valg blir avgjort med store marginer. Tvert om taler det meste for at vi får et svært jevnt valg i avgitte stemmer. Men ut fra det bildet meningsmålingene tegner kan marginene bli noe større i electoral college som jo avgjør. Men blir det hårfine marginer kan vi få nesten død løp også i antall elektorer, og det kan fort vise seg nødvendig med nye opptellinger. Det er også risiko for at resultatet kan bli omstridt pga påståtte misligheter, og at valget til slutt avgjøres i rettsapparatet. Da kan det hele ta uker. Ved død løp i antall elektorer (269-269) går avgjørelsen som kjent til Kongressen.

Men det meste taler altså for Obama-seier. Vinner Obama er det ikke på grunn av stormen Sandy, selv om den gav han mulighet til å vise samlende lederskap og samtidig frøs fast valgkampen på kritisk tidspunkt for Romney. Hvis Obama vinner er det fordi han gjennom redningen av amerikansk bilindustri har lykkes å holde på en tilstrekkelig stor del av den hvite arbeiderklassen i stater som Ohio, Wisconsin, Pennsylvania og Michigan. Og så har han kombinert dette med en koalisjon av kvinner, ungdom, minoriteter og liberal elite.

Men vel så mye vil en Obama-seier være et resultat av at det republikanske partiet nominerte en kandidat som valgte å gjøre en endimensjonal økonomisk valgkamp i stedet for å tilby et helhetlig politisk konsept. Og som kjørte et økonomisk opplegg som var til forveksling lik den republikanske politikken som bidro til å skape USAs store økonomiske problemer. Dette gjorde det mulig for Obama å skremme med at Romney-seier ville bety enda større problemer enn de man har opplevde under han selv.

Samtidig har Obama kjørt en svært negativ kampanje der målet hele tiden har vært å gjøre også personen Romney til et uakseptabelt alternativ. Dette har i noen grad vært mulig fordi både personen Mitt Romney og mange av hans synspunkter beskriver en politiker som er i utakt med det moderne USA. For Romney har bygd sin kampanje på massiv støtte fra den hvite del av befolkningen, og har i for liten grad tatt inn over seg den enorme demografiske endring som nå finner sted i USA.

Samtidig ser han ut til å mangle forståelse for at USA ikke lenger er et samfunn der det private næringsliv er den eneste kilde til arbeid og økonomisk trygghet. For USA har etter hvert fått en ganske stor og voksende offentlig sektor, noe som gjør at en betydelig del av befolkningen har personlige interesser knyttet til at denne sektoren ikke kuttes for sterkt. Så selv om Romney, ut fra sine forutsetninger har drevet en meget god valgkamp, så har han hele tiden hatt et gårsdagens preg knyttet til seg.

Skulle Romney likevel vinne i dag, så er det fordi velgerne til tross for alle disse svakhetene mener at det er han, og ikke presidenten, som har de lederegenskapene som skal til for å få USA på rett kjøl. Og en valgseier for Romney vil også være et resultat av en enorm mobilisering blant det synkende hvite flertallet i USA. Mye tyder på at det er siste gang en politiker i så fall kan vinne et presidentvalg med den velgerbasis som Romney bygger på.

Men uansett resultat vil USA forbli minst like politisk splittet etter dette valget enn det var før, og det blir trolig enda vanskeligere å forme nødvendige politiske kompromisser siden lite tyder på endrede flertallskonstellasjoner i Kongressen.

Om Mitt Romney blir president, vil verden få se et stilskifte i amerikansk utenrikspolitikk. Men neppe særlig mye nytt innhold.

Ut fra mandagens debatt mellom president Obama og Mitt Romney er det lite som tyder på at et eventuelt maktskifte vil innebære noe linjeskifte i amerikansk utenrikspolitikk. I denne debatten framsto Romney som en moderat realpolitiker som i de fleste viktige sakene la seg nær opp til Obamas politikk. Selv om Romney kritiserte Obama for å ha vært reaktiv i forhold til endringene i Midtøsten og i sin håndtering av Kina, tok han kun til orde for mindre nyanseringer av den linje som presidenten har valgt. Og i spørsmål om bruken av amerikansk militærmakt i Syria, var Romney minst like forsiktig som Obama.

