Slutten på de gylne tidene

Når krybben er tom bites hestene. Med en økonomisk vekstprognose på skarve 0,5 prosent for Latin-Amerika neste år, raser nå diskusjonen om hvem som har skylda for økonomiske nedgangstider og investeringstørke. Høyresiden peker på nok en fallitt for sosialismen. Etter et tiår med venstreorienterte regjeringer har man lagt for store begrensninger på næringslivet, statene er blitt for store og fattige har fått for sjenerøse overføringer. Venstresiden peker på at politikken aldri egentlig var sosialisme, og at det som nå skjer er bevisste forsøk på destabilisering fra høyrekreftene.

Sannheten er egentlig verre. I mange land ser vi en krise i ulike varianter av sosialdemokratiske eksperimenter som søkte å gi de fattige sitt i form av overføringer, jobber og økte minimumslønninger. De rike fant seg (med en del unntak) i det, i bytte mot betydelige investeringsmuligheter og økende inntekter. Balansen holdt en stund på grunn av økonomisk drahjelp i form av høye råvarepriser, samt stødig politisk lederskap. Nå ser mange land ut til å ha mistet begge deler.

For fire korte år siden var det klondykestemning i Brasil. Internasjonale investorer, inkludert norske, strømmet til, og den norske regjeringen var med i kappestriden om å være blant Brasils' «strategiske partnere». I regjeringens Brasil strategi fra 2011, heter det at «Brasil er en økonomisk stormakt i rask vekst, og landets betydelige markedsvolum, diversifiserte økonomi og voksende middelklasse byr på muligheter for bredden av norsk næringsliv.» Men nesegrus beundring er sjelden et godt utgangspunkt for varig kjærlighet. Fire år senere ligger Brasils økonomi an til en nedgang på 2 prosent neste år. Bare 8 prosent av befolkningen mener president Dilma Rousseff gjør en god jobb, og hennes arbeiderparti (Partido dos Trabalhadores) har gått fra å være en ledestjerne blant folkepartiene i Latin-Amerika til et foraktet miniparti. Norsk næringsliv snakker kun om Brasils elendige politiske styring, økonomiske politikk, infrastruktur og offentlig administrasjon.

Stemningen er ikke mye høyere i nabolandene. Michelle Bachelet – chilensk sosialdemokrat, med bakgrunn som demokratiforkjemper og torturoffer, lege og skilt trebarnsmor – vant presidentmakt i 2006 som landets første kvinne, og seilte igjennom sin første presidentperiode med 80 prosents oppslutning. Etter å ha kommet tilbake til presidentmakten i 2014, gikk alt den andre veien. I dag har hun en oppslutning på 23 prosent, mens regjeringskoalisjonen «Den nye majoriteten» som skulle endre på flere av de strukturelle problemene i Chile, knirker i sammenføyningene. Venezuelas Nicolás Maduro har 24 prosents oppslutning – under halvparten av hva hans forgjenger Hugo Chávez hadde – mens fattigdommen øker og middelklassen raser over varemangel og politisk undertrykking. Perus reformerte militær-aktivist Ollanta Humala har støtte fra bare 17 prosent av befolkningen, mens Bolivias urfolkspresident Evo Morales har rast fra en solid majoritet til 37 prosents oppslutning. Ecuadors Rafael Correa rekordoppslutning ser også ut til å svekkes, mens valget 24. oktober vil avgjøre Argentinas videre skjebne.

Sist periode med økonomisk krise og politisk ustabilitet, fra slutten av 1990-tallet, endte med at en rekke presidenter ble kastet. Folkebevegelser, fra de jordløses bevegelse (MST) i Brasil, til de arbeidsløses i Argentina (Piqueteros) til urfolks- og bondebevegelser i Bolivia og Ecuador, stilte seg bak presidentkandidater som kritiserte den dominerende nyliberale politikken. Forklaringen på politisk urolighet var både vedvarende fattigdom og ulikhet, ustabil vekst og at de relativt nyvunne demokratiene fortsatt ble styrt av en liten elite.

Denne gangen kan man ikke lenger peke på eliten eller nyliberalismen. Det er heller ikke bare råvareprisene. Oljeprisene – som påvirker Venezuela og Ecuador mest – og prisene på metaller og jordbruksprodukter er sunket til nivået det lå på rundt 2010. Kreative økonomer har funnet sammenhenger mellom råvarepriser og alt fra inflasjon til forekomst av depresjon i den fremdeles så råvareeksport-avhengige regionen. Men det er ikke alt.

Forklaringen ligger heller i den fundamentale utfordringen det er å oppnå sosial utjevning og levekårsforbedringer i land med enorm ulikhet og svake institusjoner. Råvareboomen mellom 2002 og 2011 gjorde det mulig å øke utgifter til sosiale formål og offentlige investeringer uten betydelig­ produktivitetsvekst eller effektivisering av offentlig administrasjon. Samtidig gjennomgikk folkebevegelser og partier en endring i møte med politiske institusjoner preget av kynisk politisk spill og korrupsjon. I dag er det vanskelig å se hvem som skal skape håp om endring på kort sikt. Snarere er det nyliberale teknokratiet på offensiven med krav om budsjettkutt, mens støtten til autoritære løsninger øker hos en mørkeblå minoritet.

Likevel er alt aldri helsvart i Latin-Amerika. Landene har en større utdannet befolkning som nok kan mer enn å stille krav i gatedemonstrasjoner, større utenlands-reserver og mindre gjeld. Og på tross av det er gjort mange feil i forsøket på å få til grunnleggende samfunnsendringer ved hjelp av demokrati og blandingsøkonomi, er tilliten til de fleste andre modeller enda mindre.