Kultur

Slutt med pratinga

Alt er igjen som det skal være. Debatten om debatten er viktigst.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Talk is overrated as a problemsolver». Denne setningen stammer fra den svært lite minneverdige filmen «Cocktail», som gikk på kino en gang mot slutten av åttitallet. Det var den unge stjerna Tom Cruise som uttalte de bevingede ordene, som oversatt til norsk betyr noe sånt som at snakk er overvurdert som en løsning på problemer.

Den norske debatten om flyktningkrisa og asylpolitikk får meg til å tenke på Tom Cruise med cocktailshakeren. For det første er jeg helt sikker på at alt snakket, enten det handler om Hege Storhaugs profil på Facebook, demonstrerende asylsøkere eller den påstått forblindende godheten ikke bidrar det minste til å løse noen problemer, verken for flyktninger eller det norske samfunnet. De to store problemene vi står overfor, en flyktningkrise med utgangspunkt i den grusomme krigen i Syria og en migrasjonsbølge som truer med å sprenge den samfunnskontrakten den norske modellen bygger på, framstår som kulisser for at norske politikere, opinionsdannere og nettdebattanter skal få hamre løs på hverandre og befeste allerede utmeislede posisjoner.

Det ser ut som debatten og debattantene blir alle ivrigst når det ikke dreier seg om noen av disse problemene, men hva noen har sagt, enten det er Jørgen Strickert i Salongen på NRK, Hege Storhaugs utgytelser eller justisministerens polemikk mot demonstrerende asylsøkere. Mens vi i september blei rørt av et bilde av et drukna barn, synes nå alt å være tilbake til normalen, det er debatten om debatten, altså vi selv, som er fokuset.

Situasjonen er langt mer alvorlig enn som så. Mens de ivrigste debattantene fornekter det ene problemet og omfavner det andre, er det for meg åpenbart sant at vi har to og ikke et problem å forholde oss til. Vi har en helt reell flyktningkrise, ikke bare fra Syria, men fra store deler av Midtøsten og Nord-Afrika. Årsaken til krisa er mangesidig, men det er liten tvil om at vi har bidratt til den gjennom vår katastrofale deltakelse i krigene i Afghanistan og Libya. Vi, Vesten og Norge, bærer ikke hele ansvaret for at millioner er på flukt uten mulighet til å skaffe seg, mat, hjem og en trygg framtid, men vi har mer enn nok av ansvaret til at vi må legge alvorlige ressurser inn for å bøte på egne synder. Og om så ikke var, burde det heller ikke ha noe å si, fordi vi uansett står overfor millioner av mennesker som trenger hjelp. Ekte, levende mennesker som i verste fall vil sulte i hjel foran øynene våre. Den medmenneskelige reaksjonen på dette er forhåpentligvis å hjelpe, å dele og strekke seg, ikke å debattere på nettet.

Men videre har vi altså et problem til. Det finnes en grense for vår evne og mulighet til å hjelpe. Den norske samfunnsmodellen, med alle sine styrker og svakheter, bygger på et fellesskap. Et bevisst og ubevisst fellesskap hvor plikter og retter deles. Ikke likt, på langt nær, men dog innafor ei ramme hvor vi ser hverandre, forstår hverandre og krangler med hverandre innafor et felles normsystem. Dette fellesskapet baserer velferdsstaten, arbeidslivet, likestillingen, homofiles frihet og mye annet seg på. Det er ikke et statisk fellesskap, men det oppleves som stabilt. En sterk migrasjonsbølge kan bryte opp dette fellesskapet, undergraving av velferdsordninger, tariffavtaler, kvinners frihet og homofiles rettigheter er noen av de tinga som er eller oppleves i spill ikke bare av dem som frykter «fremmed kultur».

Den store langsiktige oppgaven for vårt samfunn, er ikke å late som om et av disse problemene ikke finnes, men å utmeisle en politikk for hvordan vi skal klare å ta imot et voksende antall migranter fra land langt utafor den protestantiske kulturkretsen, og samtidig beholde de kvalitetene som gjør Norge til et samfunn verdt å flytte til. Jeg har ikke svaret på hvordan vi skal få det til, men jeg er helt sikker på en ting. Snakking kommer ikke til å løse noen ting som helst. Ikke debatten slik den arter seg i dag, men heller ikke snakket vi altfor ofte skriver ut som oppskrift på kulturmøte. Helt siden jeg gikk på skolen har jeg hørt, eller for den saks skyld sagt, at nøkkelen til det nye Norge er å forstå de andre. Å integrere deres perspektiv i vårt, å la våre horisonter smelte sammen i en felles forståelse. Det kommer aldri til å skje. Uansett hvor mye vi snakker.

Det er ikke mulig selv for den mest velvillige av oss å forstå hvordan det er å være 15 år og flykte fra bombene i Syria og ende opp i Kirkenes. Like lite som det er mulig for en syrisk mor eller somalisk far å fullt ut forstå hvordan livet arter seg når man har røttene sine på gårder i Suldal eller Setesdalen i århundrer bakover og har tilbrakt hele livet i en norsk monokultur. Å stille denne felles forståelsen opp som veien til fellesskap er å lure oss sjøl.

Det norske fellesskapet bygger ikke på snakk. Der jeg kommer fra snakker man strengt tatt minst mulig. Fellesskapet bygger på arbeid. På å bygge landet, i fellesskap igjen og igjen. De som bygger noe sammen, de som bidrar med sitt arbeid til en helhet føler fellesskap med hverandre. Gjør din plikt, krev din rett sa Gerhardsen. Yt etter evne få etter behov, sa Marx og Engels. Det er variasjoner over et samme tema som er langt eldre enn sosialismen.

Den største politiske oppgaven vi står foran, om Norge skal lykkes med å hjelpe flest mulig av verdens flyktninger og integrere de som kommer til landet, er å skaffe dem arbeid. Å skaffe dem arbeid uten å ødelegge den norske arbeidslivsmodellen. Uten sosial dumping og fagforeningsknusing. Det krever stort politisk håndverk, modellen for dette eksisterer ikke i dag. Men det er nødvendig, fordi arbeidet er muligheten til å bidra til samfunnet og bli en del av fellesskapet. De tusener som nå kommer til å sitte i asylmottak og flyktningboliger landet rundt de neste årene, burde vært ute av rommene sin og i arbeid. For å være med og bygge det norske prosjektet på nytt. Men skal vi det må vi først formulere et prosjekt. Et fellesskap for framtida. Det skjer ikke i dagens snakk.

Mer fra: Kultur