Derfor mislyktes også Obama i sitt forsøk på å framstille Romneys utenrikspolitikk som en variant av den nykonservative linjen som George W. Bush fulgte i sin første presidentperiode. En viktig nyanseforskjell mellom Obama og Romney gjelder synet på hvor smertegrensen går i spørsmålet om Irans kjernefysiske programmer. Obama snakker her om å hindre Iran i å skaffe seg kjernefysiske våpen, mens Romney vil stanse Iran fra å få kapasitet til å produsere kjernefysiske våpen. Forskjellen her kan være avgjørende for om og når amerikansk militærmakt eventuelt skal benyttes i denne sammenheng.

Sannsynligheten for utenrikspolitisk kontinuitet forsterkes av de strukturelle rammebetingelsene for amerikansk utenrikspolitikk. Uansett om Obama eller Romney vinner det kommende presidentvalget, vil USAs store økonomiske problemer, landets svekkede internasjonale maktposisjon og et komplekst sikkerhetspolitisk utfordringsbilde begrense handlingsrommet for enhver amerikansk administrasjon. Dette har gyldighet selv om Obama og Romney starter ut med ganske forskjellige syn på USA og dets rolle i internasjonal politikk.

Forskjellen i utenrikspolitisk grunnfilosofi og lederstil innebærer likevel at verden kommer til å merke det om Romney skulle vinne valget. Obama har basert sin utenrikspolitikk på en nøktern vurdering av USAs maktposisjon og dets muligheter til å forme internasjonal politikk. Sammen med kompleksiteten i det internasjonale utfordringsbildet gjør dette at USA ifølge Obama må føre en sofistikert politikk og ikke lenger forsøke å influere gjennom den gamle dominerende lederstil. Tvert imot vil USAs interesser bli best ivaretatt ved å implementere mest mulig av politikken gjennom kollektive ordninger der man får andre til å ville det samme som seg selv.

Ganske urettferdig har dette blitt framstilt som et reaktivt «leading from behind»-konsept, mens det i virkeligheten er en tidsriktig og finurlig form for maktpolitikk. Alt tyder på at Obama også i en andre presidentperiode vil benytte samme konsept.

Romney derimot, bygger på den forutsetning at USA fortsatt har de grunnressursene som trengs for å dominere internasjonal politikk. Ifølge han kan USAs svekkede internasjonale rolle enkelt forklares med Washingtons reduserte vilje og evne til å lede. Oppskriften for å sikre USAs innflytelse ligger derfor i en mer besluttsom lederstil, ganske lik den USA kunne operere med under den kalde krigen.

Romney synes å mene at gjennom denne lederstilen vil USA i større grad enn ved bruk av Obamas tilnærming, makte å forme det internasjonale politiske landskap. Klare prioriteringer og en tydelig lederstil er i visse sammenhenger nødvendig, og Obama har ikke alltid maktet å levere på dette punkt. Hans Syria-politikk er et godt eksempel i så måte. Men spørsmålet er om ikke den oppskriften som Romney legger opp til, vil vise seg å bygge på en foreldet vurdering av både hvordan verdenspolitikken nå fungerer, og ikke minst de maktmidler som USA har til disposisjon.

Hvis Romney er den pragmatikeren som han framstilte seg som i mandagens debatt, vil trolig også han som president ganske fort måtte innse at USA i stor grad er nødt til å legge seg på samme lederkonsept som det Obama har benyttet. Ikke minst er dette avgjørende for om USA skal kunne rette det nødvendige fokus mot sine store problemer på hjemmebane.

De første meningsmålingene etter den andre debatten mellom Obama og Romney indikerer at styrkeforholdet og hovedtrenden i valgkampen neppe er blitt nevneverdig endret.

