Sikkerhetsrådets vedtak virker ofte vilkårlige. Men det er et vestvendt mønster i dem som de nye maktene prøver å rive opp. Behovet for reform er større enn noen gang.

Nylig prøvde Nord-Korea å skyte ut en satellitt. Det mislyktes. Men et forsøk er et forsøk, så dette førte til ny fordømmelse og nye sanksjoner fra FNs sikkerhetsråd.

Mange land tester ballistiske raketter og skyter opp satellitter. Det fins ingen internasjonal norm som forbyr det. Israel skjøt opp sin første satellitt i 1988, Iran i 2009, Sør-Korea forsøkte i 2009 og 2010 og skal gjøre et tredje forsøk i år. India står også på lista og testet nettopp en langtrekkende ballistisk rakett uten at noen ga uttrykk for bekymring i den forbindelse. For ikke å snakke om hva de etablerte atommaktene har gjort i mange tiår og fortsatt gjør.

Så hvorfor fordømme Nord-Korea? Sikkerhetsrådet har vedtatt en resolusjon som forbyr nordkoreanerne å teste langtrekkende raketter, og det er ett fett om det dreier seg om en satellittoppskyting eller en ballistisk rakett for militære formål. Teknologien er den samme i begge tilfelle. Dessuten er Nord-Korea det eneste landet som har trukket seg fra den kjernefysiske ikkespredningsavtalen. Israel, India og Pakistan sluttet seg aldri til - men er det mindre alvorlig?

Ikkespredningsavtalen anerkjenner fem atommakter, de fem som hadde testet atomvåpen per 1. januar 1967, også kjent som vetomaktene. Da India testet i 1998, sa Sikkerhetsrådet at det måtte de slutte med, i en resolusjon som oste av faderlig veiledning ovenfra og ned. Videreutvikling av ballistiske raketter ble også forbudt og sanksjoner innført. Beskjeden var klar: Gjør som vi sier og ikke som vi gjør.

Det indiske atomprogrammet fortsetter i stor stil, men i dag er sanksjonene borte og India er tatt inn i varmen igjen. India er for stor til å la seg kue, så «det internasjonale samfunn» fant det best å justere kartet etter terrenget. Nord-Korea er til sammenligning et lite og avskyelig diktatur som det er lett å slå ned på.

Iran ligger ved den geopolitiske grenselinja mellom Vesten og de nye maktene i øst og sør. Syria er forgården. Bak stridighetene i Syria ligger derfor kampen om Iran, for blir det regimeskifte i Syria, taper Iran en alliert og da svekkes makthaverne i Teheran. Iran er USAs største fiendebilde og Israel dets nærmeste allierte. Derfor rettes all oppmerksomhet mot det landet som ifølge USAs egen etterretning ikke har bestemt seg for å lage atomvåpen, mens det landet som sitter på et stort arsenal går fri for kritikk.

Som kjent stopper det ikke der. Under Netanyahus siste besøk i Washington anerkjente Obama Israels «rett til å forsvare seg» mot Iran, mens Netanyahu lovet å vente og se hva sanksjonene og forhandlingene vil bringe. Å forsvare seg er i denne sammenhengen orwellsk nytale for å angripe. Det dreier seg om den sterkestes rett, stikk i strid med folkeretten.

Hva innebærer dette for FN? Kollektiv sikkerhet er kompasset i FN-pakten. Sikkerhetsrådet skal styre etter det, men kollektiv sikkerhet er ikke noe sikkerhetspolitisk system. Det er en benevnelse på tiltak som medlemslandene av og til ser seg tjent med og i stand til å iverksette. Verden er for dårlig organisert til at det kan bli noen systematikk i tiltakene, men vi må ikke la det beste komme i veien for det gode. Et godt svar på én utfordring må ikke strande fordi man ikke greier å ta andre utfordringer på alvor.

Betenkelig blir det først hvis det er et politisk mønster i tiltakene som favoriserer én eller flere grupper av medlemsland på bekostning av andre. Særlig hvis FN brukes, ikke brukes eller misbrukes på en måte som er i utakt med maktskiftene i verden. Poenget er ikke at det er galt å sanksjonere mot Nord-Korea eller å ta India inn i varmen, men hvis de statene som er begunstiget av et skjevt sammensatt Sikkerhetsråd bruker Rådet så langt det går, og hopper bukk over det når det blokkeres, har FN et stort problem.

Dessverre er det der FN befinner seg. I en tradisjon fra kolonitiden, den kalde krigen og USAs alenegang i begynnelsen av dette århundret fortsetter vestlige land å engasjere seg sikkerhetspolitisk i andre verdensdeler, noen ganger med mandat fra FN, andre ganger uten, og noen ganger ved å tøye eller misbruke Sikkerhetsrådets resolusjoner (som i Libya, som vanskeliggjorde behandlingen av utviklingen i Syria). I tilfellet Iran virker det som amerikanerne og israelerne ikke engang er inne på tanken om at Sikkerhetsrådet og folkeretten har noe med saka å gjøre.

Det er et vestvendt mønster i Sikkerhetsrådets vilkårlighet som de nye maktene i øst og sør prøver å rive opp. Det kan bety at Rådet oftere blokkeres, og det betyr at legitimiteten går ned i påvente av reformer.

