Debatt

Små barn av regnbuen

… og en blodig jord.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg sto og grein. Valget nærmet seg, og jeg sto og strigrein i en skolegård i sentrum: sjuendeklasse sang for å ønske førsteklassingen min velkommen inn i skolebarnas rekker første skoledag. Jeg nekter å bli avfeid som banal, men her er ordene de sang til min seksåring:

«Vi er barn fra forskjellige land, som står sammen og viser vi kan
Skape samhold om vi bare vil, ingen grenser for hva vi får til.
Og vi synger så høyt som vi kan. Vi vil høres i all verdens land.
For vi har noe viktig å si;
Vi er barn som har mye å gi»

Som det lettrørte, lettbekymrede menneske jeg er, var det ikke bare det vakre i fellesskapet i teksten som gjorde at jeg grein. Min første tanke var på den grelle kontrasten til internerte barnefamilier på «transittfengselet» Trandum. På enslige tenåringer som Norge i løpet av høsten skulle sende til sitt hjemland. På en gutt fra naboskolen som ikke lenger er på fotballtreningene. Barnekonvensjonen beskytter, men bare noen barn.

Min gutt får gå ubekymra til skolen sin hver dag. En skole som sier at de skal hjelpe ham med å bygge troen på seg sjøl. Det ble en hyggelig første skoledag. Ukene etter den har han felt noen tenner, vært av og på lekser og kranglet og sparket fotball og fått noen nye venner. Men hva med skolesangen? «Vi er barn fra forskjellige land (…) som har mye å gi.» Nå kan det innvendes at det ikke er barna som er fra forskjellige land, barna er fra Norge. Iallefall etter en stund. Jeg kverner også litt på dette med at de oppfordres til integrering.

Jeg jobber med konserter og scenekunst, noen ganger er det barneforestillinger. Ved et tidspunkt hadde vi en forestilling som siterte vår helt Thor Heyerdal på at «grenser? Jeg har aldri sett en, men har hørt at de finnes i hodet til enkelte.» Akrobatene på scenen insisterte på alles ansvar for dem med beskyttelsesbehov som står og banker på Europas mur. Problemet, mente en kritiker, oppstår når vi har dette kategoriske imperativet i forestillinger for barn og unge, for når forestillingen forfekter at «DU har ansvaret», legger vi børen på de unges skuldre.

Jeg kjenner det også igjen fra alt fra Blekkulf-sanger til FN-dager fra oppveksten: vi minner barna på verdens mangfold og rikhet, så realitetsorienterer vi, og leder dem til en felleserklæring om at «Vi må gjøre noe!». Er vi så redde for å feile at vi drar barna med oss i den dårlige samvittighetens dragsug? Enklest, kanskje, å bare tegne en barføtt jente i en flyktningeleir, og høre avkommet si:

«Stakkars barna som ikke har sko, jeg vil gi dem mine.»

Når vi lager skolesekkforestillinger som forteller grufulle sannheter og gir publikum dårlig samvittighet over å være på den trygge sida. Når barna læres sanger som oppdrar dem til å ta over rettferdighetskampen … er det fordi vi voksne feiler?

Valgkampen var altså på hell og jeg vekslet mellom å være nummen og sjokkert over hvor langt vi har latt det gå i hva som er kosher (språkbilde valgt med vilje) ordbruk av hverandre. Vi voksne, med stemmerett. Ille nok at vi i mange sammenhenger blander innvandrer, asylsøker, flyktning, sågar muslim, som begreper. En annen hvor lett du finner begrepene islamisering, lykkejeger og kulturell revolusjon sauset inn i det. Og da har jeg ikke en gang begynt å lete blant hatytringene om medmennesker du kan finne i kommentartråder på, ja, la oss si en stortingspolitikers facebookvegg. Vitser der folkegrupper sammenlignes med insekter. Sirkelargumentasjon som gjentas så mange ganger at du til slutt blir ør av å prøve å holde fast grunnleggende prinsipper.

Men tenk på følgende: Nettopp fordi det er så mange som kommer dit med forskjellig familieinntekt, kultur, språk og tro, bestreber vår sentrumsskole seg på å si dette med troverdighet til alle barna: vi tror på deg. De voksne der trer, skoletime for skoletime, tråden for den sivile veven oss i mellom. Det må da være dette som er tryggest for byen, for rikets sikkerhet. Det innebærer hverken å se en annen vei eller å ty til enkel formaning. Jeg er ikke fullstendig (farge)blind, og overser ikke avstanden mellom familier av kurdisk, arabisk, persisk, pakistansk, polsk, tysk, thai, tyrkisk og norsk opprinnelse som finnes i nabolaget.

Og for meg er det ikke viktigst å kunne si det politisk korrekte «jeg er glad barnet mitt får oppleve et fargerikt fellesskap». Derimot dette: at sønnen min ser i praksis at alle er viktige: – Du kan nå dine mål, og det kan også han rett ved siden av deg som ennå ikke bruker pronomen rett!

Jeg er ingen ekspert på radikalisering men jeg veit at marginaliserte utgrupper utgjør en risiko for alle oss andre. Skal vi gamble med utfallet ved å støte flere unge fra oss, basert på deres opprinnelse?

Tårene mine en augustdag 2017 rant selvsagt fordi mitt eget kjøtt og blod trådte videre i livet. Men altså mest fordi han ikke skal tro at det er noen tvil: Det er vi voksne som dytter deg mildt, men bestemt ut på hoppkanten.

Derfor skal du lære deg respekt for de andre – av oss.

Mer fra: Debatt