Romney har nå en knapp ledelse på de nasjonale målingene, mens Obama leder tilsvarende knapt i en del av de viktige vippestatene. Hadde det vært valg i dag ville det vært så jevnt at forskjeller i valgkamporganisasjon trolig ville blitt utslagsgivende for resultatet. Det er en utbredt oppfatning at Obama har en bedre organisasjon enn Romney, og derfor vil vinne hvis det er uavgjort på de nasjonale målingene.

Men det er fortsatt over to uker til valget og siden første presidentdebatt har Romney vært i siget, og det er lite som tyder på at Obamas relative gode innsats i den andre debatten har gjort annet enn kanskje å redusere tempoet i Romneys fremgang. Så hvis den nåværende trend holder seg frem til valgdagen har Romney en reell mulighet til å vinne. Noen av de store vippestatene som Florida og North Carolina ser nå ut til å gå til Romney. Hvis dette racet fortsetter å være jevnt er det mye som tyder på at Ohio nok en gang vil bestemme hvilken vei det hele tipper. Her er Obama fortsatt foran, men Romney ligger bare ett par prosent bak. Vi kan med andre ord være på vei mot en av de store valgthrillerne i amerikansk historie. Og det kan fort bli så knappe marginer i en del stater at domstolene kommer til å spille avgjørende rolle for sluttresultatet.

De fleste forventer derfor et uhyre jevnt valg. Og i et land som er politisk sett delt omtrent i to like store fløyer finnes det ikke noen stor gruppe av bevegelige velgere på slutten av valgkampen. Men likevel kan denne gruppen være såpass stor at hvis den går entydig i en retning kan en av kandidatene fort få et forsprang på 6-7%. Da snakker vi ikke lenger om noe jevnt valg, men om et resultat av samme typen som det man hadde i 2008. Og man skal ikke se bort fra at det er en slik bevegelse man kan få de siste to ukene. Før den første debatten så Obama ut til å være på vei mot å vinne med nettopp slike marginer. Makter Obama på nytt å gjøre Romney til et uakseptabelt alternativ kan han også vinne dette valget med nesten like stor margin som han gjorde mot John McCain.

Å gjøre Romney uakseptabel synes fortsatt å utgjøre kjernen i presidentens gjenvalgsstrategi. Men mye tyder på at bunnen kan ha falt ut av dette opplegget etter debatten i Denver der Romney fremstod som helt forskjellig fra den beskrivelsen som Obama hadde gitt av han. Romney brukte rett og slett denne debatten til å etablere seg og sin politikk som et akseptabelt alternativ i svært manges øyne. Og gjennom debattene har Romney ikke bare endret folks oppfatning av hans person, han har også klart å pense debatten tilbake til hovedfokus på økonomien og Obamas svake resultater. Man kan med rette reise flere kritiske spørsmål ved Romneys økonomiske plan, men i motsetning til presidenten har han i alle fall skissert en vei ut av det uføret som USA befinner seg i. Når Obama helt synes å mangle nye ideer om hvordan man skal angripe det folk oppfatter som hovedproblemet, er det ikke rart at velgerne nå på nytt oppfatter Romney som bedre rustet til å gjøre noe med lommebokspørsmålene. Og fortsetter dette å prege de siste to ukene – det vil si full fokus på økonomi og kun en kandidat med en plan for å gjøre noe med problemene – skal man ikke se bort fra at Romney kan åpne opp en ledelse på 5-6%, og vinne presidentvalget med rimelig klar margin i antall elektorstemmer.

Som man ser befinner denne valgkampen seg i en fase der det eksisterer flere plausible scenarioer for hvordan det til slutt går. Og det er ikke mulig med særlig stor sikkert å predikere hvilken av disse som slår til.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.

Terroraksjonen 11. september mot det amerikanske konsulatet i Benghazi hvor USAs Libya-ambassadør og tre andre ble drept, er i ferd med å bli en stor sak i presidentvalgkampen.