100-årsdagen for Kim Il-sungs fødsel 15. april skal feires med å skyte opp en satellitt. Men USA ser oppskytingen som et forsøk på å utvikle kjernefysisk krigføringsevne.

I slutten av februar lovte Nord-Korea å innføre et moratorium på testing av atomvåpen og langtrekkende raketter, stanse anrikingsaktivitetene i atombyen Yongbyon, og la IAEA kontrollere virksomheten der. Som motytelse tilbød USA 240 tonn matvarer. Dermed lå det til rette for nye forhandlinger i Beijing, for første gang på flere år.

Nå varsler Nord-Korea at de vil skyte opp en satellitt 15. april, på hundreårsdagen for Kim Il-sungs fødsel. Det er et prestisjeprosjekt, og ikke et helt ufarlig sådant. Hvis det realiseres blir det det fjerde forsøket med en langtrekkende rakett. Alle har vært mislykket. Det forrige endte i havet øst for Japan.

Mange land sender opp satellitter. For eksempel skjøt Israel opp sin første satellitt i 1988, og Iran kom etter i 2009. Ingen av delene vakte særlig oppsikt, for det eksisterer ingen internasjonal norm som forbyr slik aktivitet. Den nordkoreanske oppskytingen i 2009 ble likevel fordømt av FNs sikkerhetsråd, med den følge at Nord-Korea kastet ut IAEAs inspektører og gjennomførte en ny atomtest.

Det har aldri vært noen større forskjell på satellittoppskytinger og testing av ballistiske raketter for militære formål. Teknologien er i all hovedsak den samme. Den varslede testen kan derfor bidra til å utvikle Nord-Koreas kjernefysiske krigføringsevne og betraktes derfor som et løftebrudd. Etter overenskomsten i forrige måned var det ventet at nye forhandlinger ville starte så snart en ny avtale mellom IAEA og Nord-Korea var på plass. Nå er dette uvisst.

Her ligger den største omkostningen, for erfaringene viser at det nordkoreanske atomproblemet vokser jo mer tid som går uten forhandlinger og avtaler. I perioden 2002-2007, da USA ikke ville snakke med dem, bygde de et lite atom­arsenal basert på plutonium og gjennomførte sin første atomtest. Testen førte til forhandlingsbordet igjen, men da kontaktene på nytt ble brutt i 2009, bygde koreanerne et moderne anrikingsanlegg i Yonbyong. Dermed er de i ferd med å etablere seg på samme plattform som Iran med et anrikingsprogram som har en fredelig begrunnelse, men som samtidig er våpenrelevant.

I et møte med Hu Jintao under atomsikkerhetskonferansen i Seoul lente Obamas seg på kineserne for å få dem til å stanse oppskytingen. Det er lettere sagt enn gjort for det nordkoreanske diktaturet er egenrådig, og kineserne vil ikke la regimet bryte sammen. Ikke av kjærlighet til en kommunistisk nabo, for juche-ideologien avviser marxismen-leninismen og foreskriver økonomisk, kulturell og ideologisk uavhengighet, men fordi de ikke vil ha amerikanske styrker nærmere innpå seg. Nord-Korea er en buffer. Å være livlinje for Kim-ene i Pyongyang er en utakknemlig bør å bære, men det er ingen tegn til endring i den kinesiske holdningen.

Det sies at styrken i Obamas henvendelse overrasket Hu. Obama er følsom for de innenrikspolitiske stemningene i et valgår, og de er haukete. I hovedsak er både Iran-politikken og politikken overfor Nord-Korea en funksjon av innenrikspolitikken, og det lover dårlig i begge tilfelle. Kanskje var Hu mer skuffet enn overrasket over at forhandlingsutsiktene forskusles.

Obamas reaksjonsmåte må også forstås i en større sammenheng. USA har snudd seg mot Asia, og forholdet til Kina er hovedsaken. Det er Kina som ligger nærmest opp til USA i det internasjonale makthierarkiet og som kan komme til å konkurrere om førsteplassen. Derfor er det Kina som er det store problemet, utfordringen og eventuelt fienden.

I denne konteksten, hvor hegemonen og utfordreren føler hverandre på tennene og makt møtes med motmakt både av samme og ulikt slag, kan det atombesittende, stalinistiske og provoserende regimet i Pyongyang brukes til å demme opp for utfordreren. Når det manes til felles front mot Nord-Korea, skal det ikke alltid tas bokstavelig, for de konkrete tiltakene kan være vel så viktig med tanke på Kina. Når man sier Nord-Korea, mener man tidvis Kina. Én ting er derfor at når USA går sakte og det drøyer med gjenopptakelse av forhandlingene, så vokser det nordkoreanske problemet; en annen at så lenge konflikten er uløst og manifestasjonene plagsomme, er det lettere å få oppslutning om tiltak som er relevante overfor Kina.

Nordkoreanerne er nok overbevist om sin rett til å skyte opp en satellitt, men må ha visst hvilken risiko de løper. De er genuint interessert i nye forhandlinger, og det er en sikker antakelse at partene kommer sammen igjen i Beijing. Men lar de prestisjen gå først ved denne anledningen?

Mot slutten av 1970-tallet nærmet Sovjetunionen seg USA i militær styrke. Russerne sa de bare tok sikte på 
jevnbyrdighet, men amerikanerne så en stigende kurve som var 
i ferd med å krysse deres egen. Det førte til intensivert 
kapprustning og krigsfrykt på 1980-tallet.

Denne fasen i den kalde krigen var en klassiker i internasjonal politikk. I dag ser vi noen av de samme trekkene i forholdet mellom USA og Kina. Når hegemonen trues av en rival som synes å vokse raskere, blir det ampert. Rivaliseringen er ikke så ensidig konsentrert om militær makt - økonomisk styrke er viktigere - og kineserne ligger fortsatt langt bak. Men de tar så fort innpå at dagens stormaktsledere ikke tør overlate problematikken til etterfølgerne.

Når kineserne omtaler sin egen vekst som «gjenfødelse» mener de å gjenskape den posisjonen de hadde i tidligere århundre under Han, Tang og Qin-dynastiene. Det kan bare skje ved at Kina vokser raskere enn andre, og for kineserne er dette som seg hør og bør. Det er noe naturlig ved det hele som bare kan forstås mot bakgrunn av lange historiske perioder med overlegen ytelse og styrke. Strategien er åpenhet overfor omverdenen og læring av andre, og den er også tuftet på lang erfaring. I perioder med åpenhet har Kina blomstret, mens det i innadvendte perioder har vært i nedgang.

Men når det er så langt igjen kan vel mye skje i mellomtida? Klart nok, men det er tolkningen av det som skjer som legges til grunn for politikken, og den rådende forståelsen i USA har klare klassiske kjennetegn. Liksom i det britiske imperiet er det land nummer to - det landet som ligger nærmest hegemonen i styrke - som er problemet, og det er Kina. Både utfordringen og reaksjonene spisser seg til.

Hvordan arter utfordringen seg i øyeblikket? Mens USA har hatt monopol på lederstillingen i Verdensbanken, foreslår kineserne at Robert Zoellicks etterfølger bør utpekes i åpen konkurranse. Sammen med Russland blokkerer de nye FN-tiltak mot Assad-regimet i Syria. Kina vil ikke ha innblanding i egne og andres indre anliggender og ser at det vestlige presset mot Assad ikke bare er av omsorg for menneskerettighetene, men også tar sikte på å fjerne en av Irans allierte. Midtøsten er avgjørende for Kinas energisikkerhet, og Beijing er ganske sikkert glad for at USAs innflytelse i regionen svekkes. I nærområdet har kineserne utviklet et godt samarbeid med en rekke mindre land basert på gjensidig nytte, og de vokter seg mot å virke påtrengende. Geopolitisk holder Kina fast på det nære forholdet til Pakistan.

Hva gjør USA og Vesten? De kriger for å fremme sine interesser i Midtøsten og Nord-Afrika, og Obama skyver USAs oppmerksomhet og militære slagkraft fra Europa mot Asia for å demme opp for den kinesiske kjøttvekta. Den amerikanske geopolitikken går ut på tettere samarbeid og felles militærøvelser med Japan, Sør-Korea, Australia og India, og kanskje kan Vietnam også trekkes inn i den samme folden. Når det kommer til stykket er India for stort og egenmektig til å la seg styre, men USA har lyktes bra i forhold til de andre.

Aftenposten spurte i forrige uke om det blir vanskeligere å samarbeide om globale utfordringer i en slik brytningstid. Blir fredsoperasjoner og internasjonale regler, normer og standarder for klima, menneskerettigheter, ikke-spredning og nedrustning skadelidende?

Svaret synes å være ja, blant annet fordi folkeretten også befinner seg i en brytningstid. Vesten gjør den statlige suvereniteten betinget av at regjeringene oppfører seg pent overfor sin egen befolkning, mens landene utenom Vesten bekjenner seg til FN-paktens prinsipp om ikke-innblanding. I Libya tok NATO-landene seg dessuten til rette. FN-resolusjonen som ble brukt til å bombe vei for opprørerne til Tripoli var ingen regimeendringsresolusjon. Dette er en av grunnene til at Kina og Russland nå blokkerer nye tiltak mot Syria. En annen medvirkende årsak er at internasjonale regimer krever ledelse for å fungere. Fortsatt er det i mange sammenhenger slik at hvis ikke USA leder, leder ingen, og i dag har USA nok med egne problemer. En tredje er at polariseringen i amerikansk politikk har redusert beslutningsevnen til et lavmål. Da blir det vanskelig både å lede og å tilpasse seg nye maktforhold.

Skal brytningstiden få et annet og bedre forløp, må forholdet mellom stormaktene bygge på normer om gjensidig respekt og måtehold. USA må tilpasse seg en verden der de ikke lenger kan diktere vilkårene for andre. Kina må ta medansvar for globale regimer. Kineserne er kanskje underveis, men i amerikansk politikk er det meste uavklart.

Sanksjonene mot Iran er en test på de nye maktforholdene i verden. Kan Vesten fortsatt diktere vilkårene?

EU-sanksjonene mot Iran, som forbyr nye oljekontrakter og truer med å stanse all import fra 1. juli, kommer på toppen av amerikanske sanksjoner mot land og selskaper som fortsatt vil kjøpe fra Iran. Til sammen blir straffetiltakene en test på maktforholdene i det internasjonale samfunn. I hvilken grad kan USA og Vesten fortsatt diktere vilkårene for andre?