Det er spesielt to forhold som gjør denne hendelsen til en ømfintlig sak for administrasjonen, og som gir Romney en mulighet til å presse Obama på en viktig del av utenrikspolitikken. For det første at selve angrepet fant sted og den åpenbare mangel på sikkerhetstiltak som rådet selv etter at dette forhold i lang tid var blitt påpekt, men avvist av det amerikanske UD. Og for det andre stilles det stadig større spørsmålstegn med hvorfor administrasjonen, inkludert FN-ambassadør Susan Rice og presidenten selv (bl.a. i hans tale i FN), i et par uker etter hendelsen fortsatt hevdet at angrepet var et resultat av en ukontrollert demonstrasjon mot en sarkastisk film om profeten Muhammed. Og dette på et tidspunkt der Obama og hans administrasjon burde vært klar over at angrepet var en nøye planlagt terrorhandling og ikke var forårsaket av en demonstrasjon eller en amatørfilm.

Visepresident Biden sa i torsdagens debatt at verken han eller presidenten var klar over klagene vedrørende sikkerhetssituasjonen for diplomatene i Libya, mens UD-folk dagen i forveien fortalte, under ed i en kongresshøring, at mangelen på sikkerhetstiltak var blitt påpekt gjentatte ganger uten at noe ble gjort. Dessuten fortalte de også at man umiddelbart gjennom direkte kontakt med folkene ved konsulatet i Benghazi visste at dette var et terrorangrep.

Slik saken nå står, hvor ledende folk i Obama-administrasjonen hevder at de uttalte seg ut fra de informasjoner og etterretninger man fikk, finnes det flere mulige forklaringer på hvorfor administrasjonen har opptrådt som den har i denne saken. Den ene er at den indre kommunikasjonen ikke har fungert og at presidenten og andre toppfolk i administrasjonen har handlet i god tro når de har uttalt seg. Eller at man indirekte forsøker å legge ansvaret på mangelfull etterretning. I begge tilfelle snakker vi i så fall om et kompetanseproblem i administrasjonen.

Men Obama-administrasjonens handlemåte kan også romme andre og mer alvorlige forklaringer. Alt fra et taktisk begrunnet ønske om å unngå en kritisk debatt om administrasjonens anti-terror politikk før valget til en operasjon for å dekke over at sviktende sikkerhetstiltak gjorde et dødelig angrep på en utenriksstasjon mulig. Det foreligger ikke nok åpen informasjon til å ha noen berettiget oppfatning om dette.

Det er imidlertid rimelig god grunn til å spørre om NATO og USAs Libya-operasjon i 2011 ikke bare bidro til å fjerne Gaddafi, men at den også skapte et maktpolitisk vakuum i Libya som bedret terrororganisasjonenes arbeidsmuligheter, og at angrepet på konsulatet i Benghazi kan sees i en slik sammenheng. I så fall kommer Obamas Libya-politikk i et nytt og svært kritisk søkelys. Ikke minst fordi det var svært liten opinionsmessig støtte for denne politikken i utgangspunktet. For å hindre at et slikt kritisk søkelys ble rettet mot Libya-engasjementet og mot hvor vellykket Obamas anti-terrorpolitikk faktisk har vært, kan det ha fremstått som logisk for administrasjonen å henlede oppmerksomheten på andre typer forklaringer til angrepet 11. september. Flere ledende kjennere av Washington-miljøet antydet i går at dette er den mest rimelige forklaringen på hvorfor Susan Rice rykket ut på alle de politiske søndagsprogrammene  i etterkant av Benghazi-angrepet med forklaringen om en filmdemonstrasjon som kom ut av kontroll.