Kina har sagt at importen vil fortsette. India har sagt at hvis færre kunder betyr at prisen på iransk olje går ned, vil de kjøpe så mye de kan. Tyrkia, som handler mye med Iran, fortsetter med det. Mange andre tenker likedan. Begrunnelsen for sanksjonene – Irans atomprogram – er omstridt, og den viktigste skillelinjen går mellom vesten og verden utenom vesten. De fleste land har et mindre alarmistisk syn på atomprogrammet enn de vestlige og mener det er uklokt å presse Iran opp i et hjørne.

Hvor mange vil bøye av under det vestlige presset? Et uttrykk som er brukt om mange andre rettes nå for første gang mot de vestlige landene: Bokser de i en vektklasse de ikke lenger tilhører? Alle vet at makta spres fra vest til øst og sør, men ikke alle skjønner hvor fort det går. Særlig ikke den amerikanske Kongressen.

Obama kan lempe på sanksjonene under henvisning til nasjonale sikkerhetshensyn og til forsyningssituasjonen. I lys av de store asiatiske landenes reaksjoner, demper han tanken på å kvele Irans eksport ved tiltak mot den iranske sentralbanken, som håndterer Irans oljehandel, og vektlegger i stedet tiltak som reduserer Irans oljeinntekter – en perspektivforskyvning i realismens navn. Han har også sine allierte Japan og Sør-Korea å ta hensyn til, som står for 25 prosent av Irans oljeeksport. Færre kunder og mindre import fra dem som fortsatt kjøper kan bringe prisen og oljeinntektene ned. Oljen svarer for 80 prosent av Irans eksportinntekter.

USA begynte med sanksjoner da shahen ble fjernet i 1979, og har trappet dem opp som reaksjon på det iranske atomprogrammet. FNs sikkerhetsråd har skjerpet sanksjonene fire ganger, men er nå ved veis ende, for i FN er det ikke mulig å få aksept for mer. Alle har vært rettet mot atomprogrammet, men de nye vestlige tiltakene rammer den iranske økonomien allment. Og det er ikke bare olje det er snakk om: EU har også stoppet handelen med edle metaller og mange andre varer som er viktig for iranerne. Dette er straffetiltak som i første rekke går ut over alminnelige mennesker og dernest middelklassen, som skrumper, mens de styrende alltid vil finne måter å sluse ressurser inn i sine høyprioriterte programmer på. Atomprogrammet er ett av dem. Hvis det fortsatt er dét programmet som er målskiva for sanksjonene, er det fåfengt. Hvis det er regimet, hjelper det antakelig like lite, for press utenfra har en sterkere tendens til å samle enn splitte, og det er rimelig bra forberedt.

Iranerne har mye olje på lager. De bygger opp sin egen raffineringskapasitet for å bli selvforsynt med bensin, riktignok ikke uten forstyrrelser: Da Ahmadinejad for en tid tilbake besøkte raffineriet i Abadan, tok en bombe livet av fire mennesker. Flere land er rede til å gjøre opp handelen med Iran i lokale valutaer. For BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) er dette en programsak for å redusere avhengigheten av dollar. Iran har også bygd opp en pengereserve tilsvarende ett års oljeinntekter.

I den vestlige politikken er det nå nesten bare pisk, ingen gulrot. For eksempel blir ikke sanksjonene redusert hvis Iran aksepterer større åpenhet om atomprogrammet. Den amerikanske sanksjonslovgivningen er slik at for å fjerne sanksjonene må det et regimeskifte til, og ikke til hvilket som helst annet regime heller. Og i FN trengs det bare én vetomakt til for å stoppe et forslag om å reversere dem. Kanskje kan EU stille opp på en slik tanke – åpenhet mot lemping av sanksjonene; Russland har lagt et slikt forslag – men det er mer sannsynlig at de følger USA. Iran har derfor ikke noe insentiv til å kompromisse. I stedet understreker de både i ord og handling at de ikke gir etter for press.

Nå diskuterer det iranske parlamentet et forslag om å komme EU i forkjøpet ved å stanse alt salg av olje til europeiske land umiddelbart. Cirka 20 prosent av Irans olje går den veien, mest til Hellas og andre sårbare land og på gunstige vilkår. Saudi-Arabia kan kompensere for bortfallet, men til hvilken pris?

Følg med, for dette blir en anskuelighetsundervisning i makt og innflytelse anno 2012.

Da Barack Obama fikk Nobels fredspris, var det en god del å anføre til støtte for den. Siden har kritikerne fått mer rett for hver dag.

Høsten 2009 fikk Barack Obama Nobels fredspris «for sin ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid», og spesielt for sin «visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen». Da hadde han sittet ni måneder i Det hvite hus. Hvordan gikk det?

Da han fikk prisen, var det en god del å anføre til støtte for den. Et ekstraordinært toppmøte i FNs sikkerhetsråd, sammenkalt på Obamas initiativ og under hans ledelse, gjenopplivet målsettingen om en atomvåpenfri verden. En ny nedrustningsavtale med Russland – Nye START – var underveis og ble sluttført noen måneder senere. Et nytt strategidokument forpliktet USA til ikke å bruke eller true med å bruke atomvåpen mot land som etterlever ikkespredningsavtalen. En stor internasjonal konferanse i Washington traff tiltak mot kjernefysisk terrorisme. Sammenlignet med George W. Bush var dette et iøynefallende taktskifte.