Som man ser er det mange spørsmål knyttet til Obamas håndtering av denne saken. Derfor kan vi regne med at både Romney, og i økende grad også media, vil følge den opp videre. Mye tyder på at Romney vil komme sterkt inn på saken i den siste presidentdebatten som skal fokusere på utenrikspolitikken, men også i tirsdagens debatt kan saken dukke opp slik den gjorde i VP-debatten sist torsdag. Men Romney er litt svekket i sine muligheter til å bruke denne saken som utgangspunkt for et større angrep på Obamas utenrikspolitikk siden han selv stilte seg bak Libya-intervensjonen. Hadde han lagt seg på en realpolitisk kritisk linje den gang hadde han nå kunne operert med større troverdighet i sin kritikk. Men uansett blir det spennende å følge utviklingen i en sak som faktisk kan romme et potensial til å være avgjørende for valgutfallet.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com

Obama-kampanjen har forsøkt å fremstille Romney som en ekstrem høyrepolitiker, mens media og kommentatorkorpset i hovedsak fortsetter å betegne ham som en politisk værhane.

President Obama har en knepen ledelse på Mitt Romney på de nasjonale meningsmålingene. I etterkant av republikanernes nominasjonsmøte bør Romney ha utjevnet denne, og helst overtatt ledelsen med noen prosentpoeng. Hvordan skal han klare det? Jo, han må formidle et klart og positivt fremtidsbudskap om hvordan han vil benytte presidentembetet til å håndtere USAs omfattende økonomiske problemer. Og han må i tillegg formidle lederkompetanse og et personlig vesen som gjør at folk flest ikke bare får tillit til at han kan ordne opp i vanskelighetene, men at de også føler seg komfortable med ham som president. Kanskje vil de aldri virkelig like han, men han må fremstå som likendes nok til at de orker at han dukker opp i stuene deres dag inn og dag ut de neste fire årene.

Særlig etter at Mitt Romney valgte Paul Ryan som sin visepresidentkandidat har Obama-kampanjen forsøkt å fremstille Romney som en ekstrem høyrepolitiker, mens media og kommentatorkorpset i hovedsak fortsetter å betegne ham som en politisk værhane uten prinsipper. På nominasjonsmøtet må Romney presentere seg for opinionen på en slik måte at han effektivt snur begge typer kritikk til egen fordel. Måten å gjøre det på er å lansere et klart konservativt budskap som ikke viker tilbake for å gå løs på USAs strukturelt betingede underskuddspolitikk og landets elendige økonomiske vekst. Men samtidig må Romney kombinere dette med en resultatorientert lederstil der det like klart signaliseres en genuin vilje til å finne politisk farbare løsninger.

Han må fremstå som en eksponent for en praktisk politikk der det beste aldri må stå i veien for oppnåelsen av det gode. For skal USA kunne møte sine mange store utfordringer så må Washingtons politiske beslutningssystem igjen begynne å fungere. Og det er her Romney virkelig har en mulighet til å selge seg med sin Bain Capital-fortid hvor han alltid samlet de beste folkene rundt seg og fant frem til den beste løsningen som situasjonen gav rom for. Folk må rett og slett få et berettiget håp om at Romney med sin lederstil og kompetanse kan få til det Obama ikke har klart, nemlig praktisk samarbeid på tvers av partiskillelinjer, til beste for nasjonen. I tillegg må Romney også makte å kontre det som blir ett av demokratenes hovedargumenter, nemlig at Romney vil føre USA tilbake til den samme ødeleggende økonomiske politikken som den George W. Bush førte.

Mange vil hevde at en sterkt konservativ politisk profil og praktisk pragmatisme ikke er mulig å forene. Jo, det er fullt mulig, og det finnes flere historiske eksempler på slik ledelse i Det hvite hus. Men det forutsetter evne til en krevende politisk balansekunst der personlig ledertalent representerer nøkkelen. Skal man få til dette må det bygges et personlig tillitsforhold mellom presidenten og sentrale personer i begge partienes kongressgrupper, der man makter å gi flere eierskap til de vedtak som skal fattes. Med andre ord må man ha en president som reintroduserer noe som har gått tapt i amerikansk politikk, nemlig god gammeldags ”hestehandel”.  En del tyder på at Romney i større grad enn Obama besitter slike egenskaper. Og det er dette inntrykket som Romney må klare å bruke nominasjonsmøtet til å hamre fast særlig hos de velgerne som fortsatt ikke har bestemt seg for hvem de skal stemme på 6. november.