Obama sa seg rede til å forhandle med USAs motstandere uten betingelser. Nedrustning skulle kombineres med diplomati. Våren 2009 holdt han en tale i Kairo hvor han strakte ut en hånd til den muslimske verden og oppfordret til forsoning og samarbeid. Det sto en aura rundt USAs første fargede president, som er en fremragende taler.

Hvordan har det gått siden? Arbeidet for atomnedrustning går videre, men på lavbluss. Nye START var en oppdatering av en 20 år gammel avtale og foreskrev bare beskjedne reduksjoner. For å komme videre må USA og Russland enes om større nedskjæringer, men det butter imot, særlig på grunn av USAs og NATOs rakettforsvarsplaner. NATOs vedtak om europeisk rakettforsvar sitter riktignok løst, for finansieringen er mildt sagt uviss. Men russerne tar høyde for det verste slik man gjerne gjør i sikkerhets- og forsvarspolitikken. USA har ikke ratifisert Prøvestansavtalen, og her det ingen tegn til noe snarlig gjennombrudd. I mellomtida har Obama økt bevilgningene til den kjernefysiske infrastrukturen. Resten av verden ser på utviklingen med stadig større skepsis.

Forhandlingsviljen ble ikke som forespeilet. Med Iran ble det et endags møte om et tillitskapende tiltak høsten 2009. USA ga deretter iranerne tre uker på seg til å akseptere eller forkaste det. Da Iran ville drøfte endringer, gikk Obama tilbake til Bushs sanksjonslinje. Og da Tyrkias Erdogan og Brasils Lula tok opp igjen det samme forslaget i oppdatert form, helt i overensstemmelse med amerikanske krav, slo Obama likevel handa av dem. For et år siden tydet det meste på at han ikke ville ha noen forandringer i Iran-politikken før valget, bare skjerpede sanksjoner for å vise handlekraft. Men i dag melder spørsmålet om bruk av makt seg med full tyngde. Forhandlinger er det heller ikke blitt med Nord-Korea, men det er en broket historie.

Ett av hans første utspill som president var å kreve stans i de israelske bosettingene på okkupert område. Et halvt år senere var han redusert til å be israelerne om moderasjon. I noe som virket som en balansegang, ga han dem de kraftigste konvensjonelle bombene, såkalte bunkerbusters, som Israel ønsket seg for eventuell bruk mot Iran. I dag er det militære samarbeidet mellom Israel og USA tettere enn noensinne.

Dette er behørig notert i araberverdenen, hvor den arabiske våren satte USA på prøve. Egypt hadde lenge vært et bruhode for amerikansk innflytelse i Midtøsten. Ved ulike korsveier valgte Mubarak samarbeid med USA framfor å lytte til egen befolkning. Det oppsto et enormt gap mellom styrende og styrte, og nå var tida inne for å gjøre noe med det. På etterjulsvinteren lagde NRK en kavalkade over Obama-administrasjonens reaksjonsmåte, som begynte med at Hillary Clinton uttrykte tillit til Mubarak-regimets stabilitet og fortsatte med et USA på etterskudd av begivenhetene. Egypterne, som husket Kairo-talen, ble desillusjonert. Siden ble dommen nådeløs; mange sier de ler av Obama.

I sin begrunnelse sa Nobel-komiteen at «Gjennom Obamas initiativ spiller USA nå en mer konstruktiv rolle i å møte de store klimautfordringene verden står overfor». Var det grunnlag for å si det? Det er det i hvert fall ikke nå.

Til alt dette må det tilføyes at vel er USAs president verdens mektigste mann, men i mangt og mye er han også kreftenes resultant. Han presiderer dessuten i en periode hvor partiene står steilt mot hverandre med handlingslammelse som resultat. Noen ganger har omverdenen likevel etterlyst hans vilje og evne til å skaffe seg politisk handlingsrom.

Da Barack Obama fikk Nobels fredspris hadde jeg sympati for tildelingen. Etterpå har de som sa det var for tidlig fått mer rett for hver dag som har gått.

Egypt: Utviklingen følger et kjent mønster. Sekulære og ­­moderate krefter gikk i spiss, og så har islamistene tatt over etter hvert.

I første valgomgang til parlamentet gjorde islamistene storeslem med 37 prosent til Brorskapet og 24 prosent til de fundamentalistiske saudi-inspirerte salafistene. Valgseier for islamistene også i Tunisia og Marokko, med moderat politisk profil, mens libyske ledere har tatt til orde for sharia-lover. Opprørske arabere pleier sine kulturelle og religiøse røtter, og de sekulære grupperingene som har snakket økonomi og menneskerettigheter med vestlig tonefall har snakket forbi de fleste. I Egypt fikk den sekulære alliansen 15 prosent.

Brorskapets Frihets- og Rettferdighetsparti sier de ønsker en allianse med sekulære partier. Det står til troende, for allerede i mars dannet partiet en bred Demokratisk Allianse sammen med en rekke sekulære bevegelser. Da mange av dem trakk seg ut og salafistene dannet blokken Islamistisk Allianse, sa Brorskapet nei til å delta der. Men hvis de sekulære avslår den nye invitten vil Brorskapet kanskje nærme seg salafistene for å få et styringsdyktig flertall. Det er en glidende overgang fra Brorskapets konservative fløy over til salafistene.

Det militære Overgangsrådet blir nå konfrontert med et Brorskap som vil styre. Folk flest vil ha både stabilitet og demokratisering og da må begge jenke seg. De militære vil nødig forskusle det som er igjen av sitt tradisjonelt gode omdømme og er viktig for stabiliteten Brorskapet er ofte blitt kuet og provoserer ikke unødig, klok av skade, men krever sine demokratiske rettigheter. De militære vegrer seg mot sivil politisk kontroll og krever konstitusjonelle garantier for fortsatt særstatus, men kan ellers la de folkevalgte styre det meste.

Tidligere i år sa Overgangsrådet at presidentvalget først kunne holdes i 2013. For en drøy måned siden sa Brorskapet at valget måtte holdes i april og senest i mai. Nå sier Rådet innen utgangen av juni. Det er på vikende front. Mange har sagt at Mubaraks fall ikke innebar noen revolusjon, men joda: Det var begynnelsen på en radikal omforming av det politiske Egypt. Den islamistiske valgseieren er et endelig farvel til det gamle regimet.

I grenselandet mellom de militære og det nye demokratiske flertallet ligger innenriksdepartementet, hvor arven er 1,7 millioner ansatte fra Mubarak-tiden, mange av dem kjent for sin brutalitet og derfor forhatt. Utenrikspolitikken ligger også i gråsonen.

Det nye Egypt har klart nok en annen holdning til Israel og palestinerne: Hamas er et barn av Brorskapet og Israel møtes med større uforsonlighet. Den forandringen er så sterkt forankret i folket at de militære ikke vil bruke politisk kapital på å gå imot. Derimot kan de komme til å bremse den varslede oppmykingen av forholdet til Iran, for de får våpen, trening og økonomisk støtte fra USA og vil nødig sette alt dette over styr.

Egypterne er oppgitt over Obama. Mange har vanskelig for å ta ham alvorlig, for det er pinlig mangel på samsvar mellom ord og handling. Hvem husker ikke hans tale i Kairo våren 2009 med budskap om forståelse og forsoning med den muslimske verden, og hvor stor ble ikke skuffelsen da den arabiske våren startet og Hillary Clinton begynte med å utrykke tillit til Mubarak-regimets stabilitet. Men fortsatt kan amerikanerne øve en viss innflytelse via de militære, særlig når det gjelder fiendebilde nummer én – Iran.

Brorskapet sier det er mot bruk av makt, med unntak for spørsmål som gjelder de hellige stedene. Det vil ikke støtte et eventuelt angrep på Syria for å styrte Assad. Egypt er sunni og det er også flertallet i Syria, men det holder med sanksjoner og utestengelse fra Den arabiske liga. Dessuten er sporene etter Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 – som ble brukt og misbrukt til å legitimere bombingen av Libya – ferske, og de skremmer.

Egypterne vil ha tilbake sitt eget land. De vil bygge et nytt politisk system basert på rådende religion og kultur. Det er hovedsaken i denne omgangen. Men de økonomiske utfordringene vil snart innhente dem, så det blir vanskelig for islamistene å leve opp til forventningene. Slitasjen på den nye regjeringen kan derfor melde seg fort og hardt. Og det er da den store demokratiske prøven kommer: Vil de nye makthaverne vike for opposisjonen i ordnede demokratiske former?

Hvis svaret blir ja, vil alarmen gå i Saudi-Arabia og andre kongedømmer av guds nåde. For som ordtaket sier: Det som skjer i Egypt blir ikke i Egypt. Det sprer seg.

Øystein Hansen - du spør om indre motstand kan skape politisk endring i Iran?

Spørsmålet er riktig stilt, for militært angrep vil føre folk sammen i forsvar av landet og gi økt oppslutning om de styrende. Og sanksjoner er ikke i seg selv nok til å skape endring. Bare hvis opposisjonen ser seg tjent med dem og utnytter dem i endringsøyemed vil de virke på den måten. I Sør-Afrika var det tilfelle - ANC assosierte seg med sanksjonene og sa at vel rammer de oss også, men vi finner oss i det sålenge det bidrar til å undergrave apartheid-styret. Men i Iran er det i beste fall uklart om opposisjonen ser det slik. 

Det iranske politiske systemet er mangfoldig. Det har mange maktsentra: øverste leder, presidenten, nasjonalforsamlingen, revolusjonsgarden, vokterrådet, ekspertkomiteen som utpeker øverste leder osv. Her er det konflikter på kryss og tvers mellom institusjoner og enkeltpersoner. I den forstand har systemet degenerert. F.eks. ønsket Ahmadinejad en avtale med den nye amerikanske presidenten (Obama) høsten 2009, men andre unte ham ikke en slik suksess og sparket bein under ham. 

Maktspredningen gjør samtidig at regimet er seigt og vanskelig å bryte ned. Det er ikke nok å nedkjempe én instans, for trollet har mange hoder. Iranerne har dessuten dårlige erfaringer med kupp og revolusjoner, jfr, kuppet mot Mossadeq i 1953 og revolusjonen i 1979. Omveltningene i1979 skapte store forventinger: I dag diskuterer mange hva som var verst, sjahen eller Khomeiny. I så måte er Iran litt som Algerie. Der var det demonstrasjoner i januar, men erfaringene fra begynnelsen av 1990-tallet, da mer enn 100 000 mennesker ble drept, holdt demonstrantene tilbake. Det ble ingen arabisk vår der.