Noen presidentkandidater tenker taktisk-politisk i sitt valg av visepresident-kandidat. Andre velger en person som kan gi et verdifullt bidrag til å styre USA.

Mitt Romney vil snart annonsere sitt valg av visepresident-kandidat. Det er sjelden at visepresident-kandidaten har noen avgjørende innvirkning på valgutfallet. Valgene vinnes og tapes som regel av presidentkandidatene selv. Men å utpeke sin parhest er likevel presidentkandidatens første viktige beslutning, og den forteller en del om den strategi man bygger på og gir en viss indikasjon på hvordan kandidaten vil opptre som president.

Noen presidentkandidater tenker primært taktisk-politisk i sitt valg, mens andre åpenbart velger en person som kan yte et verdifullt bidrag til å styre USA og implementere presidentens politikk. McCains valg av Sarah Palin er et godt eksempel på det første mens Bush sitt valg av Cheney hører hjemme i den andre kategorien. Noen ganger plukker man en visepresident som kan gi valgseddelen politisk og regional balanse, mens andre igjen ønsker å understreke eget politisk ståsted og egen kompetanse. Dukakis-Bentsen i 1988 er et klassisk eksempel på det først mens Clinton-Gore i 1992 er en slående utgave av det andre. Enkelte presidentkandidater viser gjennom sitt valg at man ikke viker tilbake fra å ta sjanser og overraskende beslutninger. Mens andre demonstrerer en grundig og systematisk lederstil ved sitt valg.  På sett og vis anvendte McCain og Obama hver sin av disse to tilnærmingene.

Hvor kommer så Romney til å plassere seg i forhold til alt dette? Mye tyder på at Romney er en grundig og svært systematisk ledertype. Han har også gjentatte ganger sagt at punkt en i utvelgelsen er kravet om at vedkommende kan fungere som president fra dag en hvis det skulle bli nødvendig. Romney har også gjort økonomisk kompetanse til hovedelementet i sin valgkampstrategi, og ønsker trolig å underbygge dette ved sitt valg av visepresidentkandidat. Bak valgkampretorikken er Romney også en politisk pragmatiker og realist. I sum tilsier alt dette at han kommer til å velge en person som ligner mye påhan selv. I så fall står valget trolig mellom tidligere Minnesota-guvernør Tim Pawlenty, Virginia-guvernør Bob McDonnell og Ohio-senator Rob Portman.

En del tyder imidlertid på at Romney-kampanjen gjennom sommeren har havnet i noe som ligner på en defensivt preget politisk bakevje. Riktignok er det jevnt på meningsmålingene, men Obama har overtaket, ikke minst i de viktige vippestatene. Dette fordi Obama i en viss grad har lyktes i å definereRomneysom en uakseptabel Wall Street type politiker som vil repetere feilene og utskeielsene fra Bush-perioden. Ut fra dette skal det ikke utelukkes at Romney vil bruke valget av visepresident-kandidat for å komme politisk på offensiven, og til å endre dagsorden i valgkampen. I så fall kan det være duket for yngre fremadstormende politikere som Florida-senator Marco Rubio eller kongressrepresentant fra Wisconsin, Paul Ryan. Følger Romney dette resonnementet kan heller ikke andre overaskende navn som New Yorks borgermester, Michael Bloomberg, helt utelukkes.Alt dette forutsetter imidlertid at Romney er villig til å ta risikoer og overraskende beslutninger. Lite av det vi har sett hittil tyder på at så er tilfellet. Men hvis det personlige tillitsforholdet er til stedet og det heller ikke finnes “lik i skapet” kan selv Romney trekke den slutning at man må tørre å tape for å vinne et amerikansk presidentvalg.

Barack Obama er uten tvil en av de intellektuelt skarpeste presidenter som USA har hatt.