Misnøyen med regimet i Teheran er utbredt. Mange retter skytset mot øverste leder, Ali Kamenei. Hva om ekspertkomiteen velger en reformvennlig mann som Kameneis etterfølger? Er det mulig å tenke seg en iransk Gorbachov? Jeg mener ja, som én av flere muligheter.      

Hvis endringene skal få bred oppslutning og slå rot må de i hovedsak komme innenfra.

Iran: Et israelsk angrep, støttet av USA, kan utløse jordskjelv i Midtøsten.

Da USA hadde inntatt Bagdad våren 2003, trodde mange at Iran sto for tur, men fortsettelseskrigen i Irak ødela appetitten. I 2008 prøvde Israel å få USAs samtykke til angrep, men Bush sa nei. I stedet ble sanksjonene skjerpet, et dataangrep iverksatt (Stuxnet) og iranske vitenskapsmenn drept. Nå lyder krigsropene igjen, anført av Israel.

Elementene er lett gjenkjennelige. Iran har angivelig prøvd å drepe Saudi-Arabias ambassadør i USA. Angivelig, for historien virker lite troverdig selv om Det hvite hus går god for den. Nye opplysninger om iransk atomvåpenproduksjon er på gang basert på vestlige lands etterretning. Angivelig, for det som er lekket ut, er stort sett gammelt nytt og ikke noe bevis for militære siktemål. Det internasjonale atomenergibyrået er under press for å framføre budskapet, for da vil det ha større troverdighet, og den nye sjefen − japanske Amano − har ikke El Baradeis tyngde og uavhengighet.

Iran plasserer kjernefysisk materiale og utstyr i et anlegg nær Qom som ligger så dypt inne i fjell at det vanskelig kan ødelegges. Det får Israel til å mene at det ikke lenger er noen tid å miste. Skal iranerne stoppes, må det skje nå. Israel har gjennomført en serie militære øvelser, og Shimon Peres sier at et militært angrep er mer sannsynlig enn fortsatt diplomati.

Slike forebyggende angrep er utført fire ganger tidligere. I 1981 bombet Israel en irakisk reaktor (Osiraq). I 1998 bombet USA en farmasøytisk fabrikk i Sudan som var mistenkt for å produsere materiale for kjemiske våpen (El Shifa). I 2003 okkuperte USA Irak under henvisning til Saddams påståtte masseødeleggelsesvåpen, og i 2007 bombet Israel en antatt reaktor under oppføring i Syria (Al-Kibar).

Med unntak for Al-Kibar, hvor omstendighetene fortsatt er uavklarte, var resultatene nedslående. Tre av de fire aksjonene var basert på feilaktig etterretning – innrømmet i tilfellet Irak og El Shifa; gal diagnose og feilbedømming av konsekvensene i tilfellet Osiraq – og alle fire var folkerettsstridige. Det vil også et angrep på Iran være. Det kan ikke begrunnes med selvforsvar, for folkeretten berettiger ikke angrep for å forebygge noe som kanskje eller kanskje ikke vil skje en gang i framtida, og mandat fra Sikkerhetsrådet er utelukket. Andre rettslige begrunnelser fins ikke.

Vil USA gi grønt lys for angrep? Obamas politikk har i hovedsak vært som Bushs. Den styres av amerikansk innenrikspolitikk, og den vanlige oppfatningen er at presidenten ikke vil ha noen større forandring verken hit eller dit i et valgår. Ingen nye diplomatiske utspill, for det vil sitte dårlig når det gjelder fiendebilde nummer én, og ikke krig, fordi konsekvensene er så uforutsigbare ikke bare i Iran, men for hele regionen. Ytterligere opptrapping av diverse ikke-militære tiltak er derimot forenlig med fiendebildet og ønskelig for å holde israelerne i tømme. Skjerping av sanksjonene rammer ikke atomprogrammet, men er en måte å vise engasjement og vinne tid på. Kanskje munner krigsropet ut i noe sånt denne gangen også. Som Stuxnet viser er oppfinnsomheten betydelig i slike situasjoner.

Alternativet er at presidenten benytter anledningen til å vise handlekraft. Han kan trenge det, for mange mener han er svak. Både presidenten og store deler av det amerikanske folk ser riktignok fram til å avvikle de militære engasjementene i Midtøsten, men på innstendige israelske oppfordringer kan støtte fra Kongressen påregnes. Nethanyahus tale for representantene tidligere i høst var en sterk påminnelse om den nesten grenseløse Israel-sympatien der. Han ble møtt med stående ovasjoner for en tale som kritiserte deres egen president, og nåde den som hadde blitt sittende eller som hadde sluttet å klappe merkbart før de andre. Denne gangen kan det derfor ende med aksept for et israelsk angrep eller aktiv medvirkning.

I så fall utløses det et jordskjelv over det meste av Midtøsten. Mer enn det: senking av skip i Hormuzstredet vil sende sjokkbølger inn i verdensøkonomien. USA og Israel, som allerede står til taps som følge av den arabiske våren, vil komme enda hardere ut å kjøre, men hardkokte maktmennesker og ensidige Israel-tilhengere ser det ikke nødvendigvis slik.