Hans grunnanalyse av USAs plass i verdenspolitikken bygger da også på en subtil forståelse av landets styrke og svakheter, og hvordan USA kan utnytte de nye internasjonale referanserammer til egen fordel. Hovedstrukturen i Obamas utenrikspolitikk er således grunnleggende riktig. Og selv om det kan reises fundamental tvil vedrørende realismen i hans innenrikspolitiske omstillingsprosjekt, der føderalregjering utgjør kjernen, representerer det et gjennomtenkt og sammenhengende alternativ.

Intellektuell begavelse er imidlertid ingen garanti for å lykkes som president. Å oppnå det forutsetter politisk klokskap, og ikke minst at man utviser godt beslutningsmessig håndverk. Dette krever i sin tur at man evner å involvere folk på en positiv måte i gjennomføringen av egen politikk. Her dreier det seg ikke bare om egne medarbeidere men hele det politiske miljøet i Washington.  Flest mulig må få eierskap til beslutningene, og politiske motstandere må gis følelsen av å bli respektert og hørt på.

En vellykket president må således ikke bare lede, men være genuint interessert i kontakten med mennesker og av å høre på andres synspunkter. Intellektuell innsikt i andres argumenter er med andre ord ikke nok.  Det var disse politisk-sosiale egenskapene som mer enn noe annet bidro til at Bill Clinton ble en vellykket president til tross for de problemene som var knyttet til hans person. Og det er nettopp mangelen på disse egenskapene som kan gjøre Obama til en mislykket president, selv om neppe noen president har startet ut med større allmenn velvilje enn ham.

Det har nemlig etter hvert avtegnet seg et mønster i Obamas lederstil, et mønster av en president som trives ualminnelig godt i sin selvvalgte ensomhet. Gjennom bl.a. Bob Woodwards bok Obamas Wars, David Sangers bok Confront and Conceal og Scott Wilsons artikkel Obama, the loner president ser vi en president som i viktige politiske spørsmål er sin egenhendige rådgiver og beslutningstaker, enten det dreier seg om strykeopptrappingen i Afghanistan eller utvelgelsen av antatte terrorister som skal likvideres med droner. Enkelte antyder at man må helt tilbake til Richard Nixon for å finne en president som er like avsondret fra sine egne medarbeidere som tilfellet er med Obama.

Vi ser også en president som mistrives med ”small talk”, og som nærmest synes å mene at det ligger under hans intellektuelle verdighet å drive lobbyvirksomhet for sine egne forslag. Til og med når det gjaldt helsereformen som han selv anså som sin viktigste politiske sak delegerte han beslutningsprosessen til sine partifeller i Kongressen. Kort fortalt så liker Obama seg i sitt eget selskap med sin preferanse for analyser og utformingen av politiske konsepter, mens han har en form for aversjon mot alle de små kjedelige operative grep som må tas i Washington-systemet for å få konseptene omsatt i konkrete vedtak.  En mangel på tålmodighet med den politiske prosessen som for øvrig også preget han som senator.

Obamas alenegang, kombinert med akademisk arroganse, har gjort forholdet til hans partifeller ganske anstrengt, samtidig som det har fyret ytterligere opp under en allerede sterk høyreideologisk dreining i det republikanske partiet. I stedet for å trekke folk med seg har Obama på dette viset forsterket den politiske stillingskrigen i Washington. Men mangelen på sosial fingerfølelse har også skadet implementeringen av utenrikspolitikken. Eksempelvis har Obama gjort sin Syria-politikk avhengig av dialogen med Russland. Dette forutsetter et rimelig godt foretningsmessig forhold til Putin. Men gjennom å nøle med å gratulere Putin med hans valgseier bidro Obama til å forsure dette personlige forholdet nettopp når han trenger det som mest.

Det hjelper med andre ord ikke å være en fremragende politisk analytiker og konseptbygger hvis man verken trives i, eller evner å fylle, rollen som ”chief executive” Mye tyder på at dette er Obamas avgjørende svakhet som president.

Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.