Og det iranske atomprogrammet? Sånn som truslene hagler over landet, er det ikke rart om flere vil satse på kjernefysisk avskrekking. Foreløpig er det neppe truffet noen beslutning om å lage atomvåpen. Men om iranerne ikke har bestemt seg før de eventuelt blir bombet, vil de høyst sannsynlig gjøre det etterpå.

Regionale TV-stasjoner utfordrer vestlige medier. Men de må også utfordre lokale maktpersoner.

Da opprøret startet i Tunisia hadde ikke Al-Jazeera noen utsendt medarbeider der. Stasjonen var bannlyst av Ben Alis regime. Men det gjorde ikke all verdens forskjell, for i praksis hadde Al-Jazeera en liten armé av reportere i form av demonstranter som sendte videobiter dit.

Den nylig avgåtte toppsjefen, palestineren Wadah Khanfar, har oppsummert sin journalistiske orientering i to punkter: Tenk over hva autoritet bør bety og gi stemme til de som ikke blir hørt. Hvis det er noen vridning i vår dekning er det til fordel for demokrati og det som rører seg på grunnplanet.

Demonstrantene i Tunisia visste at de hadde en mektig TV-stasjon på sin side og allierte seg med den. Kommunikasjonsteknologien er i utgangspunktet politisk nøytral, liksom annen teknologi. Det spesielle i dette tilfellet var at teknologien ble effektivt brukt mot makta.

Det skrevne ord er viktig, men ingenting kan erstatte bildemateriale. Al-Jazeera ble motarbeidet i Egypt også, men den dagen Mubarak falt var stasjonen likevel på plass. Wadah Khanfar ga to beskjeder til sine folk: Rett kameraet mot Tahrir-plassen og si ingen ting. I 11 minutter viste Al-Jazeera en enorm folkemengde som hoppet og danset og viftet med egyptiske flagg, uten en eneste kommentar. Etterpå sa han at det var det vakreste fjernsyn han noen gang hadde sett.

Al-Jazeera så dagens lys i 1996 og blir i dag sammenlignet med BBC. Stasjonen har rapportert om undertrykkelse, korrupsjon og kjønnsdiskriminering og tatt israelske stemmer inn i de arabiske sendingene. Den er hatet og fryktet over det meste av Midtøsten. Hvordan var det mulig å komme så langt – stikk i strid med de arabiske regimenes interesser?

Det kan ikke forklares uten henvisning til emiren av Qatar, Hamid al-Khalifa, som gjorde ytringsfrihet til en merkesak da han kom til makta. Mange arabiske ledere har bedt ham «løse problemet» ved å legge ned stasjonen, men han har stått imot. Qatar, som fører en ukonvensjonell utenrikspolitikk med åpninger i mange retninger, er ingen demokratisk høyborg, men har altså gått i bresjen for Al-Jazeera. En tidligere norsk hoffsjef og ambassadør var nylig rådgiver for al-Khalifa, og en mangeårig pressesjef ved det svenske hoffet har en tilsvarende stilling i hovedstaden Doha.

Wadah Khanfar begynte som reporter da krigene i Afghanistan og Irak startet og ble toppsjef i 2003. Fast Company har rangert ham som nummer én på en liste over verdens mest kreative forretningsmenn, og Hillary Clinton uttrykte sin respekt under en senatshøring i mars i år. Hun fant det best slik, den arabiske våren tatt i betraktning. Donald Rumsfeld og hans likesinnede hundset ham.

Al-Jazeera er blitt en del av det globale nyhetsbildet og har inspirert flere stasjoner med lignende profil. I Latin-Amerika så Telesur dagens lys i 2005, med hovedkontor i Venezuela og støtte fra regjeringene i Argentina, Bolivia, Cuba, Ecuador, Nicaragua og Uruguay. Nobelprisvinner Perez Esquivel, forfatteren Tariq Ali og tidligere sjefredaktør Ignacio Ramonet i Le Monde er blant rådgiverne. Telesurs program er å dekke latinamerikanske spørsmål på regionens egne premisser, som motvekt til dekningen fra de amerikanske stasjonene.

Flere andre stasjoner har dukket opp i Al-Jazeeras kjølvann og utfordrer de store vestlige selskapenes framstilling av det som skjer i andre regioner. Denne utviklingen er del av maktforskyvningen i verdenssamfunnet, fra vest mot øst og sør, og undergraver Vestens definisjonsmakt over det som skjer. Alle har fått med seg at makta forskyves, men få skjønner hvor fort det går.

Al-Jazeera har gjort sine journalistiske feil og stasjonen er varsom med å kritisere sin sponsor. Da Wadah Khanfar gikk av for en måned siden ble et medlem av kongefamilien ny sjef, så nå knytter det seg spenning til fortsettelsen. Telesur kom til under Hugo Chávez’ venstreradikale vinger, og nå er lederen venezuelaner. At toppsjefen kommer fra vertslandet er et dårlig tegn for uavhengig rapportering, og Telesur er nå mer farget av Chávez enn tidligere.

Hvilke stasjoner er uavhengige av den makta og de pengene som gjorde dem mulig? Det er i så fall «mot normalt». Få land er så liberale i ordets beste forstand som de nordeuropeiske. Al-Jazeera og Telesur har likevel i stor grad klart det, men nå går vertslandenes interesser på bekostning av den uavhengige regionale motmakten.
Framskrittet er ikke lineært – ikke i denne sektoren heller.